Får barna hjelpe til på kjøkkenet?

Noterer: Jobbe med diktatorevnene.


Malama: En 1-åring kan putte. Pølsebiter i gryta, eller bare grønnsaksbiter fra en bolle til en annen.

Absolutt. Og vi har erfart at hun var litt for ung til å steke kjøttdeig. Hun brant seg litt, ja. Jeg føler i grunnen ikke på det altså, en ivrig elev må få prøve, og når jeg står ved siden av er det grenser for hvor galt det kan gå. Det var over på to minutter. 🙂

Jeg husker at jeg fikk stryke ved kjøkkenbordet da jeg var ganske liten. Lommetørkler og sånt. Følte meg veldig nyttig. Jeg brant meg støtt og stadig, og da fikk jeg et glass med vann å putte fingeren i.

Polyanna skrev:

Det er mer "MIN tur til å knekke egg! Du har knekt to og jeg bare ETT!!!", "jeg skal knuse eggeplommene!!!" (veldig viktig å være den første til å røre, til plommene knuses), "MIN tur til å helle melk!" "Nei, DU har helt mel, da skal jeg helle melk!" "NEi -. hver sin gang!!!"

Altså, det er litt for mange ting som skal gjøres og absolutt umulig å gjøre det "rettferdig", særlig når det finnes "stasoppgaver".

Og en lillebror som bare JEG VIL OSSÅ JEG VIL OSSÅ!!!!!

ARGH! Det er derfor jeg hater(!) det.

Dragen skrev:

Mine har en mor som er diktator, så det ordner seg som regel.

Mine også, og med 2 små og en stor brøler blir kjøkkenlykken fullkommen. 🙄

Ettåring kan putte. Det stemmer. Det kan vi prøve på, kanskje det er gøy. Han putter jo absolutt alt annet.... smake på deig... tja, i dag smakte han på glasuren, teller det? (Deigen tok mor, gitt...men da sov han...)

Planlegger middag for i morgen der noe kan puttes...(fare for at han spiser det da, så det må være noe som ikke er farlig å spise rått... med andre ord ikke som kyllingen fra i dag...)

Huff, dette er min dårlige samvittighet. Jeg føler at det alltid er for travelt og blir for mye rot når de skal hjelpe til.
De dekker/rydder av bord, pynter, rører litt, er med å baker og skjærer litt agurk til salat. Ellers liker jeg best å styre alene på kjøkkenet.
Det er veldig bra at dere er så flinke til å ta barna med på kjøkkenet, jeg skal prøve å bli bedre.

007 skrev:

ARGH! Det er derfor jeg hater(!) det.

Mine også, og med 2 små og en stor brøler blir kjøkkenlykken fullkommen. 🙄

Ja, det er ingenting som sier "Lykkelig Søndag" mer enn litt brølende diktatorutøvelse på kjøkkenet. 😛

Dette er jeg veldig god på.

Men altså, seriøst, jeg lar ungene være med, mest mulig hele tiden. Også ettåringen får sitte ved kjøkkenbordet og skjære spise og hjelpe til. Jeg er sikkert den fødte diktator, for det går veldig greit. Jeg er så opptatt av de skal bli dugandes og selvhjulpne, at det får heller være med rot og søl underveis. Min store skrekk er å ha fostret unger som sulter i hjel ved brødboksen.

Stryke, ja, jeg strøk lommetørklær og servietter, og etter noen år strøk jeg skjorter. Utrolig smart kunnskap å ha med seg. Greit å kunne stryke sine egne bluser og bunadskjorter.

Min toåring får ofte hjelpe til med å putte ting i forbindelse med middagslaging (det har han gjort lenge), også hender det han kutter litt grønnsaker eller rører sammen ting som ikke står på komfyren og damper. Vi har også bakt sammen noen ganger, det er en koselig aktivitet på mine helgemorgener. Han liker å helle de oppmålte ingrediensene ned i bakebollen, røre, elte og strø sukker og kanel over leiven når vi lager kanelboller. I dag lagde vi muffins, og det var veldig stas å servere pappa hjemmelagde muffins på farsdag!

Ellers er han glad i å hente ting i kjøleskapet for meg, samt å vaske opp mens jeg står ved komfyren. Den oppvasken må alltid gjøres på nytt, altså, men det viktigste er jo at han får være med og liker det.

Da de eldste var små var det dårlig med det, dessverre. To smårollinger i matlaginga var det ikke tid til i hverdagen. Mellomste på 15 liker å lage mat. Han kokkelerer litt på kjøkkenet. Han får frie tøyler og jeg setter pris på at han liker å lage litt mat. Han lager ikke middager, men det går mer på vafler, rullekake, brownies, muffins osv. Han laget også en flott bløtkake fra bunnen av nylig.

Vesla på ni år vil gjerne hjelpe til. Jeg har stadig som mål at hun skal få delta, men vi lever i et kaos og jeg vet aldri om hvilken form jeg er i. Jeg er glad dersom jeg orker å lage middag i det hele tatt. Vil gjerne ha henne med i matlagingen. Bra for henne å hjelpe til nå som hun enda vil det. Om få år så kan det bli langt vanskeligere....

Madam Mim: Du ER flink, og mitt store forbilde på dette. Det jeg har sett at du har, som jeg ikke har, er evne til å beholde konsentrasjonen om det du holder på med, parallelt med mas og spørsmål og hjelping og avverging av småkatastrofer. Jeg er ikke så god på forstyrrelser når jeg er i en "stim" med å lage mat. Jeg har et "opplegg", og blir veldig rykket ut av balanse av mas. Jeg gjør det jo, men det blir et "prosjekt" og ikke del av den daglige tralten, liksom.

