Hadde du sagt noe?

Jeg forstår liksom ikke at dersom man har så innmari lyst på bollen til en kollega, så kan man da vel spørre om å få/kjøpe på en ok måte? Da ville i alle fall jeg gitt vedkommende en bolle med en gang.

Adrienne skrev:

På den andre siden så må det få lov til å la være å ta opp enkelte konflikter. Jeg tipper at safran bare valgte å la det gå, og kommer neppe til å gå og gnage på dette i ettertid (annet enn at neste gang hun kjøper boller så spiser hun alle på en gang eller gjemmer dem bort). Jeg er tilhenger av å velge mine kamper, fordi jeg rett og slett ikke orker å være i konflikter hele tiden, det koster mer enn det smaker.

Du tipper rett. 😉

Elin skrev:

Da kunne du jo sagt det: "Jøss, har du tatt matpakken min du da?, jeg håper det smakte, for jeg har ikke tatt med meg annen mat i dag".

Ja, jeg kunne jo sagt det. Og jeg kunne sagt mye annet. Jeg kjøpte meg heller en grov baguett på vei ut, et par timer senere. Gjør hun det igjen, kommer jeg til å si noe. Jeg er villig til å ta det som en distré glipp. Vi satt tross alt med ganske heavy tankevirksomhet, og hun er noe fjern til tider.

Det verste er jo at hun kom med en kjempebaguett fra Deli'n da vi startet arbeidet, bare en time før. Den hadde hun spist opp, så jeg tipper bollen min ble ansett som dessert.

Elin skrev:

Da kunne du jo sagt det: "Jøss, har du tatt matpakken min du da?, jeg håper det smakte, for jeg har ikke tatt med meg annen mat i dag".

Det var en passende ting å si da ja.

Jeg tror jeg hadde blitt så overrasket at jeg bare hadde blitt sittende og gape jeg. Makan til frekkkhet, da! Så tror jeg kanskje jeg etter en stund hadde slengt en kommentar om at "håper bolla smakte, da..."

Dette er det frekkeste og – unnskyld – noe av det sykeste jeg har hørt nesten. Jeg hadde ikke turt å spørre en gang. Dette var dine boller. 😱
Det er nesten så jeg har problemer med å tro det er sant (men siden det er du, safran, så tror jeg deg, atlså...)
Fullstendig sprøtt. Hun må ha vært sterkt kommunistisk anlagt!

Jeg ville nok gjort som mange andre - blitt så forundret at jeg hadde ikke sagt noe. Det føles liksom litt kjipt å være sur for en liten bolle også... Jeg hadde nok samlet det langt bar i min "erfaringslogg" om den personen, og nok blitt litt sur og lei av den personen hvis det skjedde mange slike ting.

Line* skrev:

Er det ikke bedre å si at man synes det er en smule over streken enn å gå rundt å være "kjerring" å "tenke sitt", da?
Jeg mener det er mye mer "ærlig". Kall det gjerne realt.
For meg blir det feil å gå rundt å skule på noen i stedet for å ta opp ting på en ordentlig måte.

Jeg er forsåvidt enig med deg i det. Samtidig føles det vanskelig å "ta opp" all verdens småsaker også. Jeg synes det er lettere å ta opp ting som virkelig er noe, enn ting som er prinsippsaker. Feks hadde jeg kjøpt meg lunch på bakern til 50-60 kr og jeg hadde kommet over at noen satt å spiste på det, så hadde overtrampen vært såpass tydelig at det hadde vært lettere å reagere enn for en bolle.

Problemet er at det finnes folk synes alt er greit så lenge andre ikke sier ifra, men de tåler ikke at andre sier i fra... Jeg kjenner noen slike folk og det er problematisk. Det er noe med at de ikke skjønner "prinsipper". De skjønner ikke at man reagerer på at noen tar noe uten å spørre, de synes du er kjip som ikke kan avgi en bolle en gang.

