Et positivt skritt mot bekjempelsen av kjønnslemlestelse

Esme skrev:

Da tar du faktisk rett og slett feil. Du bør sette deg inn i hva som skiller en statsborger fra en som har oppholdstillatelse.

Jeg har jobbet med det i mange år, i kortere eller lengre perioder, på ulike nivåer, så sånn rent lovmessig, vet jeg det man trenger å vite.

Det er egentlig ikke store forskjellen, når alt kommer til alt. Man har litt flere rettigheter som norsk, spesielt utenfor Norges grenser, men samtidig har man de samme pliktene når man har oppholdstillatelse som når man har statsborgerskap. Alle må betale skatt, leve innefor lovens rammer (med mindre man ikke er beskyttet av diplomatisk immunitet) og bidra til fellesskapet.

Min eksmann fikk hverken mer eller mindre av å bli norsk, bortsett fra at han nå kan reise litt friere utenfor Norge, uten å måtte søke visum.

Jeg syns selvsagt dette er noen skikkelig dusteforeldre, både på grunn av omskjæringen, og pga uttalelsene til pappaen i etterkant. Omskjæring er en tradisjon man må få bukt med, og til det trengs informasjon, utdannelse og enda mer informasjon.

Men jeg gidder ikke dra inn en "vår kultur/de andres kultur" i det hele, jeg syns rett og slett det er lavmåls. Jeg er for øvrig veldig enig med den svenske sosialantropologen Sara Johnsdotter og er generelt skeptisk til Human Rights Service.

Jobbet mange år? Er du jurist?

For det første så har man rett til å stemme i stortingsvalg, og dermed rett til å endre lovverket, det er en viktig ting. Ok, ikke sånn akutt «Hva får jeg ut av det» men det er en viktig ting likevel. For det andre så kan man heller ikke bortvises fra riket. Det er også en viktig ting.

Siden man faktisk blir dekket godt av trygde- og andre rettigheter om man har oppholdstillatelse, så burde det at man søker statsborgerskap bety at man ønsker å ta litt mer del i hvordan nasjonen styres. Og jeg blir direkte sur over at mannen din ikke har noe til overs for landet eller folket her, men samtidig glatt nyter godt av fordelene.

Nei, men jeg har jobbet med innvandringsspørsmål både i arbeid, og gjennom frivillig arbeid. Er det bare jurister som kan ha jobbet med innvandring?

Dessuten har jeg i syv år stått litt oppi det selv, på ulike måter.

Hva min eksmann mener, gir jeg forsåvidt beng i egentlig, jeg bare brukte han som ett eksempel på en som kun velger å bli norsk fordi det har en viss praktisk betydning. Han hadde aldri valgt det, tror jeg, om han måtte oppgi sitt algeriske statsborgerskap. Som ikke har noen praktisk betydning egentlig, annet enn at han slipper søke visum for å reise til hjemlandet sitt. Han har ingen rettigheter der nede egentlig, han kan ikke åpne konto i en bank, engang. Han kunne i alle fall ikke det før, jeg vet ikke nå, vi snakker ikke så veldig ofte sammen lenger. I alle fall ikke om sånne ting. Kan hende han har endret holdning også, for all del. Vi ble skilt ikke så veldig lenge etter at han ble norsk.

Mange som er norske, født eller fått, for å si det slik, velger å ikke stemme, det er jo ikke en plikt.

Er det noen former for trygd som statsborgerskap teller ved da? Det skal vel være likt for alle, uansett opphav, det kommer jo mer ann på botid og hvor lenge man har jobbet i landet. Min far hadde ikke fått ett øre mer om han ble norsk.

Man *kan* bortvises fra riket i enkelttilfeller selv om man er norsk. Det er faktisk hypotetisk sett, mulig å miste statsborgerskapet dersom man oppholder seg for lenge i utlandet, spesielt i sitt andre hjemland.

Nabbe skrev:

Mange velger det jo av praktiske årsaker.

Min far har valgt å ikke bytte statsborgerskap feks, mens jeg valgte det, fordi det var lettere for meg, i min situasjon.

