Lar vi alder begrense oss for mye?

Jeg er litt opptatt av alder for tiden av den enkle grunn at jeg ønsker meg et barn til og nå står 38-årsdagen for døren og jeg lurer fælt på hvor lenge jeg skal/kan/bør utsette dette og når jeg eventuelt bør stoppe prøveperioden. Dette tenker jeg såpass mye på, at det kommer nok en egen tråd fra meg om dette med alder og barn snart.

Når det gjelder babylaging spiller jo faktisk alder en rolle og har naturlige begrensninger mtp fruktbarhet. Men all denne grublingen har fått meg til å tenke på alder generelt.
Jeg synes voksne mennesker er veldig opptatt av alder. Og jeg lurer på om vi ikke setter unødvendige begrensninger for oss selv mtp hva vi synes vi kan/må/bør gjøre når man er i ulike aldre?

Man utvikler seg jo veldig gjennom barndom og ungdom, og også gjennom tjueårene synes jeg. Men nå som jeg er "ordentlig voksen" synes jeg ikke det er nødvendig å være så opptatt av hvor gammel jeg selv eller folk rundt meg er. Jeg kjenner at folk jeg har mye til felles med og trives med på arbeidsplassen er i alle aldersgrupper - de fire jeg søker mest til i pausene er henholdsvis 28, 34, 50 og 55.

Jeg synes det snakkes om alderskriser i ett sett fra man nærmer seg 30-årene og til man takker for seg. Det er naturlig at vi av og til stopper opp og tar opp regnskap over livet og kjenner at man må justere seg til nye livsfaser. Men er det nødvendig å føle seg "gammel" fra man nærmer seg 30-tallet? Da er man jo "gammel" 2/3 av livet! Jeg synes selv at 70+ kan betegnes som gammelt, men selv i den kategorien er det jo mange som lever veldig sprekt, og nå som mange lever til de blir 90 (barn født etter 2000 kan visst forvente å bli over 90) er det nok endel som ikke føler seg så veldig gamle før de runder 80 heller.

Trenger vi å ha alderskriser for hvert tiår? Har vi et unødvendig negativt syn på det å gå over i et nytt tiår? Kommer disse følelsene innenfra, eller er det i stor grad trigget av et veldig aldersfokus i samfunnet?

Jeg synes det er fint å "bare" være voksen og ikke ha et kjempefokus på om jeg eller andre er i 30-åra, 40-åra eller 50-åra, og at det skal følge med så veldig forskjelleige muligheter og begrensninger i de ulike tiårene. Jeg synes det er trist om man skal gå rundt å føle seg så gammel hele tiden eller kjenne på så mange begrensninger som kanskje ikke er der.
Jeg er glad for at jeg jobber et sted med mange eldre kolleger (mange er rundt 60) som fortsatt gløder for jobben sin og er positive og entusiastiske og ungdommelige - det ligger liksom en negativ forventning om stagnasjon i 50+ kategoien, som jeg ikke tror har rot i virkeligheten. Det MÅ ihvertfall ikke være sånn om man ikke ønsker det selv.

Jeg har flere venninner som har rundet 40 den siste tiden og det er ingen ende på 40-årskrisene. Jeg blåser ikke av det, for det er reelle følelser i sving. Men jeg synes det er synd. Jeg synes det er synd at man skal kjenne på så mye sorg og tap og vonde følelser rundt det å runde år når man er langt fra gammel og heller kanskje kunne fryde seg over å ha landet ordentlig i sitt voksne jeg.

Det kunne være interessant å høre hva andre tenker om dette?
Jeg har selv kjent på livskriser - de kommer når livet forandrer seg eller indre forandringer er i emning. Men jeg tror ikke jeg har lyst til å rydde så veldig mye plass til 40-års krisen. 😉

JEg fryder meg over å ha landet i mitt voksne jeg, Det var en nydelig måte å si depå! Førti blir meg om to måneder. Jeg ønsker meg et barn til, og jeg tenker at det er ikke alderen i seg selv som evt stopper meg, det blir i så fall at fornuften seirer over følelsene, fordi vi egentlig ikke har helse til ett barn til...

Jeg er veldig glad for ikke å være i 20-årene lenger. 30-årene har vært de beste jeg noen gang har hatt. Jeg har blitt trygg på meg selv, jeg kjenner mine styrker og svakheter stadig bedre, jeg har familie, god jobb og trygg økonomi.

