Har ste-besteforeldre "plikt" til å behandle biologiske og inngifte barnebarn likt?

nolo skrev:

Det jeg vil frem til er at det kommer an på situasjonen, på alderen til ungene og flere andre faktorer.

Takk nolo - du sa det for meg.

Ellers vil jeg bare si at jeg er Løvemamma, og jeg er stolt av det.

Inagh skrev:

Takk nolo - du sa det for meg.

Ellers vil jeg bare si at jeg er Løvemamma, og jeg er stolt av det.

Det er ikke noe galt i å være løvemamma, det som er galt er de som aldri makter å se noen annnens side, uansett.

Gaia skrev:

Er det lov å si at man syns at innskriveren virket som en kontrollerende "bitch"?

Akkurat hva jeg tenkte da jeg leste innlegget i Aftenposten.

Nå er sikkert flere faktorer vi leserer ikke kjenner til men utifra de opplysninger gitt i artikkelen synes jeg hun overreagerer.

Jeg må innrømme at jeg skjønner stebesteforeldrene her. Hvis jeg forstår innlegget rett, har ikke paret det er snakk om felles barn, og mannen har ingen barn fra før. Dvs. at stebesteforeldrene kun har barnebarn via datteren, og ingen via sønnen. Jeg skjønner godt at de ikke går i "besteforeldremodus" da. Jeg ville nok reagert mer hvis det var biologiske barnebarn i denne nye familien og svært tydelig forskjellsbehandling, uten at jeg hadde forventet full likebehandling. Men her synes jeg egentlig ikke det er mye å reagere på.

Jeg synes damen i innlegget det var linket til er merkelig. Hun kommer med sine store barn og gifter seg inn i en familie og så skal hennes barn, som jo er fremmede i utgangspunktet, behandles likt som barna til stefarens søsken?

Det hadde vært en helt annen sak om hun fikk barn med sin nye mann. Da er det viktig å ikke gjøre forskjell innad i søskenflokken. Eller hvis mannen hennes hadde adoptert barna.

Jeg gjør forskjell på datteren til yngste broren min og på barna til kjæresten til eldste broren min. Barna til kjæresten er store, gutten er 20 år og jeg har ikke en gang møtt ham, jenta er 17 år, veldig søt og hyggelig på alle måter, men de to føles ikke som familie slik niesen min er det.

Drømmeprinsens mor har fire ekte barnebarn, også mine to som ikke er ekte. hun behandler mine annerledes enn de andre - mot mine er hun litt høflig, mens mot de andre er hun direkte ufin.

Jeg er dermed fornøyd med at det er forskjell hos oss. (Hun er noget spesiell.)

Jeg leste også innlegget og ble litt irritert. Er enig med Frode Thuen og de fleste her. Det er jo ikke særlig rettferdig overfor de ekte barnebarna heller, at noen har 3 besteforeldrepar og de kanskje bare har to. Syns uansett dette må være opp til de aktuelle (ste)besteforeldrene.

Familie er familie, gjennom blod eller ikke. Det blir som å si at besteforeldre ikke har "plikt" til å behandle adoptivbarnebarn som sine egne.

Når det er sagt, så er det gjerne lettere å 1) vise mer interesse og omsorg om barna er ganske små og 2) vise interesse om barna ikke har andre besteforeldre.

Forskjellsbehandling har jeg uansett ikke noe til overs for og etter som årene går så finner jeg det svært merkelig at ste-whatever ikke inkluderer inngiftede barn i familien.

Jeg syns kjærligheten og klemmene bør være like.

Jeg ser også veldig godt hver gang vi kommer til svigers at de ivrer etter å se lillejenta si også forter de seg å gi største, som er bonus, klem. Men du klarer å se den lille forskjellen. Siden jeg ser de prøver er det ikke noe jeg tenker noe over, og jeg ser at størstejenta mi føler seg verdsatt der. Men det er en liten forskjell der, det har vi sett flere ganger. Og det er sikkert naturlig

Ang gaver så kan det bli for mye av det gode hvis man skal ha dobbelt opp av alt i like stor skala. Det får være opp til stebesteforeldrene tenker jeg. Selv hadde jeg nok ikke gjort merkbar forskjell.... det hadde jeg ikke hatt samvittighet til. Men det er ikke noe jeg krever at stebesteforeldrene til min største. Hadde muligens reagert hvis de ikke gav gave.. det hadde jo blitt litt rart... Men d er jo tanken som teller. Trenger ikke være gull og myrra.