Det med en nasjonalitet har jo ikke noe med hverken integrering eller kultur å gjøre, synes jeg.

Nettopp på grunn av slike holdninger mener jeg det bør knyttes noe til statsborgerskap. Jeg liker det jeg ser fra USA med å sverge en ed, og å måtte ha en del kunnskap.

Jeg mener stsborgerskap både bør gi rettigheter og plikter. Det praktiske du snakker om, Nabbe er jo selvsagt en grunn, men det bør også forplikte å nyte godt av "praktikalitetene".

Jeg synes ørtendegenerasjons innvandrere som tviholder på lojaliteten til det "hjemmlandet" de har forlatt er idiotisk. Det være seg norskamerikanere eller tyskere i søramerika eller somaliere i Norge.

Eller har Frp rett i at Norge er en melkeku? Nennes argumenter dit får det til å virke slik mener jeg.

Nabbe skrev:

Man *kan* bortvises fra riket i enkelttilfeller selv om man er norsk.

I hvilke tilfeller?

Nabbe skrev:

Det er faktisk hypotetisk sett, mulig å miste statsborgerskapet dersom man oppholder seg for lenge i utlandet, spesielt i sitt andre hjemland.

Selv om det formelt sett er riktig, syns jeg det var en misvisende fremstilling i denne sammenhengen. Dette gjelder bare for personer som er født norske statsborgere og som har bodd i utlandet hele livet. Loven sier:

Den som ervervet norsk statsborgerskap ved fødsel, men som ikke har vært bosatt i tilsammen to år i Norge eller tilsammen syv år i Norge og andre nordiske land, mister sitt statsborgerskap når vedkommende fyller 22 år.

Men personen må i så fall ha et annet statsborgerskap i tillegg til det norske. Man blir ikke gjort statsløs. Så vidt jeg vet kan man ikke miste et norsk statsborgerskap man har fått etter søknad (Det er mulig det kan trekkes tilbake hvis man har løyet i søknaden). Unntatt er dersom man selv søker om, og får, et annet statsborgerskap; men ved å gjøre det frasier man seg jo det norske statsborgerskapet selv.

Ben "state of confusion" Murphy

Benmurphy skrev:

I hvilke tilfeller?

Det ville nok ikke skjedd i dag, men en god del norske kvinner mistet statsborgerskapet sitt etter 2. verdenskrig.

Rypejenta skrev:

Det ville nok ikke skjedd i dag, men en god del norske kvinner mistet statsborgerskapet sitt etter 2. verdenskrig.

Nå vet jeg ikke hva loven sa om dette i Norge før 1950, men uavhengig av at det norske rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig var svært tvilsomme greier, så var dette, å ta statsborgerskapet fra en kvinne som giftet seg med en utlending, vanlig praksis i Europa på den tiden så vidt jeg har forstått, og det å gifte seg med en utenlandsk mann ble vel generelt oppfattet som å frasi seg sitt statsborgerskap til fordel for et annet. Var det tilfeller av at ugifte kvinner ble fratatt det norske stasborgerskapet i rettsoppgjøret? Dette er uansett ikke veldig relevant til spørsmålet mitt.

Ben "in the present" Murphy

Benmurphy skrev:

Nå vet jeg ikke hva loven sa om dette i Norge før 1950, men uavhengig av at det norske rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig var svært tvilsomme greier, så var dette, å ta statsborgerskapet fra en kvinne som giftet seg med en utlending, vanlig praksis i Europa på den tiden så vidt jeg har forstått, og det å gifte seg med en utenlandsk mann ble vel generelt oppfattet som å frasi seg sitt statsborgerskap til fordel for et annet. Var det tilfeller av at ugifte kvinner ble fratatt det norske stasborgerskapet i rettsoppgjøret? Dette er uansett ikke veldig relevant til spørsmålet mitt.

Ben "in the present" Murphy

Jeg vet, det var egentlig bare en liten avsporing. Jeg tror ikke det var vanlig å ta statsborgerskapet fra kvinner som giftet seg med en utlending, jeg vet da om flere kvinner i slekten som gjorde det, men de ble aldri nektet adgang til Norge når de ville på ferie eller flytte tilbake.