Men jeg venner meg bare ikke til å være ... ikke ung lenger. Jeg klarer ikke å tenke på meg selv som voksen. Nå er jeg temmelig barnlig av meg også, som i leken og fnisete og tidvis vulgærfull, så jeg blir veldig overrasket når det går opp for meg at jeg er ganske mye eldre enn personer jeg føler meg jevnaldrende med.

Jeg kommer godt overens med personer som er eldre enn meg også, men jeg føler meg sjelden jevnaldrende med dem. De gamle vennene til mannen min er 4 år eldre enn meg, og jeg føler meg alltid ung når jeg er sammen med dem.

Jeg kan godt se for meg at jeg kan få en liten trøkk når det går opp for meg at jeg ikke bare er voksen, men godt voksen. Jeg håper at det ikke blir noen midtlivskrise, men en spore til å gjøre noen forandringer, forsøke noe annet, oppfylle en drøm - ja, det kan godt komme. Ellers tror jeg at jeg kunne fått en stor midtlivskrise hvis jeg ikke hadde gått fra mitt forrige forhold, men fått barn, latt karrieren gå meg forbi og sittet i et rekkehus i Bergen Vest med unger hekk- og hagelangs. Det var tanken på den som fikk meg til å gå.

Jeg syntes det er helt supert å ikke være 25 år lenger. Jeg bryr meg ikke mye om hva jeg bør og ikke bør gjøre, ref alderen min. Jeg var verre på dette da jeg var yngre enn nå.
Tror neppe det kommer noen alderskrise her. Jeg ser ikke "greia" med å deppe over ting man overhodet ikke kan styre og hver alder har sin sjarm.. tenker jeg. (Håper jeg).

Scarlett skrev:

Jeg er veldig glad for ikke å være i 20-årene lenger. 30-årene har vært de beste jeg noen gang har hatt. Jeg har blitt trygg på meg selv, jeg kjenner mine styrker og svakheter stadig bedre, jeg har familie, god jobb og trygg økonomi.

Men jeg venner meg bare ikke til å være ... ikke ung lenger. Jeg klarer ikke å tenke på meg selv som voksen. Nå er jeg temmelig barnlig av meg også, som i leken og fnisete og tidvis vulgærfull, så jeg blir veldig overrasket når det går opp for meg at jeg er ganske mye eldre enn personer jeg føler meg jevnaldrende med.

Jeg kommer godt overens med personer som er eldre enn meg også, men jeg føler meg sjelden jevnaldrende med dem. De gamle vennene til mannen min er 4 år eldre enn meg, og jeg føler meg alltid ung når jeg er sammen med dem.

Jeg kan godt se for meg at jeg kan få en liten trøkk når det går opp for meg at jeg ikke bare er voksen, men godt voksen. Jeg håper at det ikke blir noen midtlivskrise, men en spore til å gjøre noen forandringer, forsøke noe annet, oppfylle en drøm - ja, det kan godt komme. Ellers tror jeg at jeg kunne fått en stor midtlivskrise hvis jeg ikke hadde gått fra mitt forrige forhold, men fått barn, latt karrieren gå meg forbi og sittet i et rekkehus i Bergen Vest med unger hekk- og hagelangs. Det var tanken på den som fikk meg til å gå.

Hehe. Dette kunne jeg skrevet selv.. mye av det. Jeg gruer meg nesten til å begynne å jobbe. Liker så godt å være student og leve det livet. Det har sin sjarm (mye unge mennesker) på tross av dårlig økonomi. Jeg må stadig minne meg selv på at jeg ikke er 21, men 31.:o

Jeg har vært nokså opptatt av alder (min egen), og jeg har ikke vært komfortabel med den. For min personlige del tror jeg det henger sammen med nettopp det å kunne få barn. Vi sleit i veldig mange år som ufrivillig barnløse, og når vi endelig var i mål med to, og jeg funderer på en til, så opplever jeg at tiden løper litt fra meg aldersmessig. Ikke fordi jeg er for gammel, men fordi jeg ikke tidsmessig har råd til å vente litt og se an, og risikere fem år til med prøving. I tillegg føler jeg at det var en del år som gikk med til famileforøkelsesprosjektet, det ble ikke den fremdriften man forventer i livet.

Bortsett fra det er jeg enig med deg, det finnes glødende, spreke og motiverte sekstiåringer, og det finnes slappe, triste og holdningsløse tyveåringer. Alder er i hovedsak et tall, og har lite å gjøre med hvordan man opptrer og føler seg.

