Enhjørning skrev:
Det må til.
Jeg har tenkt på dere, godt at dere i det minste har fått noe å forholde dere til, selv om jeg skjønner det er mange rare tanker nå

Takk, kjære deg!
Det er trist, men samtidig litt godt å ha fått en diagnose. Jeg er glad for at han har fått den nå, og ikke om tjue år, og samtidig lei meg for at han har gått rundt med magesmerter siden han var bitte liten, og skjult det for meg. Jeg er glad for at vi nå vet 100% sikkert hva han reagerer på (og
at han virkelig reagerer på noe), og kan fjerne det fra kosten hans og vente på å se resultater, og slippe å famle i blinde mer. Jeg er trist fordi jeg vet at han kommer til å føle seg utenfor til tider, og glad for at det tross alt er veldig mye mer han
kan spise, enn han
ikke kan spise. Summa summarum - blandede følelser, mye å tenke på, mye å sette seg inn i. Men det går seg til. Nå kan det bare bli bedre. *bestemmer*