Hva vil du med bloggen din?

Holde slekta oppdatert, så de for all del ikke stikker innom for å sjekke hvordan det går.

Nei, spøk til sides, så er det min måte å sortere tanker og inntrykk på. Vi har ikke en blogg i vanlig bloggforstand, men en "dagbok" med bilder på hjemmesiden vår. Familie og venner har tilgang. Og det er for min del noe jeg ønsker å gi poden, for det er i stor del barndommen hans sett med mine øyne.

Jeg blogger for å få et utløp for skrivekløen som iblant kommer og tar meg. Det kan være små skråblikk, stemninger, bilder eller annet som opptar meg der og da. I utgangspunktet skriver jeg ikke for å nå ut til massene, og har ikke gjort noe for å få opp besøkstallene, men gleder meg over de tilbakemeldingene som kommer.

Personlig, men ikke privat, er ledesnoren min når jeg blogger, og jeg prøver å holde gruffet unna. Når ting har vært tunge, har det vært godt å lukke øynene for dem innimellom, finne noe positivt, dvele ved det og dele det. Jeg tror at å ha denne kanalen for positive ting har gjort at jeg også i større grad har lett etter disse. Bloggen har rett og slett vært et godt sted for meg selv å sette meg ned iblant.

Bloggen heter Tanketanken.

Først: Jeg elsker marsvinnytt i Retzebloggen.

Hva jeg vil med min blogg? Jeg vet ikke. Det er stadig forskjellige ting.
De første månedene jeg blogget var det ingen som visste om den. Jeg fortalte ingen om den, ga ingen lenken etc. Fordi jeg mest brukte den til skrivetrening. Jeg savnet å skrive og hadde lyst til å skrive mer.

Etterhvert ble det en plass for "offentlig dagbok". Noen bilder, matoppskrifter osv. Så ble det også litt synsing. Noen ganger en sammenfatning av meninger om et tema som jeg har uttrykt mange ganger på diverse fora og som jeg da også kan finne på å lenke til når diskusjonen dukker opp igjen.

Og så kom jo leserne. På godt og vondt. 99% godt. Det har vært mange gode meningsutvekslinger om bl.a. psykiatri, noe jeg føler at jeg har vokst på. Også som fagperson. Jeg har også bidratt med noen innlegg i psykiskbloggen. "De vanskelige menneskene" er et av dem og et innlegg som jeg vet har blitt videresendt til flere i skole og hjelpeapparat. "Fastvakt" har blitt brukt i internundervisning og i en fordypningsoppgave i psykiatri. Sånne ting gir jo en følelse av at mine meninger og synspunkt betyr noe de også. Selv om jeg ellers kanskje drukner litt i egen hverdag så er det veldig ok å være med i samfunnsdebatten nå og da.

Nå har jeg hatt et rimelig stritt år, og bloggen ble mer eller mindre taus. Noen ganger skriver man mye når ting er vondt, andre ganger blir man stille. Denne gangen ble jeg ganske stille. Da betød det mye at faste lesere var innom og ønsket meg en god jul og slike ting. Små tegn på at noen ventet på meg, på en måte. Og at jeg til min store overraskelse ble nominert til en award av Foreldremanualen nå i januar. Jeg trodde bloggen min hadde gått i glemmeboken hos de fleste, siden det var såpass få oppdateringer i 2009.

Nå har bloggen skiftet fokus litt igjen. Skrivetrangen- og evnen kommer gradvis tilbake og jeg skriver en del under merkelappen "Prosjekt: Få orden på livet". Da vil det antageligvis bli mindre interessant for noen og kanskje mer for andre. Siden helse er en del av prosjektet mitt, har det blitt litt mye fokus på kosthold og slike ting nå.

I en hverdag der jeg noen ganger spises litt opp av de rollene jeg har, er bloggen (og forum) et lite rom der jeg holder kontakt med det som er meg. Kjernen av meg. Min egen stemme, på en måte.