Alder er i hovedsak et tall, og har lite å gjøre med hvordan man opptrer og føler seg.

Mja. Joda. Men alder er en stor del av hvordan andre oppfatter deg. Sjarmerende full på firmafester defineres ganske annerledes når man er 22 og "høy på livet", enn 52, nyskilt og "desperat".

Scarlett skrev:

Mja. Joda. Men alder er en stor del av hvordan andre oppfatter deg. Sjarmerende full på firmafester defineres ganske annerledes når man er 22 og "høy på livet", enn 52, nyskilt og "desperat".

Jeg er ikke så sikker, jeg. Min erfaring fra firmafester er at graden av fyll sjelden henger sammen med alder.

Hasselnøtt skrev:

Jeg har vært nokså opptatt av alder (min egen), og jeg har ikke vært komfortabel med den. For min personlige del tror jeg det henger sammen med nettopp det å kunne få barn. Vi sleit i veldig mange år som ufrivillig barnløse...

Hasselnøtt, nå fikk jeg en liten aha-opplevelse på hvorfor jeg også har vært litt opphengt i alder. Jeg har også vært gjennom dette. Jeg fikk barn da de fleste av mine venninner fikk nr 2 og nr 3. Så fikk jeg riktignok to i slengen og var ferdig med hele saken (trodde vi da!), men jeg har alltid følt meg hjemme i kategorien moden mor - selv om jeg var - i etterpåklokskapens klare lys - ei ungpia på 30 da jeg fikk tvillingene... Da jeg ble spontant og uplanlagt gravid etter fylte 35, plasserte jeg meg rakst i kategorien gammel mor. Jeg skjønner at det objektivt sett ikke er tilfelle, og jeg har fått noen påminnelser fra venninner som ikke er i gang med barn osv på at jeg ikke må si slike ting høyt i hvert fall.

På den annen side, når man ser bort fra det med barn og foreldrerolle: Jeg liker den alderen jeg er i nå. Jeg har egentlig aldri ønsket å være eldre eller yngre enn jeg faktisk er. Men akkurat nå kunne tiden godt stått stille noen år. (Det har jeg for øvrig også tenkt før.) 🙂

Selvfølgelig spiller alder inn i enkelte settinger ala den beskrevet av Scarlett. Men det gjelder jo for begge deler av skalaen, altså i dag er mødre opp til 22-23 år beskrevet som ung-mor. For en generasjon siden var det en helt normal alder for å være mor. Og gjennomsnittsalderen på førstegangsfødende har jo en stigende kurve. Vil den nå en topp/flate ut? Dette har jo en sammenheng med blant annet økt levealder, desverre er det ikke samtidig hevet alder for overgangsalderen (som jeg er kjent med). Så eggene våre vil gå ut på dato selv om kanskje man form-messig er i stand til å ta seg av små barn til man er langt opp i 60 årene.

For min egen del så tenker jeg ikke så mye på alderen i mine valg i livet. Jeg vil heller si det er familiesituasjonen som har endret mine vaner. Om/når den endringen kommer blir jo da avhengig av flere faktorer som man ikke kan styre 100% selv. Så da er det egentlig ens egne tanker/meninger om hva som er gammelt sett i forhold til hva man har planer om å gjøre, uansett hva det måtte være? Gift seg, få barn, kjøpe hus, studere osv.

Jeg er veldig glad for å være i 30-årene. Har en venninne som er 25 år og vi kommer godt overens, men noen ganger ser jeg aldersforskjellen vår på 7 år. F.eks. når hun står og maser på samboeren om å få dra på fylletur til Trysil - da er forskjellen mellom oss tydelig. Det er jeg skikkelig ferdig med! Jeg kan komme godt overens med eldre kvinner også, min siste jobb var fleste 10-30 år eldre enn meg, og de var veldig hyggelige. Men det blir en kløft noen ganger der også. De er jo ferdige med småbarn og i en annen fase av livet. Noen ganger er det godt å være sammen med jevnaldrende som også har småbarn og de utfordringen pluss gledene det fører med seg.

Jeg synes det er veldigmange som har meninger om andres alder osv. Når du snakker om å få barn så er jeg veldig sjokkert over hvor ekstremt negativt mange snakker om de som velger å få barn i relativt moden alder. For meg har det vært tøfft. Spesielt når det finnes en del forskning som sier at det ikke er negativt for barna, (tvert imot har jeg hørt tale om seriøs forskning som sier at barna er mer intelligente, selv om det kan skyldes annet enn alderen) og ikke minst at kvinner holder seg bedre og forblir mer ungdommelig når de får barn som mer voksne.

