Klassikerlesesirkel: Jane Eyre og Stormfulle høyder

Divine skrev:

Jeg fatter virkelig, virkelig ikke hva dere ser i Jane. Så døll. Så skikkelig. Så ... intetsigende. I alle fall foreløpig i boka. Hvis hun ikke blir litt mer vill og gal snart, så forgår jeg av kjedsomhet.

Hun er jo ikke vill og gal. Men hun er klok og sterk og sånn. Og raus.

Og jeg gleder meg til vi skal diskutere disse i lesesirkelen!

Du tar så skrekkelig feil av Jane, Divine. Jane er jo skarp som en rakekniv og sarkastisk som få. Og lidenskapelig og rasjonell på en gang.

Divine skrev:

Eneste årsak til at jeg skal ta et skippertak og lese mye Jane Eyre fremover, er fordi jeg gleder meg sånn til å begynne på Wuthering Heights. Men Jane Eyre går tregt, altså. Hver side er jo som et vondt år.

Prøve lydbok? Jeg ble lest for til kl 03 i natt av en fantastisk engelsk dame.

Toffskij skrev:

Du tar så skrekkelig feil av Jane, Divine. Jane er jo skarp som en rakekniv og sarkastisk som få. Og lidenskapelig og rasjonell på en gang.

Jeg hører dere sier dette, og jeg prøver å lese henne med dette in mente. Men det går ikke. Jeg ser det bare rett og slett ikke.

Fløyel skrev:

Prøve lydbok? Jeg ble lest for til kl 03 i natt av en fantastisk engelsk dame.

Jeg klarer ikke å konsentrere meg om lydbøker. Jeg sovner.

Jane er en av ytterst få romanfigurer jeg faktisk identifiserer meg med. Det tror jeg er en av grunnene til at jeg liker henne så godt, selv om jeg absolutt liker romanfigurer jeg ikke kan relatere til også. Jane Eyre-fascinasjonen min handler også mye om det historiske bakteppet. Jeg syns det finnes lite som er så tilfredsstillende som gamle romaner som funker som smurt fremdeles.

Neida, jeg diskuterer ikke. Bare nevner det liksom.

Jeg liker blant annet det at Jane ikke er så veldig "snill", egentlig - hun er veldig moralsk, men det oppfatter jeg at er hennes natur, og ikke noe påtatt eller "skikkelig". Hun handler nesten utelukkende ut fra sin egen natur, ut fra hvordan hun vil leve livet sitt og ut fra sin egen (strenge) oppfatning av hvordan hun mener hun bør oppføre seg for å beholde selvrespekten samtidig som hun får noe ut av livet.

Hun sier eksplisitt at hun ikke liker barn generelt noe særlig, for eksempel, hun gjør det ganske klart at hun verdsetter positive trekk ved både Adéle og Mrs. Fairfax, men at hun ikke liker dem bedre enn de fortjener, på en måte. (Og hun er også ganske tydelig på at det er begrenset hvor mye de fortjener å bli likt og respektert. De har begge ganske begrenset interesse for Jane og har begrenset mye å tilby henne.) Hun er egentlig uhørt selvstendig når hun - som fremdeles er tenåring, og som har levd et så begrenset og innestengt liv! - bestemmer seg for å avertere etter en stilling på egen hånd, helt uten råd eller hjelp fra andre. Hun sjokkerer og skremmer sin tante ved å kreve respekt og irettesette henne (tanten) for å ha behandlet henne utilgivelig dårlig, enda hun er en foreldreløs jentunge med knapt noen verdi i det hele tatt. Hun er uhørt direkte overfor Rochester i de aller første samtalene de har, og er i stand til å verdsette respekten han viser henne samtidig som hun kritiserer ham så snart det er grunn til det - både for hvordan han oppfører seg hjemme og for ting han etter hvert forteller henne om sin tidligere livsførsel. Og hun er skikkelig kritisk og sarkastisk (om enn mye mer nedtonet enn f.eks. Jane Austen) overfor de "fine" menneskene som kommer i selskap til Rochester - særlig Blanche Ingram, som jo åpenbart er en skikkelig heks, men de andre også.

Og jeg diskuterer selvsagt heller ikke. Ikke før fristen, det skulle tatt seg ut!

Nå er jeg nesten ferdig med WH, og det må ha skjedd noe galt, for denne gangen syns jeg boka er helt fantastisk. Nesten bedre enn Jane Eyre. Jeg lurer litt på om antipatien min rett og slett har vært FP-skapt, eller om persongalleriet er mindre fryktinngytende når man vet hva som kommer.

Jeg vil også gjerne være med. Disse bøkene leste jeg for noen år siden, inspirert av FP-tråder. Det var et fantastisk leseår, det året jeg oppdaget både Jane Austen og Brröntestøstrene.

Jeg skal ta bøkene ned fra hyllen og lese en gang til. Eventuelt prøve meg på den engelske verjsonen før fristen.

Røverdatter skrev:

Nå er jeg nesten ferdig med WH, og det må ha skjedd noe galt, for denne gangen syns jeg boka er helt fantastisk. Nesten bedre enn Jane Eyre. Jeg lurer litt på om antipatien min rett og slett har vært FP-skapt, eller om persongalleriet er mindre fryktinngytende når man vet hva som kommer.

Hvor langt måtte du lese før du opplevde det slik? Du er jo veldig ofte meg, og jeg er igang, men strever litt med motvilje og antipatier. Men hvis den tar seg opp, er det jo håp!

pøbelsara skrev:

Hvor langt måtte du lese før du opplevde det slik? Du er jo veldig ofte meg, og jeg er igang, men strever litt med motvilje og antipatier. Men hvis den tar seg opp, er det jo håp!

Jeg tror jeg må skuffe deg med å si at det var fra begynnelsen. Tror jeg da. Jeg fant plutselig ut i går at jeg hadde da virkelig kost meg hele veien og at jeg var trist for at slutten nærmet seg.

Selv om folka er rav gale, usympatiske og har en utrolig irriterende hang til å gjøre alt som ikke er lurt, smart eller snilt - så er det en veldig god historie og den er fint skrevet.

Jeg satt oppe i natt og leste ut WH, bare for å bli ferdig med elendigheten. Og slutten. Jeg hadde helt fortrengt slutten.

Uffda Cuyahoga.

Jeg var på biblioteket for å låne Wuthering Heights, men den var faktisk utlånt så jeg måtte reservere. Nå har jeg fått melding om at den er inne og jeg skal hente den i morgen. Jeg må bare lese ferdig siste Murakami først og så skal jeg komme i gang.

Jeg skal bruke helgen på å lese ferdig Wuthering Heights. Jepp.

(Og så skal vi ha Moby Dick neste gang, ja? Ja? Ja!)

Gjerne for meg, jeg har den på lista.

Maverick skrev:

(Og så skal vi ha Moby Dick neste gang, ja? Ja? Ja!)

Call me Ishmael.

Jeg er med!

Er ikke den fryktelig tung da?

Røverdatter skrev:

Er ikke den fryktelig tung da?

Liker du ikke å lese side opp og side ned om livet på et hvalfangerfartøy?