Når maten spyttes ut og man sier æsj

Jeg lurer på hva andre gjør i følgende situasjon med eget barn (man har også en 2-åring som oftest hermer etter alt storebror gjør):

Man har hjemmelagede kjøttboller i vanlig Dolmio pastasaus og pasta. Junior på 5 år er kresen, men spiser både spagetti og lasagne til vanlig, samt kjøttboller. I dag liker han ikke kjøttboller.

Han ønsker at kjøttboller skal tørkes rene for saus, men får beskjed om å isåfall gjøre det selv. Han vil ikke ha kjøttboller, kun pasta. Masse sutring.

Blir oppfordret til å smake, tar en bit, spytter den deretter ut med mye grimaser på tallerknen og sier ææææææææææsj.

Hvordan reagerer andre på slikt?

Jeg gjør ikke noe vesen utav det, og lar ungen få lov til å spise tørr pasta, eller evt pasta med ketchup. Pleier som regel å la noen av kjøttbollene forbli tørre også, sånn i tilfelle noe slikt skal skje. Mat er ikke noe jeg presser for mye på. Oppfordring til å smake: Ja. La ungen gå sulten fra bordet: Nei.

Sier det er fint at han smaker, men at det ikke er lov å si æsj om mat andre liker, og dersom man må spytte ut det man har i munnen skal det gjøres i en serviett. Informerer om at det ikke blir annen mat å få før det er kveldsmat.

Fibi skrev:

Jeg gjør ikke noe vesen utav det, og lar ungen få lov til å spise tørr pasta, eller evt pasta med ketchup. Pleier som regel å la noen av kjøttbollene forbli tørre også, sånn i tilfelle noe slikt skal skje. Mat er ikke noe jeg presser for mye på. Oppfordring til å smake: Ja. La ungen gå sulten fra bordet: Nei.

Her er det helst i forkant at maten ikke likes, men jeg pleier å si at det er greit å ikke like maten, men at man ikke trenger å si æsj og slike ting. De får lov til å si at de ikke liker, sålenge de sier det på en ordentlig måte.

Om det sa fortsetter med æsjing og sutring så sender jeg de fra bordet med beskjed om å komme tilbake når de har bestemt seg for å slutte med en slik oppførsel.

Kjent situasjon. Jeg sier at det er greit å ikke spise det hun ikke vil ha, men at jeg vil ikke høre æsj til mat. Og je goppfordrer til å smake en bit av alt, men tvinger ikke. Spiser hun kun pasta, er det greit, men jeg slår ned på æsjing.

Arran skrev:

Kjent situasjon. Jeg sier at det er greit å ikke spise det hun ikke vil ha, men at jeg vil ikke høre æsj til mat. Og je goppfordrer til å smake en bit av alt, men tvinger ikke. Spiser hun kun pasta, er det greit, men jeg slår ned på æsjing.

Men Arran... Det var dine kjøttboller!! DINE! What's not to like?!!!

*dramaqueen*

Men altså, at man ikke sier æsj til mat har vi jo sagt på en fin måte en million ganger allerede, siden vi stort sett hører det nesten daglig. Og dette var ikke "æsj", men "ææææææssssjjjjjj" *grimaser, sprute med tungen og rynke på nesen meget høylydt*

Jeg aner ikke, det er veldig sjelden vi hører æsj her. Så lenge de får velge selv om de spiser eller ikke, og får spytte ut dersom de smaker på noe de ikke liker, så holder det for dem at de kan si at de ikke liker det virker det som.

Nå er det sjelden vi hører "ææææsj" her, men når det hender sier jeg bare "hysj" og nevner det ikke noe mer. Eventuelt overser.

Miromurr skrev:

Jeg aner ikke, det er veldig sjelden vi hører æsj her. Så lenge de får velge selv om de spiser eller ikke, og får spytte ut dersom de smaker på noe de ikke liker, så holder det for dem at de kan si at de ikke liker det virker det som.

Sånn er det her også, ytterst sjelden vi hører æsj med matbordet.Omv i gjør dvt så får han beskjed om at vi ikke sier det.

Fibi skrev:

Jeg gjør ikke noe vesen utav det, og lar ungen få lov til å spise tørr pasta, eller evt pasta med ketchup. Pleier som regel å la noen av kjøttbollene forbli tørre også, sånn i tilfelle noe slikt skal skje. Mat er ikke noe jeg presser for mye på. Oppfordring til å smake: Ja. La ungen gå sulten fra bordet: Nei.

Her får de velge, ja, om de bare vil ha spaghetti så får de det, men jeg godtar ikke at de æsjer og sutrer i stor grad.

Barn som spytter ut maten og sier æsj, blir bedt om å forlate bordet. Det er 100 % uakseptabel oppførsel her i huset (og har ikke forekommet på mange år nå).

Pelle skrev:

Hvordan reagerer andre på slikt?

Jeg hadde tatt barnet passe hardt i armen, fulgt h*n vekk fra bordet og sagt med en stemme som ikke kunne misforståes at ingen(!) omtaler mat som æsj i vårt hus og at h*n kan komme tilbake til matbordet når h*n har lært seg bordskikk. Jeg hadde også gitt bæng i om ungen gikk sulten frem til kvaldsmaten.

:btdt:

Hjemme hos oss er det lov til å ikke spise alle deler av maten. Det oppfordres sterkt til å smake, og hvis det er ting vi vet at de egentlig liker så er det ikke full frislipp på pasta/ris.

Det vi er strenge på er at det ikke er lov til å sutre over maten. Det respekterer begge.

Men hva vil det si at man "ikke godtar at man æsjer"?
Og når sutringen over feil mat ikke avtar mens man sitter til bords?

Det er lov å ikke like, men her skal man smake (selv om man har smakt før), og klaging og grimaser vil vi ikke ha noe av. Da går man fra bordet her. Det går an å ikke like, uten å gjøre noe stort nummer av det. Alle har ansvar for trivsel ved bordet. Det man ikke liker kan man diskret og udramatisk skyve til sides på tallerkenen. Fungerer forholdsvis bra med seksåringen, men i noe varierende grad med toåringen.

"Hvis du skal holde på sånn får du gjøre det et annet sted" er en frase jeg bruker endel. Det er lov å ikke like, det er lov å være skeptisk, men man oppfører seg skikkelig og sutrer ikke ved bordet. Sutrestemme skjønner vi ikke, høylydt sutring kan man gå et annet sted med. Jeg kan ikke påstå at det fungerer slik at vi aldri har sutring, men det fjerner hvertfall problemet der og da. :frp-oppdragelse:

Pelle skrev:

Men hva vil det si at man "ikke godtar at man æsjer"?
Og når sutringen over feil mat ikke avtar mens man sitter til bords?

Jeg har lav toleranse for sånt. Her går man fra bordet. Man får returnere om man endrer oppførsel, ellers kan man vente med å spise til vi andre er ferdige. Det har aldri gått så langt. 😉 Som regel holder det med beskjed om marsjordre.

Jeg hadde sendt ungen rett på rommet. Og det hadde ikke blitt mer mat før neste måltid.

Hadde et besøkende barn på 5-6 år spyttet ut igjen maten kunne jeg vært troende til å gi beskjed om å heller gå hjem og spise.