Jeg er ikke så opptatt av hverken alder eller kjønn når jeg ser på hvem jeg trives sammen med som venner.

Scarlett skrev:

Mja. Joda. Men alder er en stor del av hvordan andre oppfatter deg. Sjarmerende full på firmafester defineres ganske annerledes når man er 22 og "høy på livet", enn 52, nyskilt og "desperat".

Scarlett skrev:

Men jeg venner meg bare ikke til å være ... ikke ung lenger. Jeg klarer ikke å tenke på meg selv som voksen. Nå er jeg temmelig barnlig av meg også, som i leken og fnisete og tidvis vulgærfull, så jeg blir veldig overrasket når det går opp for meg at jeg er ganske mye eldre enn personer jeg føler meg jevnaldrende med.

Det er litt slike ting jeg tenker på også.

Hvorfor er det ille om man blir vulgærfull når man ikke er 22 lenger? Det er jo en opplest og vedtatt "sannhet" at det ikke passer seg når man er ordentlig voksen (), men what the heck?! Hvorfor skal man ikke få kaste sg litt uti ting og slippe å være så fryktelig stilfull og kontrollert selv om man har rundet 30?

Jeg føler meg på bølgelengde med mange midt i tjueårene, og blir alltid litt overrasket når det går opp for meg at de nesten føler seg som en generasjon yngre. Man utvikler seg jo (heldigvis) gjennom livet, så jeg er jo ikke den samme nå som da jeg var 25 - men det jeg har opplevd/lært/utviklet meg på gjennom de 12 årene ville jeg på ingen måte vært forruten, og jeg synes jo ikke jeg trenger å føle at jeg har "mistet" noe selv om jeg ikke er i 20-årene lenger? Jeg har fortsatt samme blikk på livet og samme humor og føler jo ikke akkurat at jeg ikke kommuniserer med folk som er ti år yngre eller ti år eldre enn meg.
Man er på bølgelengde med folk avhengig av hvilken type de er, ikke alder. Det merker jeg veldig godt i min lærerhverdag også. Jeg har elever jeg er ordentlig på bølgelengde med og som fint kunne vært mine venner, om det ikke var for at de var tenåringer og ikke voksne. Og jeg morer meg av og til godt (i det skjulte, selvfølgelig ) over "gamlisungdommene" - gutter og jenter på 16-17 år som har rukket å bli ordentlig grinebitere allerede.

Jeg har alltid likt å bli eldre - fordi jeg så ekstremt ung ut som barn og ungdom, og alle kommentarene og ertingen plaget meg veldig. Det er en lise å ha blitt så gammel at man endelig kan ta slike utsagn som komplimenter. 😛 Jeg gledet meg alltid til å bli voksen, snusfornuftig som jeg var.

Ellers har jeg litt av de samme erfaringene som Hasselnøtt, som mangeårig prøver. Når jeg syntes det var litt sårt å runde 30, var det utelukkende fordi jeg ennå ikke hadde lyktes med å bli gravid. Jeg er ikke akkurat den fødte optimist, og følte at tida var i ferd med å renne ut. Det skulle ta enda tre år før jeg fikk jenta mi, og plutselig hadde vi to barn, og nå er bekymringene for å bli eldre forduftet igjen. Jeg er 35, men mentalt har jeg vært gammel i 25 år, minst. Antakelig var jeg enda eldre som 15-åring enn jeg er i dag, men jeg skårer alltid 55+ på tester av typen "finn din mentale alder".

Zoë skrev:

Og jeg morer meg av og til godt (i det skjulte, selvfølgelig ) over "gamlisungdommene" - gutter og jenter på 16-17 år som har rukket å bli ordentlig grinebitere allerede.

Heeey, jeg føler meg trakassert!

Jeg er 38, og jeg er så heldig at en av mine nærmeste kollegaer,og venn er 68 år. Hun er ikke en vanlig 68-åring, hun er faktisk en av de mest barnslige og mest sprudlende voksne jeg kjenner. Hun har satt hele aldersgreia i et perspektiv for meg, og jeg har for lengst innsett at alder er bare et tall, ikke noen verdi som sier hvordan jeg skal føle meg, oppføre meg eller te meg.

