Å begynne et svar med "Nei, ..."

Det er jo helt normalt her i landet å starte et svar med "Nei, jeg ..." eller "Nei, det ...". Vi ser det for eksempel stadig i OL-sendinger, der bortimot samtlige forståsegpåere og utøvere svarer med "Neeei, i neste omgang må vi skjerpe oss" eller "Neeei, jeg tror Dale Oen tar gull" eller "Neeei, denne kampen vinner vi lett". Hvor kommer dette egentlig fra? Hvilken oppgave har denne noe negative starten på svaret? Finnes det i andre språk?

Nei ... det kan du si. 😀 :hjelpsom:

Nei, det er helt normalt.

Jeg får litt spader, synes alle rundt meg starter svarene sine på den måten. Mannen min er FÆL med det, mamma også. Jeg gjør det nok selv også, men prøver å la være. Men nå er ikke det fullt så ille som hyppig bruk av "liksom". Jeg jobbet med ei som brukte "liksom" i stort sett hver eneste setning.

Dette har jeg også tenkt mye på; veldig negativt ladet ja...og det er nok et veldig norsk fenomen, for det er ikke å spore opp en slik setningsbygging i veldig mange andre språk!

Nei, vi må nødt til å skjerpe oss!!

Jeg skal heretter starte med "ja", og så får vi se hva slags ville veier det kan føre meg på.

Jeg tror vi bruker "nei" som en slags pause når vi ikke er helt sikre på hva vi skal si, og trenger et lite sekund for å tenke oss om.

"Ja, nei, det får du ikke, nei."

"Nææææi, det..."
Jeg tror det var Oddvar Brå som startet trenden.

Nei, jeg tror nok dette er et særnorskt fenomen.

Jeg og ei annen norsk jente delte forøvrig hus med et par finner i sin tid. De holdt på å bli sprø av oss nordmennene som til stadighet snakket i fortid.

M kunne spørre meg under middagen: "Nå, hva syns du om suppa jeg har lagd?"
Hvorav jeg svarte, "Jo, den var god."
R kunne spørre "Nå, liker du den nye kjolen min,"
og MG svarte: "Ja, den var fin."

Hallo - er ikke suppa god lenger, liksom, og når slutta kjolen å være fin?

Inagh skrev:

Nei, jeg tror nok dette er et særnorskt fenomen.

Jeg og ei annen norsk jente delte forøvrig hus med et par finner i sin tid. De holdt på å bli sprø av oss nordmennene som til stadighet snakket i fortid.

M kunne spørre meg under middagen: "Nå, hva syns du om suppa jeg har lagd?"
Hvorav jeg svarte, "Jo, den var god."
R kunne spørre "Nå, liker du den nye kjolen min,"
og MG svarte: "Ja, den var fin."

Hallo - er ikke suppa god lenger, liksom, og når slutta kjolen å være fin?

Har aldri tenkt over "problemet".

Men, det å starte setninger med nei er en underlig ting jeg har fundert på flere ganger. Spesielt når du spør: "Hvordan er det med deg?". "Neeeei, det går bra med meg."

Nei, si det?
Huff, akkurat det sier jeg temmelig ofte.

Jeg kan også begynne en samtale med "Javel".

maggypop skrev:

"Nææææi, det..."
Jeg tror det var Oddvar Brå som startet trenden.

Og Ole Gunnar Solskjær fortsatte. Jeg husker ikke hvor jeg hørte/leste et intervju med Solskjær hvor bortimot samtlige svar begynte med "Nei, jeg...".

Nei, si det?

Har dette en sammenheng med nordmenns tendens (og kanskje sørlendinger spesielt) til å spørre "negativt"?

F.eks; "du skal ikke ha litt kaffe?" "Du har ikke tilfeldigvis..." osv osv.

Stusset aldri over det før jeg flyttet til Oslo, men her har jeg jammen fått mange svar som tyder på at dette er uvanlig.

F.eks
"Jeg kunne ikke fått et glass vann av deg?" "Nei, du har helt rett, det får du IKKE", fremført med et litt irettesettende smil.

Det høres litt negativt ut å starte et svar med "Nei". Eller skal vi si likegyldig?
Det er et rart fenomen, som jeg håper det bare er vi nordmenn som har. Jeg har i kke hørt det verken på engelsk, tysk eller spansk. Heller ikke på dansk eller svensk, tror jeg.

Men andre språk har da sitt å stri med. Hvor mange ganger sier en amerikaner "You know" i et intervju. Nesten ALLE amerikanere gjør det.
Det er en like stor uvane, mener jeg.

Her i Norge har vi også andre rariteter i språket. Ta f.eks. Kristiansandere som møter bekjente på gata og sier "Javel?". Det betyr "Hei" eller "Hallo". Forstå det den som vil.

Og så irriterer jeg meg litt over Rogalendinger som starter setninger midt inni. Som f.eks. unger som spør foreldrene "...om eg kunne få en is?" Det betyr altså: Kan jeg få en is?. De kutter altså vekk innledningen i setningen, som trolig er "Eg lurte på......"
Eller de irriterende spørsmålene overalt i landet som begynner på "at kan jeg få lov til å gå bort til...osv......". Helt meningsløs norsk.

Ser vi det i sammenheng med Nei....-innledning på svar er det omtrent like galt.

P.K. skrev:

Jeg skal heretter starte med "ja", og så får vi se hva slags ville veier det kan føre meg på.

Jeg tror vi bruker "nei" som en slags pause når vi ikke er helt sikre på hva vi skal si, og trenger et lite sekund for å tenke oss om.

Det tror jeg også. På samme måten som amerikanere og en del andre engelskspråklige starter setninger med "..Ehm..."........eller hvordan det nå skrives. Dere har sikkert hørt lyden i intervjuer. Et slags "Eh....på engelsk".

Den litt negative/defaitistiske tonen man får med "Nei, ..." minner meg om en nabo av min farmor som brukte "[ja/nei] stakkar" nærmest som standard fyll-ord. "Ja stakkar, han stakkar? Nei, stakkar ...".