Listhaugsaken

Jeg syns saken om Sylvia Listhaug og kundelisten hennes er veldig interessant. Det blir hele tiden sagt at hun "nekter å oppgi listen", men det pressen mener er at hun nekter å oppgi den til DEM. (Departementet har fått den og skal vurdere eventuell habilitet)

Hensynene som står mot hverandre er vel:
- At det har offentlighetens interesse hvem Listhaug har vært rådgiver for (og om hva), særlig siden hun kan ha gitt råd i saker som ligger nær saksområdet til departementet hun leder (landbruk vs Rema). Problemet er altså ikke AT hun har jobbet for Rema, men at man ikke får vite hva hun har gjort for dem (og eventuelt andre)
- At hun eller selskapet hennes har en konfodensialitetsavtale på det arbeidet hun har gjort. Slike avtaler er helt vanlige og helt nødvendige i næringslivet. Ofte er saker man jobber med børssensitive eller skal holdes hemmelige for konkurrenter, og hvis man som ekstern rådgiver ikke har troverdighet på at det som blir sagt i prosjektet ALDRI kommer ut, så vil man ikke kunne brukes som rådgiver rett og slett.

Jeg er rådgiver/konsulent selv og kommer fra en tradisjon med et veldig sterkt vern av kundekonfidensialitet. Nesten til det absurde - vi hadde ikke lov til å fortelle familien hvem vi jobbet med en gang, noe som kunne bli litt latterlig om man ukentlig reiste til et sted der det strengt tatt bare fantest EN aktuell kunde. Men det sitter i ryggmargen og jeg reagerer alltid med stor forundring på den RAKE motsetningen i politikk og organisasjonsliv, der et "STRENGT konfidensielt!"-merke på et dokument bare betyr "snik deg inn på toalettet i det minste, når du lekker dette til en journalist". 😛

Nå finnes det 100 grunner til at jeg ikke skal være statsråd, men uansett så ser jeg at dersom det skal være krav om å dele kundelister, så vil en person som meg, med min yrkesbakgrunn, uansett aldri kunne bli det. For det vil være et grovt svik mot mine kunder og arbeidsgivere og den kontrakten vi har hatt, og ikke minst et direkte brudd på konfidensialitetserklæringene jeg har undertegnet. Og vi er jo mange med en sånn bakgrunn.

Men jeg ser klart dilemmaet og at det selvsagt vil ha offentlig interesse om for eksempel jeg skulle bli olje- og energiminister, å vite hvem jeg har jobbet for innen oljebransjen, og med hva.


Hva syns FP?

Og kan man legge til side akkurat hva man mener om Listhaug og se på det prinsippielle? Dere kan eventuelt ta for dere den hypotetiske problemstillingen med meg som olje- og energiminister i stedet, om det hjelper. 😛

Det som har slått meg er at vi ved å ha det på denne måten gjør om "politiker" til et eget yrke. De kan ikke ha jobbet i næringslivet, for ellers blir alt feil. Det synes jeg er sterkt uheldig.

Jeg leste også en sak i aftenposten i morges om karantenetider for avtroppende statssekretærer og lignende.

Jeg jobber også som konsulent/analytiker, og har klar avtale med kundene mine om hva jeg kan og ikke kan si. Jeg har aldri blitt nektet å fortelle hvem jeg jobber med, men hva jeg gjør er tidvis litt mer diffust. Jeg innser at jeg heller aldri vil kunne bli politiker slik de lager systmet nå.

Og jeg mener ikke å gjøre meg viktigere enn jeg er, altså, det er ikke som om jeg har sittet på kontoret til administrerende direktører i Statoil og snakket fortrolig om de skulle vurdere å slå seg sammen med Hydro i sin tid - det overlater jeg til mine tidligere kollegaer, tenker jeg. 😛 Men smått og stort kan være sensitivt.

Tjorven skrev:

Det som har slått meg er at vi ved å ha det på denne måten gjør om "politiker" til et eget yrke. De kan ikke ha jobbet i næringslivet, for ellers blir alt feil. Det synes jeg er sterkt uheldig.

Helt enig. Det er ikke bra om vi får politikere som nesten ikke har erfaring fra "vanlige" jobber, for jeg mener det er uheldig om de som skal sitte og bestemme om hva som skjer i både privat og offentlig virksomhet ikke har noen som helst erfaring med hva det egentlig vil si.

Jeg tror at flere av de store reformene vi har sett i det siste som har vært tunge og vanskelige å gjennomføre, eksempler her er NAV og OUS, hadde vært gjennomført med en smule mer realisme om de som bestemte det var bevisst på at det lå litt mer bak enn å bare ta beslutningen om at det skulle gjøres for å få det til å fungere.

Jeg mener også at det er helt greit at det er departementet som vurderer habiliteten til Listhaug og ikke media.

Polyanna som olje- og energiminster er ikkje dumt

Men fra spøk til alvor (for det var litt ein spøk altså): Eg har ikkje satt meg grundig nok inn i problemet, og set derfor pris på at du tar det opp Polyanna, og skisserer kva det dreier seg om. Eg stussar berre over at selskapet ho jobbar for har meir opne lister i EU-land, fordi det her er eit krav. Det er jo ganske rart? Eller er det heilt ulike samanhengar?

