Din verste teambuildinghistorie?

Frances skrev:

Vi skulle lære samhold og nærhet i form av mingling i et lite rom der vi skulle si hei til hverandre på mange forskjellige måter (jo rarere, jo liksom morsommere), etterfulgt av ny mingling der alle skulle klaske hoften mot andres hofter (hoftenes high-five). Dette ble avsluttet med alle deltakerne på ned på 4 i en sirkel. Der skulle vi raute som kyr og le av oss selv (latteryoga) etterpå. Det var særs pinlig. Jeg kjenner jeg blir rød i toppen bare jeg skriver om det. 😮

Oh. My.

Frances skrev:

Vi skulle lære samhold og nærhet i form av mingling i et lite rom der vi skulle si hei til hverandre på mange forskjellige måter (jo rarere, jo liksom morsommere), etterfulgt av ny mingling der alle skulle klaske hoften mot andres hofter (hoftenes high-five). Dette ble avsluttet med alle deltakerne på ned på 4 i en sirkel. Der skulle vi raute som kyr og le av oss selv (latteryoga) etterpå. Det var særs pinlig. Jeg kjenner jeg blir rød i toppen bare jeg skriver om det. 😮

Uff da! Den var lei ja

Frances skrev:

Vi skulle lære samhold og nærhet i form av mingling i et lite rom der vi skulle si hei til hverandre på mange forskjellige måter (jo rarere, jo liksom morsommere), etterfulgt av ny mingling der alle skulle klaske hoften mot andres hofter (hoftenes high-five). Dette ble avsluttet med alle deltakerne på ned på 4 i en sirkel. Der skulle vi raute som kyr og le av oss selv (latteryoga) etterpå. Det var særs pinlig. Jeg kjenner jeg blir rød i toppen bare jeg skriver om det. 😮

Noe så pinlig.

Frances skrev:

Vi skulle lære samhold og nærhet i form av mingling i et lite rom der vi skulle si hei til hverandre på mange forskjellige måter (jo rarere, jo liksom morsommere), etterfulgt av ny mingling der alle skulle klaske hoften mot andres hofter (hoftenes high-five). Dette ble avsluttet med alle deltakerne på ned på 4 i en sirkel. Der skulle vi raute som kyr og le av oss selv (latteryoga) etterpå. Det var særs pinlig. Jeg kjenner jeg blir rød i toppen bare jeg skriver om det. 😮

Hoftenes high-five, faktisk. Low-one, i så fall.

Frances: Den der slår alt jeg har vært med på.

Frances topper til nå synes jeg. Latteryoga må være noe av det aller dummeste jeg har hørt om i hele mitt liv. Jeg har sett det på tv tidligere også, ufattelig flaut og meningsløst.

Herregud, for noen forferdelige historier. Jeg har aldri vært på teambuilding. Hva skjedde med god middag og masse alkohol?

Så teambuilding er egentlig veldig snodige utdrikningslag uten brud eller brudgom?

...Og jeg som syntes den kvik reklamen på tv var så lite troverdig, da. Hvilken bedrift tvinger sine ansatte til å leke trillebårleken, lissom

Jeg var heldigvis bare tilskuer, all den tid jeg kun snyltet meg med på tur med gubbens arbeidsplass, men de hadde en lek som gikk ut på at den minste mannen i flokken skulle forsøke å bære den største og tyngste. Er det virkelig noen som synes det er festlig?

Gladkristne Kenneth med de store armbevegelsene. Han var på fornavn med alle. Da vi startet snakket han om følelser - med fornavnene våre. På det tidspunktet var vi tretten blide og to slitne og sure.

Da vi kom hjem var alle sure og tre sa opp.

Frances skrev:

Vi skulle lære samhold og nærhet i form av mingling i et lite rom der vi skulle si hei til hverandre på mange forskjellige måter (jo rarere, jo liksom morsommere), etterfulgt av ny mingling der alle skulle klaske hoften mot andres hofter (hoftenes high-five). Dette ble avsluttet med alle deltakerne på ned på 4 i en sirkel. Der skulle vi raute som kyr og le av oss selv (latteryoga) etterpå. Det var særs pinlig. Jeg kjenner jeg blir rød i toppen bare jeg skriver om det. 😮

Dette er en sånn hvor jeg faktisk sier sorry - dette gjør jeg rett og slett ikke.

