Overbeskytter dere?

MinaX skrev:

Sa de noe om det kan være at foreldre som selv har angst overbeskytter mer og at det er pga arvelighet at det er økt forekomst av angst hos barna?

Vet du, jeg rakk ikke å se det ferdig - telefonen ringte i det jeg skrev innlegget, derfor også (forhåpentligvis) usedvanlig dårlig språk fra undertegnede.

Pussig nok er det ingen som "overbeskytter" her. Jeg har også litt sans for Skilpaddas flekker. Blant annet har vi en vei å gå i forhold til å lære Andungen å passe på hansker og tingene sine på skolen - det har vi jo alltid gjort for ham i barnehagen.

Nja, både ja og nei. Men, jeg jobber hardt med meg selv. Problemet ligger vel ikke så mye i dette med bekledning eller beskyttelse/nervøsitet for aktivitet. Jeg har tidlig lært meg at hvis det er for skummelt å se på det han driver på med så er det bare en løsning - jeg må snu meg bort.

Men, overbeskytting kan være så utrolig mye mer enn det. Jeg synes det er vanskelig å holde meg selv i tøylene når det gjelder å ordne opp i problemer for han. Ofte må jeg stoppe meg selv, sånn at det ikke er jeg som ringer til mora til kompisen for å gjøre avtaler, i stedet or at han selv gjør avtalen direkte med kompis. ( her må det poengteres at de begge to er noen surrehuer og snakker omhverandre)

En ting jeg tror jeg selv er god på, som jeg synes veldig mange har store forbedringsmuligheter på, er dette med ansvarliggjøring av ungene. Det å stå til ansvar for egne valg og stå til rett for noe de har gjort. Jeg opplever at mange her overbeskytter egne unger ved å servere dem alternative løsninger/forklaring for å forklare seg vekk fra ubehagelige situasjoner.

gajamor skrev:

Jeg har tenkt mye på dette etter å ha møtt en del unger som ikke klarer noe som helst selv. 5-åringer som ikke kan å ta igjen glidelåsen på jakka si selv. 6-åringer som aldri har prøvd å smøre på skiva si selv (og må ha opplæring i hvordan man holder kniven og får smør ut av boksen). 3-åringer som blir matet med skje (og ikke gjør noe forsøk på å få spise selv). Tenåringer som aldri har brukt ei stekepanne før.
Jeg blir litt urolig når jeg sitter ved et bord fullt av unger mellom 1 og 6 år, og ettåringen min er den mest selvstendige av alle.

Men jeg er nok i overkant opptatt av at ungene mine skal bli selvstendige, og prøver å stoppe meg selv når jeg ser at jeg er i ferd med å presse dem lengre enn de tør.

Selvstendighet er da noe annet enn overbeskyttelse som det er snakk om her?

Tja, jeg vet ikke. Som med alt annet så er man jo selv overbevist om at man selv er akkurat PASSE beskyttende, og de andre er enten HYSTERISKE eller TOTALT UANSVARLIGE!

Svigerinnen min syns at jeg er rablende gal når det gjelder å ikke beskytte mot knall og fall og å være alene og å reise alene med fly og sånt (mens jeg syns hun er rablende gal når det gjelder kosthold), mens mannen min mener at jeg er overbeskyttende og hysterisk på knall og fall.

Så ikke vet jeg.

Ja. Jeg har alltid blitt ertet av venner og familie om at når jeg en gang fikk barn kom de til å måtte ha hjelm på konstant. Jeg er ikke sååå ille, men jeg har ofte sittet med hjertet i halsen og rompa bare halvveis nedpå stolsetet; klar til å sprette opp og forhindre fallulykker når snuppen var mindre. Tror han har fått høre mer enn sin del av "Vær forsiktig, pass deg, ". Nå har aldri snuppen vært så veldig utforskende av seg, heller litt forsiktig, og jeg håper ikke alt er resultat av at jeg har vært så redd for at han skal slå seg, men også litt sånn han er som person.
Jeg er mye mer obs på hvordan jeg håndterer/viser denne "angsten" min nå som han er større og har utvidet bevegelsesområdet sitt, og håper det er nok skjult til at jeg ikke hemmer han for mye.

