Om kjæresten din hadde vært med i en alvorlig ulykke ...

Vet neimen ikke, men håper at jeg hadde blitt.

Har en kompis som opplevde å bli lam over natta og havnet i rullestol. Han var nygift. Kona dro etter tre-fire år … (Ingen barn).

Jeg tror ikke jeg hadde blitt, men det er vanskelig å svare på. Det er avhengig av hvor stor skaden hadde vært og hvor store begrensninger det la på livet vårt.

Nei det tror jeg ikke.

Jeg er overrasket over så mange som svarer nei her. Forutsetningen var såvidt jeg forstår at h*n har ufullstendig språk og dårlig balanse. Det står også store hodeskader, men det er vanskelig å si ut fra det utsagnet hva som feiler h*n.

Jeg håper og tror inderlig at jeg ville elsket mannen min like mye som før om noe slik skjedde. Ikke minst da, jeg har jo lovet i gode og onde dager. Jeg håper også at mannen min ville gjort det samme, og jeg tror utfra erfaring at han ville gjort det enda mer uforbeholdent enn meg, for jeg tåler hans syt mindre enn han holder ut med mitt.

Nå har vi på et par måter også testet "teorien" siden vi begge har hatt en periode i vårt voksne liv som ganske "pleietrengende med usikre utsikter" uten at det har gjort noe annet enn å styrke forholdet.

Nei. Enkelt og greit.

Jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde hatt samvittighet til å gått.

Etter 2 års forhold? Aner rett og slett ikke, men tror helt ærlig at jeg ikke hadde greid å blitt, desverre...

Med tanke på hvor uendelig forelsket jeg var i mannen min de første fem, seks årene av forholdet vårt må jeg nok si at jeg tror jeg hadde blitt. Om det hadde holdt i lengden er en annen sak, det er kanskje lite trolig siden man var ung og barnløs.

Bauche skrev:

...og fått store hodeskader. Hadde du da forblitt sammen med h*n, selv om vedkommende ikke har hatt fullstendig språk og redusert balanse?

- Dere har vært unge og barnløse.

Si dere har vært sammen i 2 år før ulykken intraff.

Sånn on the top of your head - hva har dere gjort?

Akkurat det skjedde med en venn av meg og kjæresten hans holdt ut lenge, men orket til slutt ikke mer. Jeg må si at jeg på mange måter forstod henne. Det er tøft å se den du er glad i endres så totalt og uten sterke bånd som et langvarig forhold, felles økonomi, felles barn etc. gir, er det nok letter å gå videre.

Krysser fingrene for at jeg ikke utsettes for en slik ulykke.

Maimor skrev:

Jeg er overrasket over så mange som svarer nei her. Forutsetningen var såvidt jeg forstår at h*n har ufullstendig språk og dårlig balanse. Det står også store hodeskader, men det er vanskelig å si ut fra det utsagnet hva som feiler h*n.

Jeg håper og tror inderlig at jeg ville elsket mannen min like mye som før om noe slik skjedde. Ikke minst da, jeg har jo lovet i gode og onde dager. Jeg håper også at mannen min ville gjort det samme, og jeg tror utfra erfaring at han ville gjort det enda mer uforbeholdent enn meg, for jeg tåler hans syt mindre enn han holder ut med mitt.

Nå har vi på et par måter også testet "teorien" siden vi begge har hatt en periode i vårt voksne liv som ganske "pleietrengende med usikre utsikter" uten at det har gjort noe annet enn å styrke forholdet.

Det er forskjell på å være gift med barn enn å være ung og barnløs. Dersom dette hadde skjedd nå som jeg er voksen og mannen var den jeg ville dele mitt liv med alikevel hadde jeg kanskje blitt. Når det er sagt så vet jeg alt for godt hvordan det er å dele hjemmet med noen som er pleietrengende og hvor altoppslukende dette er, det er noe av grunnen til at jeg tror jeg ville gått selv i dag.

Skvetten skrev:

Det er forskjell på å være gift med barn enn å være ung og barnløs. Dersom dette hadde skjedd nå som jeg er voksen og mannen var den jeg ville dele mitt liv med alikevel hadde jeg kanskje blitt. Når det er sagt så vet jeg alt for godt hvordan det er å dele hjemmet med noen som er pleietrengende og hvor altoppslukende dette er, det er noe av grunnen til at jeg tror jeg ville gått selv i dag.

Vi var unge ( i tjueårene) og barnløse i de periodene jeg nevner over her.

Om jeg måtte være "mamma" for min kjæreste så ville jeg nok ikke det.