Eg har berre vore med på teambuilding ein gang, og det var då eg nyansatt i Statoil. Avdelinga hadde nettopp bytta navn, og då måtte det visst teambuilding til. Akkurat samme arbeidsoppgavene som før og samme folka(bortsett frå meg som var ny), men navnebytte var altså nok til at sjefen meinte at noko måtte gjerast for å "finne identiteten vår".
Det kom ein fyr frå hovudkontoret i Oslo som visstnok reiser rundt på ulike Statoil-avdelingar og arrangerer teambuliding-samlingar.
Eg blei skeptisk allerede då eg såg at han hadde gitar med seg.
Vi brukte ein heil dag på diverse gruppearbeid der vi lagde slagord og sangar om avdelinga, samt svulstige visjonar som vi skulle trykke opp på musematter og klistremerker. Og slagord og sang måtte sjølvsagt framførast i plenum mot slutten av dagen. Sjefen var heilt i hundre og syns han fyren frå Oslo var eit vidunder. Han var stadig framme og klemte på han .
Eg syns heile greia var heilt grusom og prøvde å lese ansikta på dei rundt meg for å sjå om andre tenkte det samme som meg. Men resten av gjengen hadde tydeligvis jobba der lenge nok til å tru at dette var heilt normalt. Utpå kvelden blei det heldigvis servert litt alkohol, og då var det ein som var såpass frittalande at han innrømte at det her berre var piss. Eg blei utrulig letta over å høyre at det ikkje berre var eg som meinte det!

Jeg sitter og ler og ler av disse historiene.

Men atte, må man være med på slikt da? Jeg kan ikke se for meg at jeg gidder å gjøre slikt uten å bli heftig betalt for det. Omgås alle arbeidskolleagene gratis på fritiden er ikke spesielt aktuelt nei gitt.

Og hvorfor driver folk med slikt? Er det noen som virkelig tror at det hjelper på noen som helst vis? Det kan da umulig være bedre for arbeidsmoralen enn å gå ut og spise en god middag og prate?

Simone:

Esme skrev:

Og hvorfor driver folk med slikt? Er det noen som virkelig tror at det hjelper på noen som helst vis? Det kan da umulig være bedre for arbeidsmoralen enn å gå ut og spise en god middag og prate?

He he, jeg tenker også litt sånn. Burde det ikke holde med julebordet, liksom. :skål:

Men jeg kan godt tenke meg at man kan få til noe med teambuilding. Da bør det være en strategi for at 1) de ansatte skal føle seg mer sammensveiset som gruppe, og 2) kommunikasjonen mellom gruppemedlemmene bedres. Punkt 1 trenger jo ikke være noe mer enn fest eller middag, eller piknik eller hva som helst. Men det er klart at noe som bringer frem litt latter, samt rykker deltakerne ut av sine faste koalisjoner kanskje er en ekstra boost. Men må man drite seg ut for å få til det? Angående kommunikasjon er det ofte det er litt å gå på i en gruppe. Man har grodd seg fast i samhandlingsmønstre, og tolker andre gruppemedlemmer på spesielle måter, eller har blitt vant til å snakke til hverandre på en spesiell måte. Slike mønstre kan det jo være nyttig å utfordre, om ikke annet. Kan tenke meg at oppgaver av typen bygge ola-bil uten å vite hva den man bygger sammen med har av verktøy, eller trillebårløp hvor en må beskrive veien for den andre som har bind for øynene har slikt som hensikt. Men det er jo bare nyttig i den grad man skjønner opplegget og får en eller annen aha-opplevelse av det. "Nærkontakt med fjærkre" i seg selv, har vel begrenset overføringsverdi. 😮

Det er ingen som nekter sånt hos oss. Vi er ingeniører. Sender du oss en innkalling i outlook så møter vi opp der du sier.

Jeg har skrevet om min verste historie i bloggen min: http://www.foreldreportalen.no/forum/blog.php?b=2206

Tør ikke legge den i åpent forum siden jeg er veldig gjenkjennelig i den historien.

Av og til er det deilig å jobbe i en traust bedrift, der folk synes man er ellevill om man blir med på lønningspils.

Frances skrev:

Vi skulle lære samhold og nærhet i form av mingling i et lite rom der vi skulle si hei til hverandre på mange forskjellige måter (jo rarere, jo liksom morsommere), etterfulgt av ny mingling der alle skulle klaske hoften mot andres hofter (hoftenes high-five). Dette ble avsluttet med alle deltakerne på ned på 4 i en sirkel. Der skulle vi raute som kyr og le av oss selv (latteryoga) etterpå. Det var særs pinlig. Jeg kjenner jeg blir rød i toppen bare jeg skriver om det. 😮

Uff og uff 😱

Jeg har heldigvis ingen slike traumatiske teambuildingsopplevelser, de eventene jeg har vært på har stort sett vært ganske så underholdende.
Den mest dramatiske opplevelsen var en gang vi kjørt go-cart og en kollega fikk hjerteinfarkt. Det gikk heldigvis godt med ham:)

Jeg har vært med på veldig mange seanser. Stort sett er det ganske greit. Men nå jobber jeg jo i en bransje med mange kompetative individualister, og en del kreative ressurser.

Og noen ganger drar man bare ut i en snøfonn og drikker Jäger. Det blir det teambygging av.