Eg er ein av dei som er sterkt for åpenhet og "gjennomsiktelighet" (for eit ord) i offentleg forvaltning. Nå jobbar eg som konsulent i privat firma, og krava er anneleis her - men kven vi har som kundar er i høgste grad kjent. Behovet for å halde ting hemmelig vil vel variere frå firma til firma og kva produkt firmaet leverer. Eg forstår at der finst gode argument for å halde ting hemmelig, ein avtale er ein avtale. Likevel har eg ein ryggmargsrefleks som seier "alle kort på bordet".

Og i denne saka har eg ikkje gjort meg opp ei meining - håpar derfor på at fleire svarer her 🙂

I artikkelen i Aftenposten i dag sto det også om hvordan den fungerer i andre land, feks USA. Det er ganske så mye strengere der enn her i forhold til karantenetid ol.

Jeg tenker at vi må se på reglene og lovene som gjelder dette,.

For meg er det viktigste i denne saken at vi som borgere/velgere kan ha tillit til politikerne våre. Det er det demokratiet bygger på. Å hoppe mellom rollen som ansatt i PR-/kommunikasjonsbransjen til toppolitiker, statssekretær og politisk rådgiver uten karantenetid, synes jeg er svært problematisk. Veldig mange land opererer med karantenetid i saker der man har arbeidet som lobbyist på opptil et par år. Jeg håper vi får liknende regler i Norge. Men da må det vær mulig for et organ bestående av folkevalgte å vurdere sakene og ikke bare departementsansatte.

At bare enkeltpersoner i et departement skal kunne vurdere Listhaugs habilitet i enkeltsaker er også et demokratisk problem. En viss grad av åpenhet er nødvendig i slike saker, og jeg mener som et minstemål at opposisjonen på Stortinget må ha mulighet til å kontrollere de vurderinger departementet gjør i habilitetssaker.

Så kan man diskutere hvilke yrker som vil bli berørt av et slikt system. Det er jo ikke sånn at alle som jobber som konsulenter/analytikere/rådgivere blir berørt. Jeg mener PR-rådgivingsselskapene er i en særstilling, og det er ikke uten grunn at erfarne politikere blir hentet til disse byråene.

Bare så det er sagt: Jeg er dypt skeptisk til at vi får flere og flere "yrkespolitikere". Både pga. manglende yrkes-/arbeidslivserfaring men også fordi de vil være for opptatt av å bli gjenvalgt.

Adrienne skrev:

Jeg tror at flere av de store reformene vi har sett i det siste som har vært tunge og vanskelige å gjennomføre, eksempler her er NAV og OUS, hadde vært gjennomført med en smule mer realisme om de som bestemte det var bevisst på at det lå litt mer bak enn å bare ta beslutningen om at det skulle gjøres for å få det til å fungere.

Jeg har litt mer tiltro til stortingspolitkerne våre enn deg. Jeg er helt sikker på at de var klar over at dette ville bli en vanskelig prosess, og at det var behov for mer enn en beslutning for å få det til å fungere.

noen skrev:

Jeg har litt mer tiltro til stortingspolitkerne våre enn deg. Jeg er helt sikker på at de var klar over at dette ville bli en vanskelig prosess, og at det var behov for mer enn en beslutning for å få det til å fungere.

Det er mulig, men da har de vært ufattelig dårlig på å kommunisere det. Stjerneeksempelet er når tidligere helseminister Strøm-Erichsen uttalte på TV at når hun hadde sagt til ledelsen i OUS at hun forventet at de ordnet opp i sånn og sånn på ufattelig kort tid så satset hun på at de gjorde det også. Really? Bare fordi ministeren sier at hun forventer at det blir ordnet så blir det det, sånn plutselig og kostnader og innsats? For meg vitner det om ganske dårlig realitetsorientering.

Jeg så også tilsvarende uttalelser tidlig i NAV-reformen, hvor man ikke en gang var halvveis i å rulle ut NAV-kontorer i landet (det tok ganske mange år fra NAV var et faktum til alle kommuner i landet faktisk hadde et NAV-kontor) og det ble gitt utrolig lite slækk til den organisasjonen, som var i gang med en diger og omfattende fusjon. For oss som var involvert på innsiden av den reformen var det både fasinerende og frustrerende å høre uttalelser fra politikere, både de som satt i regjering og de som satt i opposisjon.

Jeg er for lobbyist-lister og klare regler. Det er for mange fallgruver når en enslig person (departementsråden) skal avgjøre hvor habil statsråden er.

Jeg er jo også der at jeg blir fascinert og ikke på en god måte av politikere som i fullt alvor tror det bare er å si at man skal rydde opp i noe, så er det gjort - eller å vedta en verdighetsgaranti for eldreomsorgen, så blir den bra.

Jeg tenker at åpenhet må til. Har vi klare regler, så blir det lite rom for spekulasjoner. Og vi må ha karanteneregler, slik at folk ikke kan gå rett fra statsrådjobber over til lobbybransjen, eller omvendt.

