Puls, om autisme i kveld

Ja det kan godt hende. Det var jo i allefall det de trodde det var i begynnelsen. Det må være en forferdelig opplevelse å se at barnet går tilbake i utviklingen og forsvinner inn i seg selv. Jeg har hørt foreldre fortelle om det, men aldri sett det dokumentert som i denne filmen.

Jeg har heller ikke sett det, og ikke erfart det selv, men jeg har sett reverserende utvikling hos mitt eget barn. Heldigvis mest utvikling i riktig retning.

Hun er psykisk utviklingshemmet i tillegg. Så mye som en tredjedel av alle autister er det. Jeg har jobbet med en gutt som var utrolig lik denne jenta. Jeg kjente igjen det aller meste.

Jeg jobber med ti barn og de har ingen likheter med denne jenta så de er utrolig forskjellige!

Jeg synes dokumentaren av fin - og tydelig formidlet av en mor, synes jeg.
- Jeg kjente også igjen jenta i flere av de autistene jeg har arbeidet med, men det er jo ingen i dokumentarer som indikerer at denne handler om "slik er en autist" - den handler om Agnes - og hvordan hun er.

Hyacinth skrev:

Synes du det? Jeg har ikke samme erfaring, verken fra jobb eller privat.

Som flere har nevnt her var jo også denne jenta psykisk utviklingshemmet. Det er veldig vanlig hos de som har diagnosen barneautisme. Jeg kan tenke meg at de fleste du har kontakt med gjennom jobb er høytfungerende autister. Det blir noe helt annet. Uansett er alle autister forskjellige, akkurat som "oss andre".

Che skrev:

men det er jo ingen i dokumentarer som indikerer at denne handler om "slik er en autist" - den handler om Agnes - og hvordan hun er.

Nemlig.

Jeg kjente igjen flere trekk fra sønnen min da han var liten, men etter hvert som Agnes ble større, så jeg hvor ulikt hun hadde utviklet seg fra sønnen min. Og det satte virkelig ting i perspektiv.

trøtt skrev:

Som flere har nevnt her var jo også denne jenta psykisk utviklingshemmet. Det er veldig vanlig hos de som har diagnosen barneautisme. Jeg kan tenke meg at de fleste du har kontakt med gjennom jobb er høytfungerende autister. Det blir noe helt annet. Uansett er alle autister forskjellige, akkurat som "oss andre".

Ja, det vet jeg, og det skrev jeg jo aller først. At når du har sett én autist, så har du sett én autist er som jeg skrev min fanesak og Autismeforeningens motto. Det var likevel ikke det jeg mente. Jeg kommenterte det en annen skrev om at det var gjenkjennbart, og jeg tolket det ment generelt. Derfor understreker jo det nettopp poenget mitt.

Hyacinth skrev:

Ja, det vet jeg, og det skrev jeg jo aller først. At når du har sett én autist, så har du sett én autist er som jeg skrev min fanesak og Autismeforeningens motto. Det var likevel ikke det jeg mente. Jeg kommenterte det en annen skrev om at det var gjenkjennbart, og jeg tolket det ment generelt. Derfor understreker jo det nettopp poenget mitt.

Ok. For meg ble det heller ikke veldig gjenkjennbart. De fleste autister jeg har med å gjøre er høytfungerende.

Ine skrev:

Det var da det. De fikk en helt annen jente etter at hun begynte i spesialbarnehage.

Jeg så den sekvensen hvor mor og datter har samspill når de leker med ball, men jeg mener å huske at det ble sagt noe om at dette var det "eneste" de kunne gjøre "sammen". Klart, det er en lettelse at man endelig får litt blikkontakt med sitt eget barn, men de fleste barn med autisme lærer mye mer enn så.

oslo78 skrev:

Skulle ønske jeg kunne lære mer om hvordan å møte dem i skolen. Jeg vet om forutsigbarhet, trygge relasjoner og å skape trygghet for dem i hverdagen - men det er sikkert så mange andre ting jeg kunne ha i bakhodet. Jeg kan prøve å lese meg opp på det på egenhånd, men aller helst skulle jeg gjerne hatt et kurs eller noe sånt. Men det tror jeg jeg kan drømme lenge om.

Her finner du masse bra om evidensbaserte tiltak for barn med autisme. Søk på "skoleferdigheter" feks og du finner en del. Det er sterke fortellinger fra foreldre som forteller om barna sine også.

Her finner du masse bra om evidensbaserte tiltak for barn med autisme. Søk på "skoleferdigheter" feks og du finner en del. Det er sterke fortellinger fra foreldre som forteller om barna sine også.

http://www.abaforum.dk/

FP nekter meg å legge linken inn i innlegget (blir automatisk logget ut når jeg prøver), så da blir det her.

Tusen takk!

m|nken skrev:

Jeg så den sekvensen hvor mor og datter har samspill når de leker med ball, men jeg mener å huske at det ble sagt noe om at dette var det "eneste" de kunne gjøre "sammen". Klart, det er en lettelse at man endelig får litt blikkontakt med sitt eget barn, men de fleste barn med autisme lærer mye mer enn så.