For å holde oversikt over hestetreningen.
Blogger kun om hva jeg gjør med hestene og i stallen.

Jeg blogger i hovedsak for å skrive av meg (og forhåpentligvis underholde noen andre med) rare vers og bilder som detter ned i hodet mitt stadig vekk.

Jeg hadde en mer typisk dagbokblogg før, men da den ble ukebok og så månedsbok, mistet den liksom funksjonen sin, så den er lagt på is.

Hva jeg vil med bloggen, ja si det. Jeg liker å skrive. Det har jeg gjort de siste årene og bruker bloggen her på FP som ei dagbok. Jeg har en annen blogg også på blogspot, som er lukket for alle, men den skriver jeg ikke så mye i lengre.

Jeg kan skrive i timevis uten å bli lei, og blogginnleggene mine blir sjelden korte. Så det er kun for spesielt interesserte i grunnen.

Kunne sikkert skrevet dagbok for hånd også, men jeg har ikke gode fingre lengre, og jeg skriver mye fortere på data enn på papir.

Jeg har mye lettere for å utrykke meg skriftlig, enn muntling. Jeg får ikke alltid frem meningene mine ved å snakke. Blir fort til at jeg stammer og ikke finner de rette ordene.

Tidligere la jeg ut bilder av ungene og det ble litt for mye snakk om ungene i bloggen som var åpen, og etterhvert som jeg har blitt mer moden og voksen så har jeg lært meg å vise hensyn til barna. Holder meg i bloggen her på FP om jeg vil skrive litt mer personlige ting som skjer i livet.

Av og til er det godt å tømme seg, og få noen synpunkter fra andre, få litt støtte kanskje, eller rett og slett bare bli satt på plass.

Jeg har lite sosialt liv IRL, nettet har blitt min venn på en måte. Det er jo sosialangsten som ødelegger for meg, men det er mye lettere for meg å være sosial på nett, skrive det jeg føler og tenker, og ikke måtte stå å prate med mennesker IRL.

Familien er jo ikke interessert i meg og mine, så de hadde ikke hatt noe glede av å lese verken blogg, eller se fotohjemmesiden min.

kie skrev:

Først: Jeg elsker marsvinnytt i Retzebloggen.

Tænkju, dear. *skviser ut essensen* 😀

På tide å oppdatere litt der, kanskje.

Marsvin er rare dyr synes jeg. De ser så snåle ut. Jenta mi har 4 voksne nå. 3 hunner og 1 hann. Hunnene har fått unger nå, så det er tilsammen 5 unger. Stort sett plystrer de i buret ute hele dagen. Lett gjenkjennelig lyd. Må fnise litt hver gang jeg ser dem, for de er rare synes jeg.

De er herlige dyr! Her er mine små elskebasser.

(og det er definitivt på tide å oppdatere kategorien)

Tusen takk for link, Retz. Løper inn for å lese.

Jeg har hatt en "halvoffentlig" blogg i litt over et år. Sier halvoffentlig fordi den er åpen, men den er ikke søkbar. Da er det kun de som kan adressen eller skriver "feil" som ser den. Jeg har også en slik "teller" på den, så jeg ser ca hvem/hvor mange som er innom. Det er få treff som jeg ikke kan gjette meg ca til. Er uansett ikke "farlig" om fremmede ser den. Legger inn litt bilder av oss, og skriver litt hva vi driver med. (for jeg er av de stae som ikke er på FB enda...) Jeg er påpasselig med å ikke nevne når vi f.eks reiser bort, men skriver gjerne om det etterpå. Legger jeg inn bilder med andre folk på spør jeg alltid først. I det siste har det vært litt mer tanker og funderinger, men jeg veier veldig nøye akkurat hva jeg skriver der så ingenting kan mistolkes.
Så den bloggen er mest for slekt og venner som ønsker å følge litt med på hva vi driver med. Som Skilpadda skrev, jeg er redd for å være masete/påtrengende. I en blogg bestemmer folk selv om de vil lese eller ikke.

