Kan du spise mat du ikke liker?

Jeg har ikke sjans til å få ned sjøgress. Det snur i halsen, og kommer seg ikke ned uansett hvor mye jeg forsøker.
Sliter med chevre og grapefrukt også, men klarer å svelge det ned og late som ingenting.

Jeg svarte feil. :dåner: jeg svarte utifra overskriften og ikke pollen. Ja, hver gang skulle være har skjedd noen få ganger, men jeg svelger om jeg ikke har noen veldig enkle måter å spytte ut (typ, om jeg er alene osv).

Ja, jeg greier å svelge det meste. Med rå østers måtte det litt pusteøvelser til for at halsen ikke skulle låse seg. Jeg var et kresent barn, men under rette omstendigheter ble jeg riktig så interessert i å teste nye ting, og smaker på det meste. Og svelger det.

Men jeg har spyttet ut godis som jeg har prøvd, men da har det vært i en setting der det er greit.

Nja, jeg spytter helst diskret ut siden jeg har en aktiv brekningsrefleks. Men det det vært veldig om å gjøre, eller bare litt ubehagelig mat, hadde jeg sikkert gjort mitt beste for å svelge den.
Så skal det også sies at jeg ikke er spesielt kresen, jeg spiser det meste av mat

Nei. Kaster desverre opp hvis jeg svelger noe jeg ikke liker, så det unngår jeg så godt jeg kan.

Nå kom jeg tenke på når vi var på julebord i desember og 4-åringen i selskapet ikke likte noe som han spiste (han liker stort sett alt). Mor løp for å finne en papirserviett (det var bare stoff-servietter på bordet) og 4-åringen satt helt rolig ved bordet i sikkert 3-4 minutter med noe som han ikke likte i munnen heller enn å svelge. 😀 Det var ikke noe hardt uten en myk dessert.

Jeg foretrekker at jeg liker det jeg spiser men jeg kan spise ting jeg ikke liker, som f.eks da jeg var med på en yrkesorienteringsdag på min gamle videregående og fikk servert rundstykke med røkelaks så fikk jeg det ned. Og den gangen jeg var i bryllup og forretten var gravet laks, da delte jeg den i to, pakken inn i salat og sennepssaus og svelget det uten å tygge.

Jeg har bare én ting jeg misliker så mye at jeg må spytte det ut om jeg får det overraskende i munnen, og det er banan. Hvis det er bananskiver gjemt i kremen på bløtkaka, for eksempel. Derfor spør jeg alltid om det er banan i, for å spare oss alle for den opplevelsen.

Ellers liker jeg stort sett alt og klarer fint å spise det aller meste jeg synes bare er sånn passe også.

For å svare på spørsmålet i overskriften også. Jeg kan spise all mat.

Ungene mine gjør ikke det. Men begge har også flere kategorier:
- ting de virkelig ikke kan spise
- ting de ikke liker
- ting de noen ganger ikke har lyst på

Den siste kategorien irriterer meg litt. Jeg er oppvokst hos besteforeldre som har opplevd krigen, så jeg spiser det som serveres. Jeg blir noen ganger litt sprø av at de lar halvparten av maten ligge igjen på tallerkenen fordi det akkurat den dagen tilhører siste kategori.

Kan spise det jeg får servert selv om jeg ikke "liker det". Barna er også oppdratt til å spise det de får. Har aldri spurt dem om de "liker" maten, bare om de er sultne eller ei. En dyd av nødvendighet med den mora. Kokkelering er nok ikke min paradegren. Ene kiden gikk på en smell da hen var fem år, og reiste seg stille og dro meg med på toalettet i selskap. Vel framme med låst dør kom det fram, gjemt i kinnet. Hen kom i vanvare til å forsyne seg med blåskjell for første gang. Syntes det var elegant turnert og lot det gå.

Første gang jeg spiste østers var fordi han som hadde høstet dem satt rett overfor meg i selskap. Bare å la det stå til. Det var greit, jeg kan spise det igjen. Men kommer ikke til å aktivt bestille det.

