Barns (jule)gaveønsker

Nå skal vi se om jeg klarer å formulere dette på en forståelig måte...
Guttungen vår er 4,5 år. Tidligere har han fått ting i gave som giverne har tenkt at kan fenge. Nå har han blitt så stor at han har begynt å si i fra selv hva han ønsker seg.

Men i hvor stor grad bør man egentlig høre på sånne ønsker?

Mannen min og jeg har en del prinsipper mht leker og hva vi ikke vil ha i hus. Ingen våpenleker, minst mulig Disney o.l, i det hele tatt lite merkevarer. (Skjønt det er vanskelig å unngå.) For min del er det ingen big deal, jeg har kjøpt både Nasse Nøff og Lynet McQueen. For mannen min er det utenkelig.

Øh... se poll.

Jeg har aldri følt meg forpliktet til å kjøpe det ungene ønsker seg. Bevares! Kjøper ofte noe de trenger, vi.

Jeg kan ikke begripe at en Lynet bil skal være utenkelig å kjøpe. Her i hus kommer heller ingen våpenleker inn, men ellers følger jeg opp en del av barnas ønsker, om det er plastikk eller tre, ull eller bomull, merke eller ikke.

Om det er noe han ønsker seg som vi ikke har råd til (student) spør vi gjerne besteforeldrene.
Om det er noe han ønsker seg som vi er motstandere av, nekter vi plent -og forklarer hvorfor (F.eks.: Vi syns ikke Spiderman er noe for gutter på 5 år.)

Har ikke egentlig vært borti slike situasjoner som har satt oss virkelig på prøve enda. Begge bestefedrene er yrkesmilitære, og jeg har dermed vært føre var og sagt at kamoklær og våpen er UT og kommer til å bli kastet. Ellers har vi ikke kjøpt noen "merkevarefigurer" til han, men andre har gjort det og nå ser jeg at han elsker ting med Thomastoget, Postman Pat og Byggmester Bob. Jeg kjenner at akkurat det går greiere enn jeg hadde trodd - og har faktisk ført opp noen Byggmester Bob biler på ønskelisten hans (som jeg enda har kontroll over 😀).

Hadde det vært andre typer figurer kan det hende jeg hadde slitt mer med dilemmaet.

...kjøper vi det uansett, bursdag er bursdag (ev. jul er jul)
Nei - ikke uansett

.. kjøper vi det likevel hvis vi tror det vil bli lekt mye med
Til jul i år får han en robot som jeg kjøpte for 600,- (vanlig pris 3.000,-) og en hund til roboten til 150,- (vanlig pris 600,-). Han snakket om den til jul i fjor også, så jeg har tro på at han vil leke en del med dem. Kjøpte fordi prisen var grei - hadde aldri kjøpt til full pris.

...oppfordrer vi besteforeldrene e.l. til å kjøpe det
Den Sorte Dame fikk han av farmoren. Jeg syntes det var dumt å bruke så mye penger på en leke jeg hadde hørt hadde dårlig kvalitet og ville ikke kjøpe den selv. Vi oppfordret ikke farmor, men hun handlet på eget initiativ.

...nekter vi plent (og forklarer ev. hvorfor)
Våpen. Kommer aldri til å kjøpe. Gir beskjed om dette til familie og de som spør om ønsker/ideer.

Om det er ting eller leker vi synes er for dyre bringer vi ønsket videre til besteforeldre (avtaler gaver med dem bestandig)
Dersom det er leker eller spill de ønsker seg, men som vi ikke vil ha hos oss, forklarer vi at dette ikke er ting vi ønsker å ha i huset. Det skjer svært skjeldent. Særlig eldstemann er veldig opptatt av aldersgrenser

Vi avtaler også gjerne med besteforeldre. De spør meg til råds, ofte ar jeg kjøpt ting som de får overta...

Jeg skjønner en del prinsippting, men jeg synes mange tar det langt.

Å forvente at din datter vil leve i en "Holly Hobbie" verden eller oppfylle dine drømmer fungerer ikke.