Så opprettet jeg en blogg her for en mnd tid siden, som foreløpig er nokså "eksklusiv" og meget privat. Når ting går seg til så rydder jeg nok der litt og kanskje åpner den mer. Men hva den da kommer til å brukes til vet jeg ikke helt.

Så bloggene mine er for å kurere den verste munndiaréen når jeg har ingen stakkarer rundt meg å skravle/snakke med....

Min blogg er svært personlig. Den er også svært lukket og jeg har strenge krav til å eventuelt slippe noen inn.

Grunnen til det er at jeg gjør meg sårbar der. En og annen nøkkel til hvordan man kan gjøre meg virkelig vondt finnes der inne. Grunnen til at jeg skriver om det og lar noen lese det er fordi det er godt. Skumle ting kan legges i lyset og slutte å være skumle når noen ser på dem og sier at det er greit. Også har jeg den fineste leserskaren vest for pesos da. Det er ikke en heiagjeng i historien som er bedre enn min.

Min blogg er kun tilgjengelig for meg, og brukes som en slags dagok. Selv om jeg skriver i den heller sporadisk. Det kan være ting jeg opplever som spesielt trist eller veldig fint. Liker å kunne ta bilder med mobilen, skrive noen ord og sende til bloggen så har jeg umiddelbart en liten huskelapp om når noe bestemt skjedde.

Tror ikke det er noe der av allmen interesse.

Jeg nerder. Skriver om ting som ingen rundt meg har noen interesse av å høre meg tyte om, men som det hender at en og annen ellers i Norge har har lyst til å lese. Og så prøver jeg å redde verden bittelittegrann. Eller ihvertfall kanskje gjøre den økonomiske hverdagen for en eller annen der ute litt mer fleksibel.

FP-bloggen skriver jeg for å dele informasjon med andre, og få innspill og tips i en ny situasjon.

Jeg har en blogg som er godt vedlikeholdt og oppdatert siden begynnelsen av 2002. Det het ikke blogg da, men "dagbok". Den begynte opprinnelig som en greie mellom meg og bestekameraten min som er nederlender, hvor vi fortalte om hverdager, la ut bilder og andre artige ting. Med årene har flere lesere kommet til, og familie og venner liker spesielt godt å lese om og se bilder av babyen, nord-norsk natur og artige ting jeg legger merke til i hverdagen.

Av en eller annen grunn dukket denne tråden opp da jeg søkte på tittelen på en krim, selv om det ikke var det jeg så etter så fikk jeg lyst til å svare uansett.

Jeg startet bloggen min i august 2007, har hele veien hatt et mål med bloggingen og det er å øke folks kunnskap om hvordan man bør sikre barna sine i bilen.

Jeg har kjøpt et digitalt speilrefleks og da fungerer bloggen ypperlig for å vise frem bilder. Jeg bruker kameraet MYE mer fordi jeg kan utfolde meg selv, selv om det kanskje bare er bilde av tven eller ting jeg har bestilt på nett 🙂

Har også endel oppskrifter, men det er mest for min egen del (+ mye morsommere å lage mat når man kan ta bilder 😀), og for familien min for å se 🙂

Tja, jeg blogger om livet som fembarnsmor (som sikkert egentlig ikke er så mye annerledes enn andre småbarnsmødres liv). Den begynte som en lukket blogg, men siden jeg fikk så mange spørsmål om å få tilgang så åpnet jeg den liksågodt. Der får jeg ut litt skrivekløe, når jeg bare har tid. 😛

Jeg blogger ikke lenger. Jeg blogget for å dele kunst og håndverksideer, da særlig origami med lærere i småskolen, foreldre, barnehagepersonale og ellers interesserte.

Hva må til for å kunne lese bloggene her inne på forumet? Jeg kommer ikke inn på linken du refererer til.

Niobe skrev:

Holde slekta oppdatert, så de for all del ikke stikker innom for å sjekke hvordan det går.

Hmmm... kanskje jeg må starte med litt personlig blogging.