Maximillia skrev:

Selvstendighet er da noe annet enn overbeskyttelse som det er snakk om her?

Det henger da helt klart sammen. Hvis mamma (eller pappa, men det er det sjelden jeg har sett) hele tiden våker over barna, løfter dem opp hvis de krabber utenfor leiketeppet, nekter dem å bli skitne av matrot, nekter dem å kle på seg selv osv, da er det veldig sjelden at de slipper dem av syne ute på leikeplassen heller.

Nei, jeg synes ikke jeg er overbeskyttende...barn må få lov til og være barn...:)

Jeg tror jo ikke det, men jeg beskytter mer enn mine foreldre gjorde. Ikke på fysisk utfoldelse, de får klatre og herje uten problemer (jeg er nok mer nøye på sykkelhjelm og redningsvest, men det er nok mer i tiden nå). Men de får ikke bevege seg like fritt som jeg fikk. De får ikke være like lenge hjemme alene, jeg er mer fokusert på sikkerhetsgreier hjemme som hvor kjemikalier oppbevares og trappegrinder. Jeg føler meg ikke overbeskyttende, men noen vil sikkert si jeg er det. Og noen mener sikkert jeg er på den andre siden av grensa, ungene mine er blant de første som får gå selv til skolen på trinnet.

Jeg mener ikke det. Eldste (snart 5) får gå alene til kamerater, 3-7 min å gå. Vi bor i et trygt (alt er vel relativt) og veldig barnevennlig rekkehusfelt. Han har stort behov for selvstendighet, og elsker å få litt ansvar og gå (sykle) litt på egenhånd.

Da han var 3, stakk han av et par ganger, og var sporløst forsvunnet 40-60 minutter. Da var det like før jeg ringte politiet, jeg var rolig og tenkte ikke det hadde skjedd noe farlig før vi og svært mange av naboene begynte å lete aktivt etter 40 min. Da begynte jeg å lete ved et tjern i nærheten, og ved togskinnene. (den ene gangen fant jeg ham i skogen med en liten venninne, på tur og den andre ganger hadde han vært inne hos en nabogutt der ingen var hjemme...) Etter de to episodene var det på plass å advare mot at alle mennesker er dessverre ikke like snille, og det finnes noen menn (og damer) som har lyst å lure små barn med godteri og ta dem med seg... Det var vel litt for brutalt å si det på den måten i følge Puls-programmet, men jeg syns at nå var det på sin plass å advare litt. Han har overhodet ikke vist tegn til angst for fremmede ennå... 🙄 Men har blitt veldig flink til å lytte på advarsler. En periode var han redd for at gulvet skulle bli ødelagt om han mistet en leke i gulvet, eller at taket på huset skulle rase sammen hvis det blåste. Det varte i et par uker, og var ganske påfallende for han kunne begynne å gråte av tankene sine. Han har også vært redd for at trær skal blåse ned i hodet på ham. Ingenting av dette er noe vi voksne har "advart" mot, jeg måtte tenke litt ekstra etter siden han fikk disse angstlignende anfallene. Men jeg har forstått at det har vært alder, 4-5års alderen er da det går opp for barna at ting ikke er så bekymringsløst og trygt som de kanskje har trodd.

Han har blitt ekstremt nøye med lue, for han er redd for øreverk....
Han bruker også alltid hjelm, men liker å sykle ved garasjene selv om jeg ikke ser.

Begge barna har alltid vært forsiktige f.eks i trappa, ingen har falt ned fra trappa før. Men jeg har ikke fotfulgt dem, for jeg har sett de har vært forsiktige. Jeg reagerer imidlertid sterkt på svigermor og mormor, som er på kanten til hysteriske (men prøver halvveis å skjule det) om barnet står på en stol eller står i sofaen og ser bare farer. Men som mor kjenner jeg dem godt og vet de har god kroppskontroll.