Jeg synes barn skal ha ønsker, og ikke få oppfylt alle disse, men ei heller pådyttes leker i mor og fars smak.

Hun får ikke alt hun ønsker seg, nei. Først og fremst er vi selektive på kvalitet og "lekeholdbarhet". Hun får ikke leker som ser kule ut i katalogen, men som vi på forhånd kan si at er ræl eller som hun bare kommer til å bruke kort tid. Det er helt uavhengig av om vi egentlig har råd til det eller ikke. Vi kjøper ikke skrot uansett.

Ting som strider sterkt mot vår overbevisning, eller som er potensielt skadelig for henne, vil også stå på nei-lista. Hun ville ikke fått en kamuflasjekjole, eller et lekemaskingevær om hun hadde ønsket seg det aldri så mye. Ei heller får hun batteridrevet motorsykkel eller hull i ørene.

Hun får selvsagt ikke ting som vi ikke har råd til å gi henne, men det er vel ganske åpenbart og ikke veldig relevant for diskusjonen.

Derimot kan hun godt få prinsessekjole og Barbie-dukker, klær med Disney-motiv og rosa ballettdrakt. Både Teomannen og jeg synes at rosa-prinsesse-dill er lett kvalmende, og det er veldig langt fra det vi selv hadde valgt, skulle vi valt ut i fra egen smak, men Frøkna elsker det, og hennes smak teller mer enn vår, så lenge det bare er snakk om smak og behag.

Kort oppsummert kan jeg si at hennes ønsker må vike for våre sterke prinsipper, mens vår smak ofte viker for hennes sterke ønsker.

Vi kjøper f.eks. aldri noe som vi ikke har råd til. Ungene har litt av noen ønsker innimellom.

Så nei, de får ikke alt de peker på.

Vi kjøper ikke noe som vi ikke vil ha i hus.

Er det noe som er for kostbart, så får de ønske seg det til mine svigerforeldre. De liker å betale seg ut av dårlig samvittighet.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg forsto pollen riktig. Gjaldt det hva man gjør som foreldre, overfor sine egne barn, eller hva man som tante / onkel gjør overfor andres barn, hvor foreldrene ikke ønsker at barna skal få ditt eller datt?

Når det gjelder situasjonen hvor vi kjøper til andres barn, så må jeg si at jeg blåser en lang mars i hva foreldrene ønsker seg på barnas vegne. Hvis jeg vet at jenta ønsker seg en rosa genser med prinsesser på, så kjøper jeg det, og så får heller foreldrene irritere seg grønn over at genseren ikke var kjønnsnøytral, har Disney-figurer, ikke matcher det røde skjørtet eller hva de nå velger å irritere seg over.

Jeg er litt av oppfatningen at "jul er jul". Det viktigste er å glede mottageren, ikke mottagerens foreldre. (Dvs når barna er 2 år eller mer, da.)

Nå har ikke vi verken veldig sterke prinsipper mot noe, eller barn som ønsker seg sære ting, da. De har aldri ønsket seg lekevåpen og små militær-figurer. Og det er vel stort sett bare der vi sier stopp. Så også overfor våre egne barn har vi lett for å høre på deres ønsker. Men vi kjenner jo også våre egne barn bedre enn nevøer og nieser, så det kan hende at vi siler ønskene litt og plukker vekk ting fra ønskelistene som vi tror de ikke kommer til å bruke. Så for våre egne barn legger vi mer vekt på hva vi tror de vil leke med, og hva som vil vare uten å bli ødelagt med en gang, enn det vi gjør for nevøer og nieser.

Nå har jeg (nesten) ingen prinsipper igjen lenger. Både sabeltannsverd, barbie og hundremeterskoggjengen finnes hus uten at det plager meg nevneverdig. Vi kjøper sjelden leker til Vesla, og det er faktisk sjelden hun ønsker seg leker også. Hvis hun får penger så kjøper hun oftest hobbyleker.