Det avhenger vel av hvor mye man ser disse stebarnebarna. Mine foreldre fikk stebarnebarn før de fikk egne barnebarn (min svogers barn), men både de og min søster med mann bodde langt unna, og de bodde ikke fast hos faren sin. De var med på ferie av og til, men det føltes over hodet ikke naturlig for mine foreldre å forholde seg til dem som barnebarn. Da de fikk egne barnebarn, ble det derfor en opplagt forskjellsbehandling. Jeg aner ikke hvordan disse barna har følt det, men jeg har aldri stusset over at dette var dårlig gjort av foreldrene mine på noe vis. Barna hadde jo en mamma og en pappa, og min søster var pappaens nye kone. At hennes foreldre ikke regnet slektskap til hans barn, er ikke så underlig.

Jeg er mest enig med nolo. Jeg tenker dette er veldig situasjonsavhengig. Alderen på barna, kontakten med barna, om barna har egne besteforeldre etc. Hvis det hadde vært meg som hadde vært i denne situasjonene så hadde jeg neppe reagert, men det er fordi disse barna har velfungerende besteforeldre og at forskjellsbehandlingen ikke er mellom søsken, men mellom søskenbarn.

Hvis barna hadde regnet ste-faren som "sin far", de hadde hatt halvsøsken hvor han hadde vært faren og ingen kontakt med sin biologiske slekt hadde jeg blitt veldig sår over forskjellsbehandling.

Fibi skrev:

Om jeg en dag får både biologiske, og ste-barnebarn, så kommer jeg til å behandle dem helt likt. Selv når det gjelder overnatting osv. Noe annet er utenkelig for meg. Selv om ste-barnebarna har egne sett med besteforeldre, så kan det ikke være noen god følelse å se/høre at stesøsknene får en annen behandling. Stesøsken er jo søsken i praksis, og bør derfor (etter min mening) behandles likt, enten de har egne besteforeldre eller ikke.

Ja, men da hadde du jo skapt forskjellsbehandling fordi at ste-barnebarna hadde fått ekstra fra sine biologiske besteforeldre? Det hadde vel vært vanskelig for de biologiske barnebarna?

Sitron skrev:

Familie er familie, gjennom blod eller ikke. Det blir som å si at besteforeldre ikke har "plikt" til å behandle adoptivbarnebarn som sine egne.

Eg synest det bir litt søkt å blande inn adoptivbarn. Adoptivbarn er jo pr. definisjon eigne barn (her barnebarn). Det er ikkje stebarn. Stebarn har i dei fleste tilfelle to sett besteforeldre i utgangspunktet, så "stebesteforeldre" blir jo ein tilleggsbonus.

Jeg skjønner ikke problemet til denne dama for å være helt ærlig. Kanskje jeg hadde skjønt det dersom de ikke hadde noen på farssiden som stilte opp, men det har de jo. Broren min er gift med ei som hadde en sønn fra før, han var 6 når mammaen og broren min ble sammen, det har ikke vært lett å få et kjempegodt forhold til han, og for min del er det forskjell på han og tanteungen min, sånn er det bare. Jeg har ikke gjort forskjell i forhold til pakker til jul, der har det faktisk skjedd at han har fått den dyreste, men jeg har aldri han på besøk her, det har verken han eller jeg et ønske om. Han overnatter heller aldri hos mine foreldre, foreldrene mine hadde nok ikke sagt nei, men han selv har ikke villet. Så klart det blir forskjell, han får jo ting fra farens del av familien som søsteren hans ikke får, og det er jo logisk. Og tanteungen min får jo mer fra vår siden av familien enn han får, rett og slett fordi vi er mer sammen med henne. Nå er han såpass voksen at dette uansett ikke er noe problem, men han har aldri reagert verken på det ene eller det andre.

Alfa skrev:

Eg synest det bir litt søkt å blande inn adoptivbarn. Adoptivbarn er jo pr. definisjon eigne barn (her barnebarn). Det er ikkje stebarn. Stebarn har i dei fleste tilfelle to sett besteforeldre i utgangspunktet, så "stebesteforeldre" blir jo ein tilleggsbonus.