Og så tenker jeg at når First House klarer å forholde seg til åpenhetsbestemmelsene i EU, så kan de gjøre noe tilsvarende her også - hvis de bare vil det.

Eg er veldig einig med Pøbelsara og noen her, ser eg. Og så meinar eg at alle politikarar og tilsette i departement burde ha tvungen hospitering ei veke eller to i første- og andrelinje innanfor sine fagområder kvart einaste år. Dei har slett ikkje vondt av å sjå politikken sin i praksis, tenker eg.

Hm, jeg tenker, og har langt fra konkludert, men det er forskjell på å jobbe innad i ett system med ting, og å jobbe for noen, f.eks. firma for å lobbe overfor politikere for å få gjennom en lovendring som er til firmaets fordel, for deretter å komme i en posisjon hvor man plutselig har makt til å gjennomføre lovendringen som man tidligere har fått penger for å lobbe for å få gjennomført.

Jeg synes valgforsker Ander Todal Jensen har et interessant innspill i debatten her:

Jenssen mener det er umulig for Listhaug å unngå denne skvisen ved å henvise til at departementsråden vet hvem hun har jobbet for.

- Folket har ikke valgt departementsråden, og det er den manglende tilliten i folket som bør bekymre henne. At en byråkrat skal få innsyn i kundelisten, men ikke de folkevalgte og folket, sier han.

Han mener at inntrykket befolkningen får av hemmelighold, vil kunne skape problemer for Listhaug.

- Det vil uansett komme ut i offentligheten hvilke saker hun er inhabil i. Da kan man se for seg at det blir sak på sak i Kontrollkomiteen hvor hun må svare for hvorfor hun kunne behandle den ene saken men ikke den andre. Om hun tror dette vil forbli mellom henne og departementsråden er hun ganske naiv, sier Jenssen.

Jeg synes offentlighetsloven er mye viktigere enn private avtaler mellom bedrifter og leverandører, og hvis håndheving av offentlighetsloven betyr at Polyanna ikke kan bli Olje- og energiminister med det første, so be it. (Selv om jeg personlig ville likt å sett henne der.) Det er uansett en masse personer som ikke kan bli ministere, av både den ene og den andre grunnen, så det at ikke alle kan bli minister er ikke en grunn for å lempe på lovene om innsyn i det offentlige.

Jeg mener at det er ett problem at hun ikke viser listene, evt leverer inn en habilitetsvurdering.

Det er vel ikke helt sånn at det kreves at Listhaug skal legge offentlig fram alle rapportene og arbeidet hun har gjort, men at hun skal legge fram hvem hun har jobbet for.

Men det strider fortsatt mot konfidensialtetsavtalene hun sikkert har undertegnet (jeg har i hvert fall det).

Polyanna skrev:

Men det strider fortsatt mot konfidensialtetsavtalene hun sikkert har undertegnet (jeg har i hvert fall det).

Kanskje hun ikke burde takket ja til jobben da.

Polyanna skrev:

Men det strider fortsatt mot konfidensialtetsavtalene hun sikkert har undertegnet (jeg har i hvert fall det).

Det er konfidensialitet på et nivå som jeg blir litt fnisete av (og det betyr definitivt ikke at jeg praktiserer "snik deg inn på toalettet i det minste, når du lekker dette til en journalist" 🙄) og jeg mener at kjøret Listhaug får nå gjenspeiler nettopp det. At innholdet i arbeidet hun har gjort for kundene sine ikke skal smøres utover framsida på VG er opplagt (men det er jo interessant for habilitesvurderingene i departmentet), men ikke å kunne informere om hvem kundene er er meningsløst. Om det virkelig er så viktig for First House, og om det er så viktig for henne å jobbe i First House, så får man la være bli minister og måtte forholde seg til offentlighet da.

Ja, det kan hende det er det det betyr, i det minste en karantenetid. Og jeg har ikke antydet at det kun finnes folk i de to ytterpunktene "lekke info på toalettet" og "late som om man jobber i CIA", altså. De fleste befinner seg nok på midten. Men jeg har hatt slike avtaler og det har vært nødvendig og hensiktsmessig i de kundeforholdene.

(Jeg husker ellers at da mcKinseypartner Svein Harald Øygard ble sentralbanksjef på Island måtte han si opp i McKinsey, ikke bare få permisjon. Men det var ingen karantenetid. De var nok for keene på å få ham i gang - de endret tross alt grunnloven på flere punkter for å få ham ansatt. )

Polyanna skrev:

Ja, det kan hende det er det det betyr, i det minste en karantenetid. Og jeg har ikke antydet at det kun finnes folk i de to ytterpunktene "lekke info på toalettet" og "late som om man jobber i CIA", altså. De fleste befinner seg nok på midten. Men jeg har hatt slike avtaler og det har vært nødvendig og hensiktsmessig i de kundeforholdene.

Og det burde du (man) sikkert ta med i vurderingen før du (man) takker ja til den olje- og energiministerposten.