"Å skamme seg"

Avatar skrev:

Innimellom leser og hører jeg at han/hun burde skamme seg. For meg er det noe grusomt og nedverdigende over hele uttrykket og jeg får vondt langt inni meg av å høre det.

Er det bare meg? Når burde man "skamme seg"?

Jeg har ved to anledninger kommet med to forskjellige forslag overfor eksen min, som han ikke likte, og fikk i retur (på sms) at jeg skulle skamme meg. Jeg liker det svært dårlig. For skamme seg må man ha gjort noe alvorlig galt mener jeg.

Jeg syns begrept er helt ok å bruke. Man skammer seg når man har gjort noe veldig galt, oftest som har gått ut over noen andre uforskyldt. Det er at samvittigheten setter skikkelig inn. Det er ikke "nok" for meg at man har hatt et uhell el.l. for at man skal "skamme seg".

Jeg har ikke noe prinsipielt i mot at man sier til noen at de burde skamme seg eller at de burde be om unnskyldning. Gjør man det vil det typisk være overfor noen som er "skamløs" eller "uten samvittighet" (tilsynelatende, ihvertfall). Som alltid med enhver form for korrigerende atferd spørs det på tid og sted om det er passende å si det (ellers burde man kanskje skamme seg sjøl.. ) at man skal skamme seg fordi man kommer med forslag høres umiddelbart helt høl i hue ut, men klart - forslag kan også være "skamløse"

DM skrev:

Foreldre som hytter med pekefingeren til barna sine mens de sier "SKAM DEG!", får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Jeg mener det finnes bedre måter å forklare barna at det de har gjort er galt, og i samme slengen forklare hvorfor det er galt. Å slenge ut et emosjonelt "skam deg" som om man sier fy til en hund, er veldig fordømmende og ubehagelig, og ikke minst vil det nok kjennes ekstra ubehagelig/ydmykende om det skjer foran andre.

Jeg er enig, og for meg er det utrolig nedlatende og fælt. Jeg sier det ikke til hunden min heller. Det er en helt unødvendig formaning. Hvilken rett har man til å be andre ha en bestemt følelse?

På foreldremøtet i går snakket vi akkurat om hvilken følelse som folk synes var absolutt verst, og da tenkte jeg faktisk at for meg var det skam. Jeg tåler fint å være lei meg og redd og usikker og sint, men det å skamme meg synes jeg er helt, helt fryktelig. Jeg har noen teorier om hvorfor det er slik for meg, men det skal jeg spare dere for.

Jeg reagerer dermed akkurat som Avatar, og bruker aldri begrepet overfor barn eller andre.

Jeg prøver å ikke bruke det, tror jeg har klart meg veldig bra.

Jeg har hele livet vært veldig skamful og sjenert, ønsker ikke det for minsten.

Det finnes sunn og usunn skyldfølelse/skam - og den første er helt på sin plass, og kommer naturlig hos velfungerende mennesker når de har f.eks krenket andre eller gjort noe uetisk f.eks.

Den usunne skyldfølelsen/skammen er utrolig destruktiv, og det skjer når man føler skam der det ikke er noen grunn til det. Å skamme seg uforholdsmessig mye og ta på seg skyld der det er unødvendlig/feil er noe som tapper en for energi og gjør noe med selvverdet.

Selv ber jeg aldri om at de skal skamme seg. Guttene mine viser tydelog tegn til skam der det er på sin plass og det er helt overflødig å si noe. Det er heller sånn at jeg følger med på om de skulle føle usunn skam, og da tar jeg hull på det ved å si noe kort og direkte om det ("Det var ikke din skyld", "Det er ingenting å skamme seg over" etc).

Jeg er helt for at sønnen min skal få kjenne påalle følelser, også de vonde, men ikke skam. Ekte skam er så vondt og unødvendig, for meg kommer den ikke når jeg har gjort noe dumt, men når jeg føler jeg er "noe dumt". Dette har nok sammenheng med hvor sentral den følelsen var i min oppvekst, det var ingen grenser for hva jeg måtte skamme meg over.

Jeg bruker ikke ordet bevisst til mine barn, og kan ikke si at jeg bruker mye energi på å skamme meg selv heller.

Men skam er jo en følelse som er en del av livet det også, og jeg mener at det er en følelse som regulerer sosial atferd på en god måte, når den er velregulert. Altfor mye skam er ikke bra, men det er heller ikke bra med alt for lite.

Maverick skrev:

Mennesker som skammer seg helt av seg selv når de burde det er sjelden de som trenger å få beskjed om at de burde skamme seg.

Fullstendig enig i denne.

Jeg måtte tenke på skam... det begrepet har visst aldri vært brukt av meg eller noen i nærheten av meg, verken nå eller i oppveksten min. Det tror jeg er en bra ting.

Avatar skrev:

Når burde barna deres skamme seg da? Eller mannen/kona di?

Det er jo ikke ille overhodet å si at f.eks. Easypark burde skamme seg.

Aldri. De er ikke slemme. Når folk eller systemer opptrer umenneskelig, arrogant eller slemt, bør dem skamme seg.

Bruker ikke skam deg som kommando. Men i enkelte situasjon kan jeg nok si at jeg håper du (personen jeg snakker til) skammer seg. Man kan ikke skamme seg på kommando.

DM skrev:

Foreldre som hytter med pekefingeren til barna sine mens de sier "SKAM DEG!", får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Jeg mener det finnes bedre måter å forklare barna at det de har gjort er galt, og i samme slengen forklare hvorfor det er galt. Å slenge ut et emosjonelt "skam deg" som om man sier fy til en hund, er veldig fordømmende og ubehagelig, og ikke minst vil det nok kjennes ekstra ubehagelig/ydmykende om det skjer foran andre.

Enig! Men at Europark og Nsb kan skamme seg litt av og til syntes jeg blir noe annet.

Skam forbinder jeg litt med 50-60 tallet, å bringe skam over familien hvis man ble gravid utenfor ekteskap. Gammeldags og fornedrende.

Hondacrv skrev:

Aldri. De er ikke slemme. Når folk eller systemer opptrer umenneskelig, arrogant eller slemt, bør dem skamme seg.

Men skam er altså medfødt, det vises i veldig tidlig alder. Er forøvrig enig med Wix.

Skam er som alle andre følelser - det må være passe. Folk som overhode ikke eier skamvett er usjarmerende og ubehagelige. Klart at det er mange her som opplever for mye skam (det er ikke rart, husk at vår generasjon er den første som ikke fikk juling, men emosjonell straff. Det var nok i det store og hele bedre, men ikke helt smertefritt), men folk som aldri føler skyld eller skam, er det man tidligere ville benevnet som psykopater.