Hele denne formiddagen er gruff. Jeg våknet 0530, og var så full i angst og frøys så ille, at det endte med at jeg måtte legge meg igjen, jeg lå fult påkledd under varmeteppet til Samboeren og bare ristet. Var nok en kombinasjon av mye som gjorde at i dag bare smalt det.
Endte med å si fra til skolen om at Lillesøster ikke kommer i dag, jeg var absolutt ikke i stand til å greie å motivere noen andre enn meg selv. (Knapt nok i stand til å motivere meg selv gitt)
Har roet seg litt nå, men har også hatt messenger samtale med mor til Bonusgutten i hele formiddag, og nå kommer hun og nye kjæresten (typ 6 mnd siden ny) hit i kveld "så i alle fire kan snakke sammen"
Hun synes nok jeg og Samboeren er litt vrange som snakker om at det er viktig for Bonusgutten at han flytter ut i løpet av det neste året, han blir 18 år nå, og trenger å få bo et sted der de kan ha et utredningsvedtak. Gjør vi ikke noe, så blir han sittende på gutterommet til han er 40 år, og game. Og det går ikke.
Så jeg føler meg litt som den slemme stemora, men det gjøres jo ut fra omsorg og kjærlighet. Og Storebror som blir 18 år neste sommer, til han er det allerede søkt omsorgsbolig, fordi jeg mener det er viktig at de får komme i gang så fort som mulig.
Er jo ikke sånn at vi hiver de ut og låser døra.
Og er jo ikke noe problem for mor at han bor hjemme, da hun skal flytte 4 timer unna, inn til denne nye typen, og mener at gutten trives jo så godt hos oss.
Så ja, nei. Og nå mener mor at jeg skal være med på møte med NAV og greier neste uke, ettersom Samboeren har dialyse den dagen. Og jeg prøver å si at jeg faktisk har mer enn nok baller i lufta, men det ender vel med at jeg gir meg, og blir med. Selv om det nok fører til at jeg kanskje ikke får Lillesøster på skolen den dagen, fordi jeg får dårligere tid.
Så mest av alt gruffer jeg over at jeg ikke greier å si nei, og at hvis jeg sier nei, så blir det ikke respektert, og det blir ufin hersketeknikk tilbake.