Men jeg innrømmer å ha vært litt kontrollfreak når de har vært babyer, på søvn, spising, sykdommer osv. Og når jeg skulle slippe taket på dem ved barnehagestart (2 år...) har jeg kjent at jeg syns det har vært rart å ikke ha kontrollen på dem lenger, selv om det har vært veldig positivt.

Nå fortalte jeg mye, så nå får jeg kanskje en stille dom. 😎

Hvis du finner noen her inne som mener de er overbeskyttende etter hovedinnlegget blir jeg overrasket. Jeg er glad i forumliv, men som rapporteringsmedie på hvordan folk faktisk er synes jeg det fungerer dårlig. Om det er på grunn av selvinnsikten hos folk eller fordi de mest ekstreme holder seg unna trådene er jeg mer usikker på ...

Jeg er selvfølgelig ikke overbeskyttene, jeg beskytter akkurat passe. Faren er litt mindre beskyttende enn meg på enkelte områder - slask!

Ingen som er overbeskyttende, nei.

Polyanna skrev:

Ingen som er overbeskyttende, nei.

Joda, jeg er det. Mannen er værre enn meg men jeg er nok ikke helt god. Jeg lar f.eks ikke Mazungen sitte på med venner som ikke bruker forskriftsmessig barnesikring (det er skremmende mange). Først i år har hun fått fritt leide på øya om sommeren.

Jeg er iallefall ærlig.

Nja, jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. Jeg er nok litt overbeskyttende. Ikke i form av at jeg hindrer han i å utfolde seg innenfor rimelighetens grenser. Han må gjerne klatre, sykle og herje på. Han må bruke hjelm, refleks etc. Men det anser jeg ikke som å være overbeskyttende, men fornuftig.
Men jeg blir redd når han tetner til. Holder han gjerne unna fotballbanen et par dager ekstra etter en infeksjon/anfall etc, fordi jeg er så redd han skal bli dårlig igjen. Samtidig prøver jeg å finne balansen og ikke la min frykt ta overhånd og hindre ham i å få være frisk. Men de to ekstra dagene trenger vi begge. Han for å bli sterkest mulig før han skal ut å være aktiv gutt igjen, og jeg for å være sikker opå at han ikke slipper ut for tidlig og ender opp med å havne på sykehuset igjen. Vanskelig balansegang.
Jeg tror jeg er flink å fokusere på den friske ungen, og skyve unna begrensningene. Med litt forhåndsregler, eksisterer det ikke begrensninger. Men så er det de dagene han er dårlig. Da ville jeg helst hatt han på fanget hele tiden, og elsket han ennå mer. Holdt han fast der til han ble frisk igjen.
Men det går ikke. Så konklusjonen er vel at jeg anser meg selv som overbeskyttende, men kun når det kommer til sykdom.

Polyanna skrev:

Ingen som er overbeskyttende, nei.

:går mot strømmen:

Sitron skrev:

Nei, jeg er vel ganske lite overbeskyttende. Bortsett fra i trafikken. De får til tider grafiske detaljer om hva som kan skje om de ikke passer seg for biler, så det er mulig jeg merker dem i sjelen for livet.

Sitron sa det jo greit.
Det eneste jeg er restriktiv på ellers, er at de får ikke lov til å gå fra oss på kjøpesentere osv. Det er jo så mye...rare folk rundt omkring, så prøver med nok trykk til at de forstår at de ikke skal, men samtidig ikke gjøre dem redd folk. Kinkig.
Ellers får de nå bare klatre og herje på.

Nei, jeg synes ikke det egentlig. De får være barn og prøve og feile. Om det innebærer knall og fall, tårer og blod er det noe som hører med. (Betyr ikke at jeg liker det altså..).
Men jeg kan godt være litt hønemor av og til. Spesielt på søvn, påkledning og på det emosjonelle plan. Blir de såret, ertet eller blir urettferdig behandlet får jeg nesten ikke sove. Har de glemt matpakken, tror jeg nesten de sulter ihjel og sånne ting. 😮
Vi er strenge på hjelmbruk når de skal sykle, redningsvest i båt, bilsikring o.l. Men de får gjerne sitte og spikke på gårdsplassen, klatre i trær osv. Har aldri vært spesielt overbeskyttende der, men det er fordi de alltid har vært gode motoriske og forholdsvis fornuftige. De har feks. gått på spikkekurs i barnehagen og vet hva reglene er.