Hvis hun ønsker seg noe, så får hun det ikke automatisk. Oftest må hun vente til bursdag eller jul, eller eventuelt smiske med mormor. Og jeg kjøper aldri plastleker til henne. Plastleker er det verste jeg vet og jeg nekter å fylle opp rommet hennes med glorete ræl. Jeg legger meg ikke opp i hva andre kjøper til henne da, så hun har jo rommet fullt av plast okke som.

Klær og sånt kjøper jeg til henne og da blir hun oftest glad uansett. Hvis hun er med i butikken, så får hun velge det hun liker selv.

Vi kjøper veldig lite til barna både til bursdag og jul, men vi må vel snart begynne å kjøpe litt mer. Vi setter inn et beløp til ungene på kontoen både til jul og bursdag i stedetfor å kjøpe dyre gaver.

Jeg har ingen prinsipper mot hverken Nasse Nøff eller Lynet Mc Queen, så jeg har nok generelt færre prinsipper sånn sett. Jeg vil gjerne at barna skal få noe de ønsker seg, men de får selvfølgelig ikke ethvert ønske oppfylt. De får noe som passer både med hensyn til pris, kvalitet og hva de trenger.

Hva besteforeldrene skal gi får de selvfølgelig bestemme selv.
For meg er det veldig unaturlig å be besteforeldrene kjøpe noe spesielt, hvis ikke de spør helt direkte.

Jul er jul. Jeg strekker meg langt for å oppfylle øsnker, men jeg har selvsagt grenser. Som de fleste andre.

Maximillia skrev:

Jeg har ingen prinsipper mot hverken Nasse Nøff eller Lynet Mc Queen, så jeg har nok generelt færre prinsipper sånn sett. Jeg vil gjerne at barna skal få noe de ønsker seg, men de får selvfølgelig ikke ethvert ønske oppfylt. De får noe som passer både med hensyn til pris, kvalitet og hva de trenger.

Hva besteforeldrene skal gi får de selvfølgelig bestemme selv.
For meg er det veldig unaturlig å be besteforeldrene kjøpe noe spesielt, hvis ikke de spør helt direkte.

Signerer dette. 🙂

Nå er jo prinsen bare 2 år, så enn så lenge har han ikke så store ønsker. Mine tanker om julegave er at han heller skal få én ting han har ønsket seg lenge i stedet for mange ting som han ikke ønsker seg eller som kommer til å gå i stykker før man vet ordet av det.

Jeg tenker kvalitet når det kommer til leker - selv kommer vi ikke til å sette fokus på gave fra oss foreldre ennå - men setter heller inn penger på kontoen hans.

Besteforeldrene pleier å spørre hva han ønsker seg - enn så lenge svarer vi på vegne av prinsen, så her får vi viljen vår.

Man må velge sine kamper med omhu - våpen har ingenting å gjøre hjemme hos oss, og jeg liker heller ikke spin-off-leker. Likevel: Jeg kommer ikke til å stå så på kravene når det kommer til spin-off-leker at han føler at han blir holdt utenfor i vennegjengen.

Maximillia skrev:

Jeg har ingen prinsipper mot hverken Nasse Nøff eller Lynet Mc Queen, så jeg har nok generelt færre prinsipper sånn sett. Jeg vil gjerne at barna skal få noe de ønsker seg, men de får selvfølgelig ikke ethvert ønske oppfylt. De får noe som passer både med hensyn til pris, kvalitet og hva de trenger.

Hva besteforeldrene skal gi får de selvfølgelig bestemme selv.
For meg er det veldig unaturlig å be besteforeldrene kjøpe noe spesielt, hvis ikke de spør helt direkte.

Igjen helt enig med Maximillia


Barna sparer på sølv og min mor kjøper det til de
Jentene er så store nå at de syntes det er skikkelig stas å få

Vi er nok ikke de med flest prinsipper vi heller, og etterkommer ganske ofte barnas ønsker. Men de får ikke alltid det de ønsker seg likevel, vi gjør en vurdering fra gang til gang. Synes det skal være litt kvalitet og ikke for dyrt det vi kjøper.