Hvor galskap er det å få hund?

Jeg har vokst opp med hund og ønsker meg hund veldig. Opprinnelig planla jeg å få meg hund når storebror bare skulle bli litt eldre, men så traff jeg mannen og han var ikke så interessert i det. Hans argument mot, har i hovedsak vært at vi blir mer bundet. Vi kan ikke dra rett fra jobb for å spise ute f.eks. Vi er i veldig liten grad folk som reiser bort. Nå har vi jo en to-åring, så ut og spise rett etter jobb er liksom ikke et alternativ uansett, og svigermor som er den som passer to-åringen, passer gjerne hunden også.

Mannen er derfor mer positiv, men det er i all hovedsak jeg som ønsker meg hund. Og barna da, men de teller ikke. Er det helt galskap å få seg hund når én voksen ikke er supergira? Han er en fyr som stiller opp 100%, så om vi får en hund, kommer han til å ta ansvar for den og alt sånt, og jeg tenker jo at han kommer til å innse at jeg hadde rett hele tiden.

Men likevel er jeg skikkelig redd for å angre. Redd for å føle meg bundet og låst, redd for at hunden ikke skal like ungene, og for at det ikke skal bli sånn jeg har tenkt. Jeg har egentlig akkurat en samme redselen som jeg hadde før vi bestemte oss for å få lillesøster...

Hva slags hund tenker dere på?

Jeg tenker at det absolutt ikke er galskap.

B.M prøver febrilsk å overtale en mildt sagt lunken mann. Kidsa har foreslått at vi bare kjøper en mens han er på jobbreise.

Min umiddelbare tanke er at siden hund er noe dere kan bestemme om skal skje, bør en sånn avgjørelse tas når det er normal hverdag. Sårbarhet og et liv litt midlertidig ute av normal kurs, er hvertfall ikke tidspunkter hvor JEG har tatt de beste beslutningene. En hund er jo et familiemedlem som kan kreve en del, og jeg tenker kanskje at dere har litt mye å stå i nå? I min familie er det plutselig blitt alvorlig sykdom, og jeg kjenner at det hadde vært vanskelig for meg å stå for min motstand, hvis den som er mest sårbar og har det tyngst veldig gjerne hadde ønsket seg hund

Ikke galskap i det hele tatt. Og jeg tenker at en myk, lodden og varm valp vil være er helt utrolig lyspunkt å se fram til nå.
Mannen her skulle heller ikke ha hund. Men jeg kom med hund. Og han sitter nå med dem i armkroken og fôrer dem med norvegia

Jeg hadde ønsket meg hund i tjuefem år da vi kjøpte vår. Mannen (som må er eksen) var skeptisk, men falt for et kull vi så på og nå er han hodestups forelsket i pelsen.

Jeg føler meg ikke bundet, men jeg lever ikke noe utsvevende liv. Vi forsikret oss om å ga nok hundepassere, at vi valgte en rase som passet familien, og at vi var beredt på jobben. Det er veldig mye kos og veldig mye jobb. (Og så er det dyrt).

Hva er det de pleier å si? Ingenting er så sterkt som båndet mellom familiens hund og pappaen som ikke ønsket seg den!

Ville tenkt på hvor mye tid jeg hadde til overs på en gjennomsnittlig hverdag. Hund tar en del tid. Tenkt over hvor mye den må være alene feks.

Tja, både-og tenker jeg. Det er uendelig mange positive sider med hund, men også et ansvar som kan være heftig på toppen når uforutsette ting skjer i livet. Aller helst så vil det jo gå bra, på alle vis.

Jeg tenker at man enten må være to som er enige, eller være forberedt på å ta hovedansvaret selv og ikke blir sur på partner om denne ikke stiller opp nok.

Jeg hadde hund og konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde nok tid til den. I helgen lånte jeg verdens søteste valp, og husker hvorfor jeg hadde dårlig samvittighet. Det er mye ansvar og arbeid å ha hund.

Det er selvfølgelig masse kos også.

Det er veldig mye arbeid, og jeg ville ikke fått meg hund mens jeg hadde små barn. Ikke nå som de er snart 10 heller. Men er man to voksne som er villige til å bruke mye tid på hund hver dag så er det jo noe annet.

Litt galskap, men utrolig mye kos!

Vi fikk oss hund i fjor sommer og det er masse jobb, han liker fortsatt å ta første tur mellom 06 og 07, og er generelt et frimerke. Gutta mine er 13 og 17 og de elsker hunden og jeg angrer litt på at vi ikke gjorde dette tidligere. Litt bundet blir man, selv om vi har en liten hund som er lett å ta med, så er det greit å ha noen potensielle hundepassere.

emm skrev:

Hva er det de pleier å si? Ingenting er så sterkt som båndet mellom familiens hund og pappaen som ikke ønsket seg den!

Eller mammaen.