Ang. hjelmbruk ja; ble lettere sjokkert i sommer da vi var på besøk til svigerinnen i en by i Vestfold. Fetterne til ungene brukte ikke hjelm, og da jeg poengterte det til svigerinnen, fikk jeg til svar at det var ingen der som brukte hjelm. Hun var sannelig ikke sikker på om de hadde hjelm heller. Det var bedre at de syklet til skole og trening enn at de ikke gjorde det. For de nektet nemlig å sykle om de måtte ha på hjelm (ødelegge frisyren osv.)
Fikk hjertet i halsen da jeg så eldste fetter komme i "100" på sykkel, ned en bratt bakke - uten hjelm.

Jeg innrømmer glatt at jeg synes det kan være vanskelig å være avslappet om ungene mine klatrer opp i høyden, da jeg har kronisk høydeskrekk, så sånn aktivitieter er mer med pappan dems enn med meg.

På andre områder igjen så er jeg mer slepphendt enn andre foreldre. To seksåringer i bassenget og vi foreldre sitter ved siden av. Min jente svømmer 'greit' Dvs hun holder seg fint flytende til tross for litt rusten teknikk. Så lenge jeg sitter og ser på så får hun ingen restriksjoner i forhold til dypt vann. Venninna hennes som ikke svømmer enda hadde på armringer, men fikk IKKE lov til å svømme på dypet. Jeg skjønte ikke helt hvorfor all den tid vi satt 50 cm fra bassengkanten.

Påkledning: Jeg presser ikke på ungene mine klær de ikke vil gå med, men ingen av de har funnet på å stille spørsmål ved det jeg finner fram, så det er på en måte ikke noe tema.

Føler meg også veldig truffet av det med uselvstendige unger. Min 6-åring har fortsatt problemer med kniv og gaffel. Det er ikke fordi vi ikke har prøvd, men hun er en dagdrømmer og bryr seg ikke med sånne trivialiteter.

Hjemme alene tør hun ikke være. Jeg hadde glatt latt henne være hjemme alene en halvtime nå om hun hadde turt, men hun har ikke en gang lyst til å prøve det, så da lar vi det være en stund til.

Jeg så på reportasjoen på Puls med stor interesse. Ungene mine har ikke hjelm når de bruker sparkesykkel, men de sitter forsvarlig festet i bilsete.

Min far synes jeg er overbeskyttende pga dette med bilsikring (jeg lar ikke knerten 2 år sitte forovervendt i beltestol på motorveien). Hvis det er å være overbeskyttende, så er jeg det.

Knerten har konstant blåmerker på kroppen, så han får i hvert fall mulighet til å teste ut en del grenser.

Ungene mine har firere tøyler enn de fleste andre ungene i nabolaget, og jeg vet at noen synes jeg er ganske uansvarlig. Snuppa kler på seg selv (og er dermed tidvis litt tynnkledd). Hun blir aldri syk, så jeg klarer ikke å argumentere med henne omkring dette. Hun får også leke alene ute i bakgården uten voksent tilsyn. Det er hun alene om blant barna under skolealder.

Nei, jeg er vel ikke det.

Det går litt over etter hvert barn man får tror jeg. Jeg var nok mer hønemor da jeg hadde en, men etter tredjemann kom så ble jeg ganske avslappet på at ting går som regel bra. Jeg beskytter der jeg må når det gjelder sikkerhet som er påbudt. De får heller ikke sykle uten hjelm og nekter meg også å sykle uten hjelm. De har fått lære hva som er riktig å gjøre og ser selv at det er greit å høre på de som er eldre og som har erfart, men de får lov å erfare at det å gå ut i minusgrader i kun strømpebukse og t-skjorte er ubehagelig. Nå spør de selv om mer klær om de fryser.