De fleste barn med autisme ja. Men for mange barn med autisme og tilleggsdiagnoser er det å få til denne blikkontakten et enormt fremskritt og for noen helt uoppnåelig. Det er noe man må jobbe i årevis med hos mange. Denne jenta er enda liten, og ja hun vil nok lære mer etterhvert som de finner ut hvordan hun lærer og hva hun motiveres av. Det krever imidlertid beinhard jobbing, flere hundrevis (ofte tusenvis) av repetisjoner og mye kunstig skapt motivasjon og belønning underveis. Jeg har jobbet med tenåringer med autisme som bare kan marginalt mer enn denne jenta, og disse barna har blitt fulgt opp av noen av de beste innenfor feltet i Norge.

Denne dokumentaren fikk meg forøvrig til å savne barna "mine" og gav meg lyst til å begynne å jobbe med barn som Agnes igjen.

Jeg har jo jobbet med samme arbeidsmetodikk og gruppe her i byen og vet jo hva de kan lære. Likevel er det noe med at de lærer ting de ikke nødvendigvis er motivert for selv - og ei heller ser nytteverdien til. (Jeg har brukt en uke på "gå til kjøkkenet"-trening. Jeg forstår veldig godt at mor setter pris på ballspillet. Dette har sikkert etablert seg av seg selv som en "greie" som på sitt vis finner en grad av "normalitet" i forholdet og følelsen av å vite -for begge.

Mei skrev:

De fleste barn med autisme ja. Men for mange barn med autisme og tilleggsdiagnoser er det å få til denne blikkontakten et enormt fremskritt og for noen helt uoppnåelig. Det er noe man må jobbe i årevis med hos mange. Denne jenta er enda liten, og ja hun vil nok lære mer etterhvert som de finner ut hvordan hun lærer og hva hun motiveres av. Det krever imidlertid beinhard jobbing, flere hundrevis (ofte tusenvis) av repetisjoner og mye kunstig skapt motivasjon og belønning underveis. Jeg har jobbet med tenåringer med autisme som bare kan marginalt mer enn denne jenta, og disse barna har blitt fulgt opp av noen av de beste innenfor feltet i Norge.

Denne dokumentaren fikk meg forøvrig til å savne barna "mine" og gav meg lyst til å begynne å jobbe med barn som Agnes igjen.

Felles oppmerksomhet og perspektivttakning er viktige sider å jobbe med ved autisme, det er jeg enig i.

Det som skremmer meg litt, er at det i Norge ser ut til å være metodefrihet når man jobber med barn med ulike diagnoser/innen psykisk helse. Jeg er sikker på at innen autisme så finnes det vel rundt 22-23-24 ulike metoder som er i bruk. Omkring 14 av de har overhode ingen dokumentert effekt, men likevel så synes fagfolk det er helt greit å "tvinge" barna gjennom ulike opplegg. Jeg tror i utgangspunktet at dette ikke skyldes nærpersonene som jobber rundt barnet, men jeg tror man trenger en oppryddning i de ulike fagmiljø. Hva har vist seg å ha god forskningsmessig effekt? Hva er barnet i behov av? Sørger man for jevnlig (hver 3-4 mnd) kartlegging/evaluering slik at man vet at det man holder på med er noe barnet har effekt av? Er intensiteten høy nok? Får barna oppholde seg i normale miljøer hvor det finnes gode rollemodeller? Osv osv.

Che skrev:

Jeg har jo jobbet med samme arbeidsmetodikk og gruppe her i byen og vet jo hva de kan lære. Likevel er det noe med at de lærer ting de ikke nødvendigvis er motivert for selv - og ei heller ser nytteverdien til. (Jeg har brukt en uke på "gå til kjøkkenet"-trening. Jeg forstår veldig godt at mor setter pris på ballspillet. Dette har sikkert etablert seg av seg selv som en "greie" som på sitt vis finner en grad av "normalitet" i forholdet og følelsen av å vite -for begge.

For all del, jeg forstår veldig godt at mor/familie setter pris på dette samspillet. Jeg skulle bare generelt ønske at det var mer fokus på utvikling når man skal vise dokumentarer om ulike utfordringer. Jeg vil tro at mange av de som ikke har erfaring med autisme privat eller i jobbsammenheng vil sitte igjen at autisme er en veldig gjennomgripende forstyrrelse hvor de aller fleste barn forblir sterkt psykisk utviklingsforstyrret. Det er jo ikke realiteten?

Er man psykisk utviklingshemmet, er man jo det uansett. Jeg synes ikke at akkurat denne dokumentaren skal fortelle mer enn en mors historie om et barn som ikke er slik man forventer. Et barn, en historie. Så du dokumentaren til Theroux? Den favnet jo vidt forskjellige autister. Den var en mer "observerende" dokumentar. En dokumentar laget av en mor blir sjelden det...