Man må tenkte 8-15 år fram i tid også. Vi fikk hund når barna var 8 og 11 år og nå er ungene 17 og 20 år, en helt annen familiesituasjon. Hund krever mye og man er bundet. Samt at det er ikke riktig, etter min mening, å la den være for mye alene hjemme. Det betyr at vi har valgt aktiviteter, besøk og ferier/helgeturer slik st hunden er med. Alle hunder er ikke bare å plassere bort på kennel eller kjente/familie hunden ikke kjenner så godt eller ikke liker. De skal trenes opp og aktiviseres/stimuleres og særlig de første par årene er det mye. Man bør tenke seg godt om. Har man energi nok, lyst til å drive med trening og aktivisering i tillegg til det ungene krever hver dag og hver uke året rundt? Ihvertfall viktig å velge hunderase ut i fra sånne punkter.

emm skrev:

Hva er det de pleier å si? Ingenting er så sterkt som båndet mellom familiens hund og pappaen som ikke ønsket seg den!

Ja sånn er det her også

Vi droppet valp, forøvrig. Jeg orket ikke tanken på «pottetrening» og nattevåk. Vi fikk en dressert ettåring, det var gull!

Ikke galskap.
Jeg synes ikke det er galskap om man er alene med små barn heller (btdt).
Men jeg synes det er en viktig faktor å ta hensyn til her, og det er rase, sønn og svigermor. Pass på at du kjøper en hund svigermor klarer å gå tur med, og der du ikke får konstant dårlig samvittighet fordi du vet at hun egentlig ikke vil (btdt også... positiv mor i utgangspunktet, men er liten og lett og synes hunden vår er for stor på tur, selv om hun er snill som et lam) + en hund storebror klarer å gå alene med. Sikkert også lurt å ta en rase som ikke trenger superlange turer, dersom dere tenker at det blir en del passing av både lillesøster og hund samtidig.

Ikke galskap, men jeg tror jeg ville ventet til jeg så hvor sprek du er etter sykdom. Selv små hunder er megasterke når de drar ivei, min på 17 kilo kan nesten dra meg avgårde, og jeg er absolutt ingen liten flis. Selv jobber jeg som en tulling for tida, og ser godt at det faller mye på mannen min. Da er det godt at han er motivert.

Vi feriepasset hunder i to omganger før vi bestemte oss og fikk veldig mye igjen for det da vi skulle velge.

Jeg var ikke gira.
Jeg gikk med på "når vi er ferdig med småunger". Så ringte svigerfar, hunden måtte omplasseres. Samme dag som jeg fant ut at vi ventet nr 2.

Det var alrså for 13 år siden. Det er 4 pr sidne vi måtte avlive henne, da var hun 15-16 år gammel og helsa skranter så mye at det var dyrelegrns anbefaling at hun fikk slippe.

Jeg savner henne til tider. Der var vondt da hun ble borte. Men jeg savner ikke det å ha hund.

Og mannen selv har funnet ut at han ikke vil ha hund igjen før han er pensjonist og har tid til å gå så mye tur som den fortjener

Det er ikke galskap, men det er utfordrende.

Da jeg var syk, så fikk jeg mannen min til å love meg hund, hvis jeg ble frisk nok til å ta meg av den. Jeg tror ingen av oss trodde det ville skje.

Vi, det vil si jeg, bestilte valp 2,5 uke etter hjertetransplantasjonen. Jeg var antagelig høy på medisiner. Og helt ute av stand til å tenke klart. Vi fikk hunden to måneder senere, og helt ærlig så var det beinhardt. Valp er som nyfødt baby, bare at du må skifte bleien ute. Dag og natt.

Men det går seg til, selv om pandemien kommer og føkker opp hele sosialiseringen. Og i ettertid aner jeg ikke hvordan hverken jeg eller vi skulle klart oss uten hunden. Uten valpen, så er jeg ganske sikker på at minsten hadde gått på en alvorlig smell våren 2020. Han trengte så sårt en opptur, og pandemi er IKKE det. Og rehabilitering er hardt, så det hjelper å motiveres av at hunden må luftes, og setter så uendelig stor pris på det. Og hva skulle jeg gjort i x-antall koronaeksiler, uten hunden?! På randen av depresjon og ufunksjon, så får hunden meg opp og ut om morgenen. Det er gull verd. Mer enn gull. Han er en dust, han bjeffer alt for mye, men han er samtidig ofte den viktigste faktoren for god stemning i heimen. Vi ler mye sammen, fordi hunden er morsom og rar.

Mannen min har aldri ønsket seg hund, men han er 100% deltakende. Og langt mer glad i hunden enn han liker å innrømme. Jeg flirer litt når jeg kommer inn i stua, og han sitter med hunden i armkroken. Jeg ler også enda av den gangen han kjeftet på meg for å ha badet valpen for sent på kvelden. Den kunne jo fryse!

Go for it. Men vær klar over at om du har nok med deg selv, så kommer hunden alltid på topp.