Men det finnes også mange uten og. Så lenge det her er snakk om små barn som oppdras av steforelder som sine egne, så syns jeg det er ytterst merkelig at resten av familien velger å diskvalifisere de som familiemedlemmer. Hva om disse barna blir stebarnsadoptert? Skal da de ikke-biologiske besteforeldrene komme 7 år etter og si: jah, nå er dere endelig gode nok for oss!

Jeg synes hun i dette innlegget i Aftenposten krevde veldig mye av sine svigerforeldre jeg da.

Jeg har erfaring med å komme inn i en familie med 2 barn i tilsvarende alder som hennes. Og mine erfaringer er slike:
Ved jul og andre høytider har ofte skillsmissebarn veldig mange de skal besøke, de skal være med far til hans familie og mor til hennes osv, i tillegg har de nye søsken hos far. Når barna ble litt større hadde de i tillegg egne venner de ville treffe i jula f.eks, så for å ikke beslaglegge all tiden deres med familie, har vi ofte ikke hatt de med til mine svigerforeldre.

I tillegg var de hos faren sin annenhver uke (akkurat som barna til denne damen), og det medførte at de også ofte ikke var tilstede på mer sporadiske besøk. Og når de var hos meg prøvde vi å legge inn besøk av mine foreldre, men igjen man kan ikke bruke hele helgen til familie for barn som nærmer seg tenårene, de har egne venner, håndballkamper, bursdager osv, osv, slik at å få inn besøk til svigerforeldrene mine ofte når barna var hos meg, fort kunne bli litt mye. De helgnene de var hos far var det jo hans familie de prioriterte.

Vi har vært på ferie med svigers, og da har mine barn vært med, og vi har vært der på middag en hel del ganger, og de behandler barna mine hyggelig, men ikke som barnebarn, til det er ikke relasjonen tett nok, men de blir behandlet som familie alikevel, bare ikke så nært.

Jeg synes det har vært viktig for meg å styre mine barns forventinger til mine svigerforleldre litt også, dvs jeg har prøvd å la de få fordelene av å være i familie med dem, uten å tenke på seg selv som barnebarna deres.

Jeg leste innlegget og synes dama virket som om hun hadde "hengt seg opp" i dette, og er en av disse som kun ser ting ut fra hva som er greit for hennes egne søte små.

Det er ikke noe entydig svar på et sånt spørsmål tenker jeg. Hvis det er snakk om halvsøsken uten alt for stor aldersspredning vil det være direkte slemt å gjøre synlig forskjell på dem. Og man gjør ikke forskjell på gaver til barn i samme selskap. Men dette var vel snakk om inngiftede barn i en familie og biologiske i en annen, og det blir litt annerledes.

Jeg synes ikke svigerdatters barn og egene barbebarn kan sidestilles.

Disse barna har en farmor og farfar. Det er ikke snakk om at de er bestforeldre til barnas søsken heller. Jeg ville synes det er naturlig med en julegave og en bursdagsgave til ungene, men jeg ville ikke forventet at de likestilte disse barna med sine barnebarn

Når dem er sammen, så syns jeg det. Foreldrene til min stefar er død. Så vet ikke hvordan dem ville gjort det. Men pappaen min, har en pappa som døde når han var liten. Bestemor er gift på nytt. Og sammen med han har hun to barn. Og mannen hennes har alltid behandlet oss likt som sine biologiske barnebarn. men det blir kanskje litt anderledes, da bestefar har hvert i bilde siden min pappa var liten, Også er vi hans stesønn biologiske barn.

Mine stebesteforeldre (foreldrene til pappas nye kone) har aldri behandlet meg og mine helsøsken likt mine stesøsken. Det har aldri falt meg inn at det ikke skulle være ok. Vi ungene var 10-13 år da pappa og nye fruen flyttet sammen, da med hennes to barn. Vi hadde jo besteforeldre fra før, og forventet vel aldri å få et sett til. Stebesteforeldrene har alltid vært hyggelig og hjelpsomme, vi fikk symbolske gaver til jul, men stusset aldri over det. De var besteforeldrene til xx og yy, og aldri vår "eiendom", selv om vi spiste noen søndagsmiddager der, feiret jul med dem noen ganger osv. Jeg må si at jeg, som har vært i samme situasjon som problemstillerens barn, aldri har tenkt over at dette kan oppleves som et problem.