Og så er det jo ikke tvil om at dette er en av fordelene med å få ungene litt mer en og en, når det nå blir sånn, og ikke i en eneste stor hund-og-katt-hurv, 😛

Men altså. Det handler om å planlegge, vite hva man skal ha til middag og hva som trengs, delegere oppgavene og ha tilpasset arbeidsplassen til små hjelpere. Krakker å stå på, håndterlig redskap, passende oppgaver (røre i en gryte, ikke skille egg i første omgang). Ikke ha det for travelt, tillate at de kløner og roter og gjør feil. Fokusere på prosessen like mye som resultatet. "Nå hjelper vi hverandre" er mottoet hos oss, og så bruker vi mye tid på å skryte av oss selv, "vi er superkokker" og har gjerne sånne "nå overrasker vi pappa" og lukker døren til kjøkkenet og lager overraskelser. Vi lager også flere retter innimellom. Ikke noe fancy, men noen gulrøtter kokt i buljong, most med stavmikser med litt gressløk på, før hovedretten (laks med brokkoli og ris eller poteter med hollandaise eller sandefjordssmør) og kanskje vi finner på noe til dessert. Frukt i biter med litt kesam eller yoghurt. Bare fordi det er moro å overraske og være superkokk. Også forklarer jeg alltid. Det har jeg lært selv da jeg jobbet som servitør. Det var så kjekt å jobbe sammen med kokker som forklarte hvorfor noe var fantastisk godt eller hvordan de lagde det ene eller det andre. Jeg snakker oss gjennom hvordan vi steker, koker eller moser, sånn at de skal lære. De skal kjenne igjen konsistens, farger, smak og lukt for å kunne skille godt fra "sånn passe". Jeg viser dem hvordan en "riktig" tallerken skal være, med halvparten grønt, resten fisk/kjøtt og poteter/pasta/ris og jeg snakker oss gjennom porsjonsberegning og hvor kniven skal ligge.

Det aller viktigste er at vi får vært sammen, det nest viktigste er at vi får god mat og at de lærer de gode triksene og tradisjonene.

Polyanna skrev:

Madam Mim: Du ER flink, og mitt store forbilde på dette. Det jeg har sett at du har, som jeg ikke har, er evne til å beholde konsentrasjonen om det du holder på med, parallelt med mas og spørsmål og hjelping og avverging av småkatastrofer. Jeg er ikke så god på forstyrrelser når jeg er i en "stim" med å lage mat. Jeg har et "opplegg", og blir veldig rykket ut av balanse av mas. Jeg gjør det jo, men det blir et "prosjekt" og ikke del av den daglige tralten, liksom.

Og så er det jo ikke tvil om at dette er en av fordelene med å få ungene litt mer en og en, når det nå blir sånn, og ikke i en eneste stor hund-og-katt-hurv, 😛

Jeg er oppvokst i en tettere flokk enn den jeg har selv og er vant til og takler store mengder mas. Det å ha jobbet på digre helt koko restaurantkjøkken i julebordstria og ha flere titalls ting i hodet samtidig er en god ting i forhold til dette.

Jeg er veldig interessert i mat og matlaging og det gir en ekstra drive. Vi er heldige og er tidlig hjemme og har rolige ettermiddager med tid til å dille litt. Og så er jeg veldig bevisst på kulturarven og kvinnefellesskapet gjennom generasjoner som ligger i hvordan ting smaker, danderes og planlegges. Mat er veldig sentralt i min familietradisjon, og dette er noe jeg er over snittet opptatt av å bringe videre. Og så er jeg en sånn som ikke blir så stresset av styr og ståk og klirr og kjas. Det gir meg en slags ro, faktisk.

Generelt tror jeg det bare er å senke skuldrene litt og la de herje på. Med så tette som du har Polyanna, i den alderen de er nå, så kan helt sikkert en og en være en god idé. Kan de ikke ha hver sin dag? Og så er resten av dagene dine? Og så kan dere utvide etterhvert? Enten til flere dager pr. barn eller flere barn pr.oppgave.

Bare for å ikke bli helt skinnhellig perkfet, må jeg understreke at jeg er helt elendig talentløs på en rekke andre områder. :balansert:Min mann får aldri slippe til i nettbanken og jeg lar ingen andre røre ulltøyet.

Jeg synes du er til flink på dette, Mim, og jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde både interessen, kunnskapen og tålmodigheten din på dette området.

007 skrev:

Jeg synes du er til flink på dette, Mim, og jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde både interessen, kunnskapen og tålmodigheten din på dette området.

Ingen av sokkene er par, da. :balanserer videre:

Madam Mim skrev:

Min store skrekk er å ha fostret unger som sulter i hjel ved brødboksen.

Jeg tror ikke det er noen fare for det.

Og for å svare selv: I teorien er jeg god på dette, men i praksis blir det mye mindre enn jeg ønsker, fordi jeg er ekstremt dårlig på å fikse søl og mas.

Jeg vurderer seriøst å ha sånn sug i benkesokkelen, jeg har sett bilder og lest om det noen ganger. Tenkte senest på det her om dagen, da ettåringen smakte intenst på en pose med grovt mel.

Noen som skjønner hva jeg mener? Man sparker bort i en liten knapp og svoooosj så blir smulene langs bankene sugd bort, inn i hull i sokkelen og ut ett eller annet sted.

Vi har en stor og en liten kjøkkenbenk. Den lille er til glutenfri mat, der blir alle grønnsaker og all mat alle skal kunne spise, tilberedt. Vi har også to sett fjøler og kniver.

Det hjelper litt, å ha to steder man kan stå og jobbe samtidig. Da kan to skjære grønnsaker mens den tredje rører i gryta.

Mine barn er jo like tette som Polyannas, trur eg, men jeg er som sagt hakket mer diktatorisk anlagt.