Sukk! Tusen takk for alle gode ord! Dere ER vakre!

Jeg tok med meg deres gode ord og kloke råd på veien og grep det hele!
Vel! Klokken ble 12 og jeg marsjerte inn i rommet med faste skritt. La fra meg arkene ved siden av vannglasset, henvendte meg til den personen som satt nærmest og fikk justert min egen klokke. Deretter satte jeg igang.
De to første setnigene var pugget og ble gjennomført med stø stemme. Jeg skuet utover i salen og fant et fast blikk å forholde meg til innledningsvis. Da innledningen var gjort, var det bare å kjøre på.... 😉. Uten manus!
Det gikk veldig fint! Jeg opplevde at jeg hadde forsamlingen med meg (vel 30 stk) og var overrasket over at jeg hørte stemmen min klar, tydelig og selvsikker. En litt "utenpåmegselv" opplevelse, men veldig moro! 😀
Jeg åpnet for spørsmål, kommentarer og innspill avslutningsvis og erfarte at jeg kunne svare godt på det som dukket opp.
Spesielt engasjerende var nok eksempler fra det virkelige liv, og god respons fikk jeg på mine valg av løsninger i forhold til dette.
Så jøye meg.. jeg overlevde og vokste på min erfaring. Virkelig!
Da jeg avsluttet spurte en av mine veiledere om jeg hadde vurdert å holde det samme foredraget på den sonen jeg har hospitert den siste uken. Jeg ble oppfordret til å vurdere dette. Det var et godt kompliment!
Da jeg gikk, tuslet jeg ned til denne sonen og snakket med en av sykepleierne jeg har arbeidet med de siste dagene og lurte på om dette kunne være av intresse for dem. Det var det

. Jeg må være en idiot

Nå har jeg klart å lage en avtale om å gjenta det hele til tirsdag. Denne gangen overfor mennesker jeg ikke kjenner. Jeg har knapt nok hilst på noen få av dem.
Ja. Jeg ER gal! 😉
Moro!