Men allikevel kan jeg forstå folk som kommer i en slags krise når de nærmer seg 40. Kanskje noen syns jeg har tendenser også. jeg har merket at kroppen ikke følger med lenger uten at jeg aktivt tar vare på den,så jeg har både slanket meg, begynt å spise mat som kroppen liker og trener mye mer enn før. Bivirkningen er jo at jeg ser bedre ut enn før også,men dette var egentlig ikke et mål i seg selv. Det var å føle seg bedre i den kroppen jeg har.
Men jeg tror mange som nærmer seg 40 kommer i en slags krise fordi livet kanskje er sånn middelmådig. Kanskje ikke jobben er alt for spennende, kanskje forholdet til ektefellen er sånn middels, og tankene kommer vel raskt inn på "er dette alt med livet". Men jeg tror trikset er å ha en positiv grunnholdning til livet, gjøre det beste ut av det du har, ha det godt med deg selv, og prioriter deg selv. Ta nå gjerne en oppsummering av livet, samlivet, og jobben, og kanskje det for noen er rett å gjøre noen grep for å bli mer fornøyd. Men ikke gjør det større enn det er.

Elinblu skrev:

Heeey, jeg føler meg trakassert!

Nå tenkte jeg ikke på de fornuftige tenåringene,da (takk Gud for at det finnes noen av dem i klassene også!), men på grinebiterne - det kan jeg ikke se for meg at du noen gang har vært!

Mange fine svar, foresten.
3barnsmor, jeg tenker veldig som deg.

For meg er alder i stor grad en påminner om at kroppen min blir gammel. Og det liker jeg ikke. Det er heldigivs (og forhåpentligvis) lenge igjen til jeg kan forvente store slitasjer ennå, men jeg har fått en forsmak det siste året. En forsmak i form av omfattende ryggproblemer, som har gjort at selv om jeg har følt at jeg kan klare noe (bare jeg tar meg sammen), klarer jeg det ikke. Den følelsen av ikke å ha kontroll over kroppen sin (som jo kan komme av forskjellige årsaker uavhengig av alder) kombinert med vissheten om at du ikke kan regne med full rekonvalens (fordi du rett og slett er for gammel) høres helt håpløs ut, og det har føltes så nære den siste tiden at jeg begynte å grue meg litt til å bli gammel...

Generelt sett ser jeg ikke på alder som en klar indikator på hvilke muligheter eller begrensinger et menneske har. Det er veldig individuelt. Samtidig reagerer jeg hvis jeg ser noen som har bommet totalt på for eksempel sminke (ved at de har på seg en mengde pudder/foundation som sikkert funka mye bedre før de fikk rynker som all sminken kunne samle seg i) eller feriested (backpacking i Australia er helt fint, men må de 40 år gamle damene være med på organisert busstur med en haug 20-åringer?).

Når det gjelder sjarmerende full (vulgær, hva er det?) forbeholder jeg meg imidlertid retten til å fortsette med det uansett alder. (Der synes jeg forøvrig det er verre med 22-åringer, jeg. Synes det er så ungpike-harry og påtatt å skulle være så pokkers "høy på livet" i tide og utide.)

rajraj skrev:

(backpacking i Australia er helt fint, men må de 40 år gamle damene være med på organisert busstur med en haug 20-åringer?).

...det er vel egentlig sånne holdninger jeg synes er litt kjipt, og som jeg hadde i tankene da jeg brakte dette temaet på bane.

Om jeg, som er et par år unna 40, hadde kost meg på Australiatur og satt meg på en buss sammen med 20-åringer så hadde det vært veldig feil? Hvorfor? Jeg tror ikke jeg ville cramped their style, for å si det sånn.
Jeg ser ikke for meg at jeg hadde satt meg godt til rette med korsstingbroderiet, kamferdropsene og ødelagt den festlige 20-års stemningen med surmagede kommentarer om ungdommen nå til dags, eller noe slikt!

Vi var forresten på hyttetur med jobben for en stund siden - den yngste var lærlingen vår på 18 og den eldste var over 60. Vanvittig morsomt, og vi var en ordentlig samstemt gjeng og fullt på bølgelengde hele veien. Jeg håper ikke jeg vil kvie meg for å være med på en slik tur når jeg blir et par tiår eldre i frykt for at de yngste deltakerne vil synes det er kjipt å ha med meg på lasset bare pga. alderen min.