Ultimatum

Altså, jeg kan ikke gå inn i et forhold med noen med denslags idiotiske sympatier. Heller ikke et vennskapsforhold. Ultimatum er kanskje ikke riktig ord.

Esme skrev:

Slutt å være nazist, ellers går jeg?

Evt marsj, ut med deg.

alfaCharlie skrev:

Altså, jeg kan ikke gå inn i et forhold med noen med denslags idiotiske sympatier. Heller ikke et vennskapsforhold. Ultimatum er kanskje ikke riktig ord.

Men du kan jo se for deg at du har levd sammen med en kar i 5-10 år og så plutselig finner det ut.

nolo skrev:

Evt marsj, ut med deg.

allium skrev:

Når det gjelder ultimatum i forhold er jeg litt sånn at jeg tenker hvis det at dette er viktig for meg ikke er nok, hvis jeg må fremsette trusler og ultimatum for å få deg til å gjøre det, da kan det bare være. Da går jeg uten å stille noe ultimatum først.

Jeg vil ikke ha en mann som gjør som jeg sier av frykt for konsekvensene. Jeg vil ikke leve sammen med en som gjør noe han er blitt presset til av meg. Jeg tror det er et dårlig utgangspunkt for en ok fremtid videre.

Sier jeg, eplekjekt. Så er jeg også alene.

Ja, man skal ikke behøve å stille ultimatumet, men man har det jo inni seg likevel.

DM skrev:

Men du kan jo se for deg at du har levd sammen med en kar i 5-10 år og så plutselig finner det ut.

Det kan jo skje. Hva med dameklær eller bleier?

nolo skrev:

Evt marsj, ut med deg.

På en måte så vil jeg jo tro at alle som har vært igjennom et samlivsbrudd har stilt ultimatum før de tok steget å avsluttet forholdet sitt.
Selv om det ikke ble sagt.

"Hvis du ikke kan være sånn eller sånn så funker ikke dette og jeg må gå"
Eller man stiller kanskje ultimatet til seg selv fordi man vet at man ikke kan forandre en annen :
"Enten må jeg lære å leve med at mannen min har den og den siden, eller så må jeg gå".

Kloke bær!

DM skrev:

Men du kan jo se for deg at du har levd sammen med en kar i 5-10 år og så plutselig finner det ut.

Njaei. Disse tingene er såpass big deal for meg at jeg tror man skal være i overkant dyktig på dobbeltliv for å kunne skjule det, men hey, sånt noe har jo skjedd før. :glasshus:

Electronica skrev:

Det kan jo skje. Hva med dameklær eller bleier?

Da tror jeg ærlig talt jeg hadde knegget og pekeledd for mye til å kjefte.

Tror ikke jeg noen gang kommer til å stille ultimatium, jeg sier heller ifra hvordan jeg må ha det. "Det røykes ikke inne her!".

Jeg har aldri hatt noe ønske om å gifte meg, og hvertfall ikke i kirke med marshmellows-kjole m.m. Mannen sa med en gang at han ønsket å gifte seg, helst kirke med bryllup på hotell og full pakke. Uten å stille noe ultimatium, så kom vi frem til en grei løsning for oss begge.

På den seriøse siden, Allium og Kirsebær sier mye klokt her.

Jeg ville krevd å gå til ekteskapsrådgivning, samlivskurs, psykolog eller noe i den gata, hvis vi nærmet oss et brudd. Særlig siden mannen min er verdt å samle på men til tider like vanskelig å leve med som meg. (banker hardt i bordet). Men noe godt ultimatum er det jo ikke.

Hvis noen i nær omgangskrets/familie utsatte barna mine for noe jeg ikke ville at de skulle utsettes for, så ville vedkommende få beskjed om å slutte umiddelbart/ikke gjenta det igjen, eller holde seg langt unna til de kom på bedre tanker.
Ellers sier jo bæret mye lurt.

Ting som at mannen min plutselig skulle finne på at han ville krysskle seg, så hadde jeg ikke stilt noe ultimatum der. Eller forresten - han måtte lagt på seg noen kilo, og handle klær i butikker jeg sa at han kunne handle i. Og kun i en størrelse som også jeg kan bruke. Ellers hadde det jaggu vært på hue ut :raus:

Jeg stilte mannen et ultimatum for et par måneder siden. Bytt jobb, eller bytt kone. Heldigvis valgte han å få seg ny jobb. Da hadde jeg bitt tenna sammen lenge nok, og kom til den konklusjonen at enten så fikk han få seg en jobb med mer hjemmetid, eller så fikk jeg bli alenemor på ordentlig. Det er temmelig kjipt å være gift, men samtidig være like mye alene, eller kanskje mer, enn om jeg var alenemor.

Jeg vil ikke under noen omstendigheter ha flere barn, så hvis mannen veldig gjerne hatt fler måtte han faktisk velge mellom meg og en evt ny dame som ville gi han fler barn.

Fibi skrev:

Jeg stilte mannen et ultimatum for et par måneder siden. Bytt jobb, eller bytt kone. Heldigvis valgte han å få seg ny jobb. Da hadde jeg bitt tenna sammen lenge nok, og kom til den konklusjonen at enten så fikk han få seg en jobb med mer hjemmetid, eller så fikk jeg bli alenemor på ordentlig. Det er temmelig kjipt å være gift, men samtidig være like mye alene, eller kanskje mer, enn om jeg var alenemor.

Det ultimatumet har sambo fått også. Finn deg en annen jobb hvor du er litt mer hjemme, eller du kan jobbe hele tiden. Alltid. Vi har ikke bruk for deg slik du jobber nå. :kynisk:

sjuggerpløm skrev:

Det ultimatumet har sambo fått også. Finn deg en annen jobb hvor du er litt mer hjemme, eller du kan jobbe hele tiden. Alltid. Vi har ikke bruk for deg slik du jobber nå. :kynisk:

Jeg tror nok det er et ultiamtium jeg kunne stilt og.

Nå har jeg takk og lov nesten aldri vært i situasjoner hvor jeg har måttet stille et ultimatum, så det blir hypotetisk her. Men utroskap, vold, nazisme/rasisme og slikt ville pent havnet i ultimatum-kategorien min, ja.

Jeg slipper å stille ultimatum om at ingen får røyke inne hos oss, fordi vi faktisk ikke har familie eller venner som røyker. Min mor, som røyket seg til døde, måtte pent stå ute på trappa og suge i seg dritten sin, sjuk hun enn var. Jeg vil heller aldri finne på å ta barna mine med meg inn på besøk til folk som røyker inne, men igjen, takk og lov, kjenner vi ikke noen det ville være aktuelt å besøke som bedriver en slik ufyselig hobby.

En eneste gang har jeg stilt et beinhardt ultimatum. Da satte jeg øynene i en overlege og bestemte at Lillemann absolutt ikke skulle ha den medisinen legen ville pumpe ham full av. Jeg visste hva jeg mente, hvorfor jeg mente det, og kunne begrunne det så vel at etter to dager ga legen opp.

Joda, har stilt ultimatum til en eks-samboer. "Slutt å drikk, få deg en jobb - ellers flytter jeg!" Og heldigvis ville han ikke det, og derfor er jeg gift med verdens fineste mann nå.
(Det er faktisk noe av det jeg er mest glad for i hele livet mitt - at eks ikke ville skjerpe seg)