Trøstemelding til de av oss med en smule flyskrekk

http://www.aftenposten.no/reise/article4269570.ece

Tusen takk

Jeg skal nemlig ut på en 5-timers flyreise om ikke så lenge. Og jeg gruer meg masse 🙁

Åh...

Jo det er nok -egentlig- smartare å ta ein times flytur til familien i utlandet, enn ein 24 timers biltur. Men...

Effie skrev:

Åh...

Jo det er nok -egentlig- smartare å ta ein times flytur til familien i utlandet, enn ein 24 timers biltur. Men...

Ikke så enkelt å få kroppen eller hodet til å skjønne det, når en sitter der laaangt oppe i lufta og er prisgitt en blikkboks og to piloter

Nei. Ikke enkelt. Vanskelig.

Denne her har forresten også hjulpet litt for meg: http://www.fearofflyinghelp.com/

De siste årene har det egentlig vært sånn at det jeg frykter mest er angsten og anspentheten for å fly - ikke egentlig flyturen, for den vet jeg jo rasjonelt sett ikke er farlig. *


*Det er lov å snille seg selv, ja?

Jeg har faktisk nesten blitt kvitt flyskrekken min. Den var på grensen til invalidiserende, men jeg ble sånn "Pokker heller! Dette skal da virkelig ikke få lov til å begrense meg!"

Så i mange år fløy jeg neddopet og/eller hylgråtende intil jeg ble gravid og ikke kunne ta piller. Etterpå var jeg ikke komfortabel med å ta piller når jeg fløy med barnet, og nå er flyskrekken så godt som borte. Jeg må fremdeles sende "Elsker deg massemasse!"-melding til mannen, sånn i tilfelle, og jeg syns å ta av er skummelt, men jeg sover nå alle dagene mellom billettbestilling og flytur, og jeg blir ikke fysisk dårlig av skrekk.

Så det går an!

Takk. Jeg har en mann som kvier seg litt, mens jeg selv gleder meg mest til kilingen i magen når flyet letter. Jeg skal vise dette til mannen, jeg.

Takk Tallulah - jeg samler på sånne historier. Flyskrekk er skikkelig irriterende! Det verste er at jeg har flydd masse siden jeg var 3 måneder. Flyskrekken kom først for 3 år siden, etter en "hendelse" som det heter, og nå sliter jeg med å bli kvitt den. Men I will get there.

Min kom også helt brått. Jeg skulle hjem fra en ferie og fikk plutselig for meg at det å fly var en skikkelig dårlig idé. Ingenting hendte, men etter det bare vokste flyskrekken min fram til jeg ble gravid nesten 10 år etter. Men jeg tvang meg selv til å fly i denne perioden, gjerne alene også, slik at jeg måtte skjerpe meg.

Min flyskrekk kom også brått, etter at jeg fikk barna.
Jeg hadde ikke flydd på flere år. På første turen (jeg fløy alene), da vi holdt på å lette, fikk jeg panikk. Heldigvis satt det en voksen kvinne ved siden av, som skjønte hva som skjedde. Hun fikk roet meg, og underholdt meg med historier fra da hun var yrkessjåfør i Kosovo under krigen.

Etterhvert skjønte jeg at hun selv hadde slitt med samme flyskrekkproblemet da hun selv hadde små barn. Hun hjalp meg gjennom flyturen.

Men flyskrekken sitter nok litt ennå. Selv om jeg klarer kontrollere det.

tante Veronica skrev:

Heldigvis satt det en voksen kvinne ved siden av, som skjønte hva som skjedde. Hun fikk roet meg, og underholdt meg med historier fra da hun var yrkessjåfør i Kosovo under krigen.

Etterhvert skjønte jeg at hun selv hadde slitt med samme flyskrekkproblemet da hun selv hadde små barn. Hun hjalp meg gjennom flyturen.

Det er veldig fint med medpassasjerer som hjelper i slike situasjoner. Jeg hadde en reise i vår med mye turbulens ved to nedstigninger etter hverandre, og ble da "snakket gjennom det" av to forskjellige medpassasjerer. Siste gangen satt jeg ved siden av en middelaldrende forretningsmann som ganske enkelt tok hånda mi da han skjønte at jeg var redd, og så snakket med meg om helt andre ting til vi var nede. Det høres kanskje påtrengende ut, men det opplevdes ikke sånn i det hele tatt, bare snilt.

Jeg har også blitt snakket ned av medpassasjerer en veldig kjekk engelskmann som jeg til slutt sovnet og siklet på skulderen til.

Jeg har gjort det samme selv for en medpassasjer første gang jeg fløy propellfly. Det gjore meg av en aller annen grunn ikke redd i det hele tatt. Jeg tror det var fordi det fløy så lavt at jeg følte at vi bare kunne svippe ned og lande om noe skjedde. Men vi skulle ta av i bortimot snøstorm, og vi ble omplassert i flyet for å sikre riktig vektfordeling, og det gjorde sidedamen ganske stressa.

Godt å høre, selv om jeg vet at slike tall ikke hjelper over hodet når jeg først sitter i flyet. Jeg har vært plaget med flyskrekk de siste 20 åra, selv om jeg har flydd mye og langt, og det blir ikke bedre. Det er i grunnen best når vi flyr hele familien sammen og jeg blir for opptatt med å holde barna rolige til å tenke på noe annet. Men det hemmer meg og gjør at jeg drar på langt færre reiser enn jeg kunne og burde (sier nei til å delta på fagkonferanser, for eksempel), og det er noe skikkelig dritt. En vakker dag når jeg får tid skal jeg gå på flyskrekkkurs.

Jeg har nettopp flydd og skal snart fly igjen, og da jeg så overskriften i juletida tenkte jeg bare "jaja, jeg får føkke opp statistikken litt, jeg, da." Jeg får sånn "JEIJ!! I'M ALIVE, LOOK AT THE BIRDS!!!"-følelse når flyet lander trygt.

Heilo skrev:

Det er veldig fint med medpassasjerer som hjelper i slike situasjoner. Jeg hadde en reise i vår med mye turbulens ved to nedstigninger etter hverandre, og ble da "snakket gjennom det" av to forskjellige medpassasjerer. Siste gangen satt jeg ved siden av en middelaldrende forretningsmann som ganske enkelt tok hånda mi da han skjønte at jeg var redd, og så snakket med meg om helt andre ting til vi var nede. Det høres kanskje påtrengende ut, men det opplevdes ikke sånn i det hele tatt, bare snilt.

Ja det er godt med litt omsorg når slikt skjer. Og jeg synes ikke det virker påtrengende. Det er godt det finnes mennesker som ser og våger å trå litt nær i slike situasjoner.

Usj.. Jeg har en følelse av at å fly er litt "russisk rullett", at på et eller annet tidspunkt så kommer jeg til å oppleve krasj. Har flydd noen (få) ganger de siste årene, og for hver gang tenker jeg at nå har jeg brukt opp kvota mi og at neste gang smeller det.

Og hver gang lover jeg meg selv at det er siste gang jeg skal fly...

Å slike artikler om at "nå har det ikke vært ulykker på leeeeenge" gjør bare at jeg tenker at "ja, da er der vel på tide, og det er vel mitt fly som faller ned"...

All fakta i verden kan ikke overbevise meg om at det er logisk at en blikkboks på x antall tonn skal kunne fly.

Men det er verst å fly med barna.. Føler at jeg setter de i livsfare ved å fly..

Jadda, neida, såe....

Jeg gruer meg allerede til flyturen med hele familien til sommeren.