Tror ikke de skadene alene hadde fått meg til å forlate en kjæreste nei.

Maimor skrev:

Vi var unge ( i tjueårene) og barnløse i de periodene jeg nevner over her.

Da tar jeg hatten av for dere, Maimor.

Manglende TALEspråk? Det finnes så mange kjekke kommunikasjonshjelpemidler på markedet nå at det behøver ikke å være så stor hindring som man kanskje tror 😉
Og litt dårlig balanse?

Tror det kommer veldig an på hvordan vedkommende hadde taklet det selv... Det har så mye å si for hvordan man har det sammen. Hadde han f.eks vært i stand til å ha full jobb, få barn, osv? Leve et tilnærmet normalt liv? Mange aspekter som har mye å si.

Hadde det derimot vært snakk om adferdsendring og depresjoner som følge av ulykken, økte pleieoppgaver, større og tunge fysiske handicap og økonomiske vansker pga han ikke kunne jobbe osv hadde jeg nok vært mer skeptisk.

Kommer an på om jeg elsker mannen eller ei, og det ville jeg jo funnet ut hvis noe slikt skjedde. Hadde kjent det på magefølelsen. Jeg er ikke typen som hadde blitt i et forhold av medlidenhet.

m^2 skrev:

Manglende TALEspråk? Det finnes så mange kjekke kommunikasjonshjelpemidler på markedet nå at det behøver ikke å være så stor hindring som man kanskje tror 😉
Og litt dårlig balanse?

Tror det kommer veldig an på hvordan vedkommende hadde taklet det selv... Det har så mye å si for hvordan man har det sammen. Hadde han f.eks vært i stand til å ha full jobb, få barn, osv? Leve et tilnærmet normalt liv? Mange aspekter som har mye å si.

Hadde det derimot vært snakk om adferdsendring og depresjoner som følge av ulykken, økte pleieoppgaver, større og tunge fysiske handicap og økonomiske vansker pga han ikke kunne jobbe osv hadde jeg nok vært mer skeptisk.

Du har så rett i det du sier, nå som jeg har grublet litt på dette her har jeg kommet til at jeg ville blitt dersom livet ikke hadde blitt radikalt forandret. da tenker jeg på forandringer som de M^2 beskriver. For dersom livet ble litt endret så er det verdt det, dersom mannen ble pleiepasient ville det ikke vært verdt det.

Skvetten skrev:

Da tar jeg hatten av for dere, Maimor.

Vel, takk for det. Det jeg, i vårt forhold, har tatt som en selvfølge ser jeg nå at vi er heldige som har. Nå er vi begge to friske i dag, så vi har vært utrolig heldige. Hvordan det hadde gått om det motsatte hadde blitt permanent er jo ikke mulig å si, men jeg håper vi hadde taklet det godt uansett.

Det kan jeg umulig si.
Jeg har opplevd at min daværende samboer, nå ektefelle, ble skadet. Vi hadde da vært sammen i fire år, sånn cirka. I tida mens jeg ventet på avklaring av tilstanden, så jeg for meg en rekke scenarier og jeg følte meg sikker på at jeg alltid skulle være med ham.
Men hvordan utfallet hadde blitt dersom det ikke hadde gått bra, det vet jeg ikke.

Og det er jo umulig å forutsi, så klart. Både fordi hodeskader kan være så enormt mye, den totale livssituasjonen for øvrig ville vært av betydning og jeg kan ikke vite hvordan min reaksjon på en gitt situasjon faktisk ville vært.

Hvis han hadde hatt problemer av typen hukommelsesvansker, trettbarhet, organiseringsvansker og redusert tempo, men hadde greid seg brukbart ved hjelp av kompenserende tiltak (hjelpemidler, for eksempel), kunne vi hatt det fint. Dersom hans personlighet hadde endret seg vesentlig, at hukommelsesvanskene var av en slik art at han ikke husket meg eller barna eller han ble veldig oppfarende, hadde det meget mulig stilt seg annerledes.
Og det er klart, med en svært belastende atferd (aggresjonsutbrudd, hyppig krangling med barn, for eksempel), ville jeg kanskje også følt meg tvunget til å skille lag for å skjerme barna.

Om han hadde blitt veldig pleietrengende i ung alder, hadde det muligens også blitt vanskelig å leve under samme tak. Jeg kan vanskelig se for meg at jeg hadde greid å slappe av med assistenter rennende rundt meg i tide og utide, men hvem vet? Man venner seg til mye.
I et slikt tilfelle kunne vi forhåpentligvis bygget om, slik at han og assistentene kunne hatt en egen seksjon av huset.