Spinoff - blir du sentimental i forhold til ting?

Altså.
Litt spinnoff fra den lysestaketråden min, der jeg tenker å selge to sølvlysestaker. Jeg fikk mange reaksjoner på det, og jeg tenker litt på det med å være knyttet til ting.

Nå er jo ikke dette noe jeg har arvet, så jeg har ingen tilknytning til det. Og jeg er ekstremt dårlig ift det å føle sentimentalitet når det gjelder gjenstander, selv om det har feks tilhørt min farmor...
Jeg har jo minner om farmor, jeg trenger ikke ting fra henne?

Jeg ser nå min manns familie rives istykker pga et arveoppgjør, og jeg forstår det bare ikke?! Krangelen om duker og servise.

Jeg er nok en følelsesladet person i mange situasjoner, men ikke i forhold til slike ting. Jeg har nok, i forhold til mange, tatt vare på få ting fra mine barn også. Som de skal få når de blir større. Det har nok noe med hvordan jeg ser selv.. jeg synes det mest er pes med det mamma kommer med nå, som jeg har hatt fra jeg var liten/ungdom. Mye av det iallefall. 😮 Men jeg har enda mindre lyst på ting fra bestemor. Skåler og ting. Det gir meg ingenting. Og mange reagerer nok litt på dette.

Men jeg er da ikke følelsesløs selv om jeg ikke er sentimental ovenfor ting?

Ting er ting og egentlig ganske betydningsløse. Jeg kaster alt som jeg ikke har brukt for. Fra barneklær til tegninger, til russedress og smykker.

Jeg bryr meg nada om ting. Kommer nok til å donere hele boet til nærmeste korps om jeg arver et bo noengang. Eneste jeg har sterke følelser for er enkelte ting ungene har laget. Og et kjede storebror sparte ukepengene sine i fem uker for å gi meg en gang.

For meg kan enkelte ting ha en enorm affeksjonsverdi, mens andre ting ikke har det. Ting, som i gjenstander.
Jeg har ingen forklaring på når eller hvorfor.

:lettrørt:

Jeg er ikke veldig emosjonelt knyttet til ting, men det finnes ting som betyr mer for meg enn andre ting. Likevel føler jeg ikke at det er i tingene minnene ligger. Jeg har nettopp kjørt unna noen kasser med ting til loppis og der var det blant annet en femarmet lysestake jeg arvet av min kjære mormor. Jeg bruker den ikke mer, ingen andre i familien ville bruke den, derfor sender jeg den på loppis. Det var koselig å ha den en liten stund, men jeg føler meg ikke noe nærmere mormor selv om den står på bordet akkurat.

Jeg gir bevisst bort det meste av utstyr og klær som ungene har hatt, forresten, jeg vet hvor grusomt det er når bestemødre kommer drassende med tonnevis av klær som har ligget i kjelleren i 30 år. :grøss:

Ja, men i forhold til ganske få ting, egentlig. Trur eg.

Jeg er mitt oppi et arveoppgjør jeg, og ja ting betyr noe for meg. Jeg synes det er fint når noen vil ta vare på ting.

Nå betyr ikke ting mere enn at jeg sendte mannen en dag de skulle dele, fordi jeg ikke maktet, og således endte opp med andre ting enn det jeg selv ville ha valgt.

Jeg kan ønske meg ting, og ville ta vare på ting, men jeg vil aldri sette ting foran mennesker, og selv om jeg tar vare¨på enkelte ting så har jeg ikke problemer med å se at de er ting.

I arveoppgjøret valgte jeg forresten først de tingene Mazungen ønsket seg, fordi ingen gjennstander i seg selv var så viktige for meg.

Jeg kan bli knyttet til gråstein.

Nei. Her kastet det meste som ikke er i bruk, jeg får sjelden noe forhold til ting.
Jeg er flink og sparer litt til ungene da, minneesker som blir satt på loftet men lenger enn det strekker jeg meg ikke.

Jeg er en sånn som blir veldig glad i tingene mine. Da min ca. 10 år gamle sykkel ble overkjørt, f.eks., spanderte jeg 1500 kroner i reparasjon framfor å kjøpe ny bare fordi jeg syntes det ville være så trist å kaste den. Som barn gråt jeg alltid når vi skulle selge en bil. Jeg er følgelig virkelig elendig til å kaste.

Når det gjelder minner om andre mennesker, derimot, er jeg ikke så veldig sentimental - merkelig nok, kanskje. Jeg har ikke tatt med meg mye etter besteforeldrene mine.

Jeg er nok litt sentimental i forhold til ting, ja.

Jeg er fru sentimental personlig.

Jeg tenker som deg gunnis.
Svigerfamilien min derimot ...
Svigermor er helt ekstrem! Hun tar vare på alt, alt, alt.
Drar på loppis og kommer tilbake med litermål hun bare måtte ha fordi det var likt det de hadde hjemme hos henne som liten osv. Jeg forstår meg ikke på henne.

Jeg var veldig sentimental, men er blitt bedre med årene. En dyd av nødvendighet, kanskje, ettersom vi bor på relativt få kvadratmeter. Jeg er nok også blitt påvirket av mannen, som overhodet ikke bryr seg om slikt.

Men det er hyggelig å kunne sette pris på ting på grunn av affeksjonsverdien også, bare det ikke tar helt overhånd. Jeg har et emaljert litermål fra 50-tallet etter bestemor som jeg bruker hver eneste dag, og jeg sender henne en liten tanke hver gang jeg tar det fram. Jeg har også en brødfjøl med flotte utskjæringer som besteforeldrene mine fikk i bryllupsgave i 1939 - den er like fin og jeg har virkelig glede av å bruke den. 🙂

Nei i utgangspunktet ikke, men det er enkelte ting jeg ikke ville kvittet meg med fordi jeg er sikker på at det kommer til å bety noe for meg senere. Sølvlysestaker er i den kategorien. 😉

Nei, jeg er veldig lite sentimental. Jeg syns det er greit å arve ting, men da må det helst være ting jeg har bruk for. Og om det skulle gå i stykker er det heller ingen krise.

Nei, lite sentimental. Ting jeg ikke har brukt på et år kan jeg like gjerne kaste eller gi bort.
Jeg har tatt vare på noen ytterst få ting til ungene, som første par sko og en spesiell sparkebukse/babyjakke. Bortsett fra det er jeg flink til å ta bilder og skrive i albumene deres, det er langt viktigere for meg. Jeg har svært få ting eller bilder fra min barndom og det har jeg savnet.
Gamle ting jeg arver har jeg lite sentimentalt forhold til, med unntak av bunaden fra farmor.

Sitron skrev:

Ting er ting og egentlig ganske betydningsløse. Jeg kaster alt som jeg ikke har brukt for. Fra barneklær til tegninger, til russedress og smykker.

You and me.

Nei er nok ikkje veldig sentimental i forhold til ting. Tek vare på noko til ungane som dei kanskje vil sette pris på å kike på når dei blir vaksne, men ikkje i store mengder. Vi har ikkje mykje lagringsplass heller, så det begrensar seg sjølv.

Jeg har et armbånd som betyr masse, ellers ikke noe spesielt. Poden derimot... han har et spesielt forhold til altfor mye. Broskjyrer og pinner.. u name it.