En av de få gangene jeg husker at jeg faktisk har spyttet ut noe (som ikke har vært dårlig) var da jeg var barn, og vi spiste hvalbiff. Det var ikke at jeg ikke likte det (tror kanskje ikke jeg elsket det akkurat heller), men jeg greide rett og slett ikke å tygge det, det var alt for seigt. Det var som å tygge viskelær. Til slutt måtte jeg gi opp og gikk og spyttet det ut i do. Tror jeg fortsatt hadde melketenner.

My, jeg har en lignende opplevelse med noe steinhard og tørr lever. Det gikk mange år før jeg spiste lever igjen, men nå synes jeg det kan smake riktig godt dersom det er tilberedt bra.

Jeg er usikker på om jeg har spist hvalbiff siden, det forsvant jo helt ut av kosten i noen år. Jeg vet jeg fikk servert carpaccio av hval en gang, etter at jeg ble voksen, men det blir jo noe annet, det var løvtynne, rå skiver som smakte mest av hva det nå var det var marinert i. Også har jeg spist sel en gang, det var litt mer likt slik jeg husker hvalkjøttet fra jeg var barn. Men jeg greide å tygge det (såvidt) og sausen var god, så det gikk greit.

Jeg kommer ikke på noe jeg liker så dårlig at jeg kan komme på å spytte det ut, særlig om jeg først har fått en bit i munnen. Som voksen er det heldigvis sjelden jeg blir utsatt for å bli servert den maten som kan være litt vanskelig, dessverre er jeg litt barnslig når det kommer til sjømat. Spiser blåskjell dersom det blir servert som en del av suppe, blekksprut er ingen hit, og klarte å spise en av to små som ble servert i sitt eget blekk da jeg fikk dette servert i høst. Krabbeinnmat og annet kan man som oftest la være å ta fra en buffet eller et større skalldyrbord.

Rosiner i mat/sjokolade er også noe jeg ikke liker, men som oftest klarer å unngå. Klarer å tygge og svelge det ned om jeg skulle være uheldig å få det i munnen.

Jeg tror nesten ikke jeg forstår spørsmålet. Det er TEKNISK mulig å spise alt, tror jeg, om jeg bestemmer meg for det. Et unntak er 1-2 tilfeller med mat som har vært så seig at jeg ikke har fått til å prosessere det nok til å kunne svelge det uten kvelningsfare. Da har det blitt serviett.

Hval og lever syns jeg har ufyselig både smak og konsistens, og vil forsyne meg med så lite jeg bare kan komme unna med. Lever tror jeg ikke jeg har blitt utsatt for etter barndommen.

Poteter mislikte jeg intenst som barn - selve konsistensen. Veldig lite praktisk i en familie som hadde potetmiddag minst 6 dager i uka. Men det måtte spises minst en, så da var det bare å ta en tugge av gangen til den var borte.


Konfektbiter jeg ikke liker, unngår jeg. Ikke verdt kaloriene. Som marsipan. Samme med all kakemat noen har ødelagt med nøtter. Men jeg ville ikke spyttet dem ut igjen, SÅ ille smaker ikke noe. Men jeg pleier ikke mose en hel bit konfekt inn i munnen, jeg spiser den i biter. Så om det skulle vise seg at jeg uforvarende har tatt marsipansjokolade, så hender det at mannen får resten.

Jeg kom på denne tråden her om dagen. Etter en nær døden opplevelse med en brunost kake servert på hotell. Det viser seg at det finnes mat som jeg virkelig ikke kan få ned.
Heldigvis hadde jeg bare tatt en liten skje og hadde hvitvin tilgjengelig.
Jeg får brekningsfornemmelser bare av å skrive om det
Alle andre spiste lykkelig kaka, så her er det jeg som er rar.
At jeg skulle finne en kake jeg ikke kunne spise er egentlig et under. Jeg elsker kaker!!

Den skulle jeg gjerne smakt!

Brunost er bare godt på knekkebrød.

Brunost er pen å se på. Det er det. Den er umulig å få ned. Så min dypeste medfølelse i den vanskelige opplevelsen det må har vært, Floksa

IzziCreo skrev:

Brunost er pen å se på. Det er det. Den er umulig å få ned. Så min dypeste medfølelse i den vanskelige opplevelsen det må har vært, Floksa

Takk!jeg liker jo brunost. Så jeg var ikke forberedt.

Men dette var mer geitost. Skikkelig stram. Og det har jeg utfordringer med