I serien hvor vanskelig er det å

I dag lå det en snap fra en bekjent og ventet på meg. Den viste vedkommende i en sykehusseng med intravenøsstativet ved siden av senga. Huggormbitt.

Selv liker jeg slanger, har holdt såvel hoggorm - i min ville og fryktløse ungdom - og pytonslange. Er likevel livredd for at hunden skal bli bitt, og foretrekker turer i fjellet framfor lavlandet i nærområdet.

Og når jeg leser tråden så kan jeg bare sukke høyt og tilfreds over at jeg har valgt å bo alene.

Retz skrev:

Og når jeg leser tråden så kan jeg bare sukke høyt og tilfreds over at jeg har valgt å bo alene.

Mens jeg savner ungene så jeg blør innvendig. Også tenåringen som alltid kler av seg i stua og stiller seg helt uforstående til at det er et problem at hun lar klærne ligge der.

Blondie skrev:

Mens jeg savner ungene så jeg blør innvendig. Også tenåringen som alltid kler av seg i stua og stiller seg helt uforstående til at det er et problem at hun lar klærne ligge der.

Åh!

Nå er jo mine unger voksne, så det er vel ikke naturlig å ha et brennende ønske om å bo sammen med dem. Det som er positivt er at de rotete og slurvete ego-trolla nå oppfører seg eksemplarisk når de er på besøk. Noe har virket.

(de to eldste mine er 22 og 20, men bor hjemme ...)

Det jeg lurer på er hvor vanskelig det skal være å skjønne at dokosten ikke er en pyntegjenstand jeg har kjøpt til badet fordi den er fin. Det er en bruksgjenstand og intet ville glede meg mer enn at den ble slitt ut.