Hadde det vært en vanlig bolle hadde jeg nok reagert som deg, men hadde det vært en bolle med sjokoladebiter:

Jeg verner om bollene mine og ville nok ikke latt den være ubevoktet, men sett fra et akademisk perspektiv: Jeg ville ikke turt å anklage, all den stund det teoretisk sett kunne vært en annen tyv på ferde, og kvinnemennesket kunne ha kjøpt sin egen bolle. Så jeg ville spurt henne: "Så du hvem som rappet bollen min?"

Kif skrev:

Jeg verner om bollene mine og ville nok ikke latt den være ubevoktet, men sett fra et akademisk perspektiv: Jeg ville ikke turt å anklage, all den stund det teoretisk sett kunne vært en annen tyv på ferde, og kvinnemennesket kunne ha kjøpt sin egen bolle. Så jeg ville spurt henne: "Så du hvem som rappet bollen min?"

Veldig subtil og fin løsning.

Kif skrev:

Jeg verner om bollene mine og ville nok ikke latt den være ubevoktet, men sett fra et akademisk perspektiv: Jeg ville ikke turt å anklage, all den stund det teoretisk sett kunne vært en annen tyv på ferde, og kvinnemennesket kunne ha kjøpt sin egen bolle. Så jeg ville spurt henne: "Så du hvem som rappet bollen min?"

Det ville jo vært den mest effektive løsningen.

Jeg tror jeg muligens ville ha begynt å le. Det er jo så til de grader ukorrekt oppførsel at det nesten blir komisk.

Sånne episoder blir jeg helt satt ut av også. Blir sittende og måpe over andres grenseløse frekkheter, har veldig lyst til å si noe der og da men det er først senere at de virkelig slående replikkene faller meg inn. Jeg burde skrive dem ned og bære dem med meg, for bruk i slike situasjoner i fremtiden.

Jeg hadde nok ikke sagt noe, men jeg hadde nok tenkt på mye rart jeg kunne ha sagt. Frekt ja!

Av ren egoistisk nyskjerrighet over hva som kan få et menneske til å opptre så frekt skulle jeg ønske at du hadde tatt det opp med henne, bare slik at du kunne delt reaksjonen hennes med oss.
Jeg skjønner jo at du ikke vil lage en stor sak ut av det, men for å være helt ærlig tror jeg nok at jeg ville ha reagert i en sånn situasjon. Jeg må si tror, for jeg har faktisk aldri vært utsatt for noe så tilnærmet frekt og vet derfor ikke helt hvordan jeg ville ha reagert.

Så utrolig frekt. 🙄

Jeg hadde nok kommentert det ja.

Jeg hadde nok sagt "var bollen min god?". På samme måte som jeg sa til en idiotrøyker i busskuret her om dagen; er moren din stolt over deg nå, tror du?

Jeg skulle nok ønske jeg hadde sagt noe, men kjenner meg selv så godt at jeg vet jeg ikke hadde sagt noe i det hele tatt.
Jepp, jeg er litt pysete når det gjelder slike ting.

Så frekt! 🙄 Veit ikke om jeg hadde sagt noe, men vedkommende hadde nok merket det på meg.

Skilpadda skrev:

Jeg ville blitt kjempepaff og dessuten ganske sur, men jeg tror heller ikke jeg ville sagt noe. Det er liksom såpass frekt at hva skal man si? Og jeg skygger stort sett unna konfrontasjoner hvis jeg kan.

Jeg kom forresten på en historie en kollega fortalte en gang: Han hadde kjøpt en pose donuts og tok undergrunnen til jobb. Etter hvert tok han seg en donut fra posen som stod på setet mellom ham selv og sidemannen. Så tok sidemannen og tittet på ham, og TOK en donut! Troy (min kollega) ble helt bestyrtet, men visste ikke hva han skulle si, og tok demonstrativt en ny donut til. Etter en stund gjorde sidemannen det samme. Så var posen tom, og sidemannen gikk av toget. Troy satt sjokkert tibake. Så så han på den andre siden av setet: Der stod posen med donuts.... Det var HAN som hadde forsynt seg med den fremmedes donuts! og

I mitt stille sinn hadde jeg kanskje kalt henne bollemus.