Ammepress gjør mødre syke

Med Junior har ammingen gått greiere enn jeg hadde trodd det skulle - med Vesla husker jeg enda he***te det var...Og hvordan det var å gi henne første flaske og gråte samtidig fordi jeg følte meg totalt mislykket...Nå spilte nok hormoner inn , og var det en ting jeg lærte av det var det at amming aldri skulle være en "big thing" denne gangen - kanskje derfor det gikk bedre?

Uansett, jeg kjenner igjen elementer i det som kommer frem her - det eksisterer et ammepress, enten man opplever det tydelig og konkret eller med underforstått. Og det er fryktelig trist! Samtidig er jo morsmelk en så positiv ting at det kanskje heller ikke bør være en lett sak å velge det bort?

Har ikke tid til å lese hele nå, men ut fra det lille jeg leste så slo det meg at kanskje forventningene til å leve et liv akkurat likt som før barn også er litt for store? Den ene som er intervjuet snakker om den første måneden, at de var så hardt å amme at hun ikke orket å gå ut blant folk og ble sittende i sofaen. Jeg tror det er noe feil med forventningene til å være ute på farten, på kafé og babysvømming og babysang helt fra de aller første ukene etter fødselen. Jeg ser på det som normalt å være sliten og ikke orke så mye sosialt den første måneden og kanskje enda lenger, at fokuset er på babyen og amming.

Jeg har ikke opplevd ammepress, heller det motsatte - at enkelte på barselavdelingen er kjappe til å foreslå flaske når melken ikke kommer for fullt de første tre dagene.

Det er tremenningen min som har forsket på dette. Hun skal jobbe videre med det og jobbe ut nye retningslinjer for helsestasjonene i forhold til forebygging av fødselsdepresjon. Overskriften er litt sensasjonspreget og tabloid, for hun har funnet ut mye mer enn dette. Det går på alder, det går på forvetninger til livet etter fødsel, osv. Ammepresset er bare en faktor.

Amming er viktig og riktig å promotere, men det er for det første avgjørende at den kommende moren forstår at det er mye jobb (av og til fremstilles det som om amming er superenkelt, og det er det forsåvidt, men det kreves mye av kroppen å produsere all denne melka likevel) og for det andre at de som ikke kan eller vil må få like mye respekt som de som ammer.

Filifjonka skrev:

Har ikke tid til å lese hele nå, men ut fra det lille jeg leste så slo det meg at kanskje forventningene til å leve et liv akkurat likt som før barn også er litt for store? Den ene som er intervjuet snakker om den første måneden, at de var så hardt å amme at hun ikke orket å gå ut blant folk og ble sittende i sofaen. Jeg tror det er noe feil med forventningene til å være ute på farten, på kafé og babysvømming og babysang helt fra de aller første ukene etter fødselen. Jeg ser på det som normalt å være sliten og ikke orke så mye sosialt den første måneden og kanskje enda lenger, at fokuset er på babyen og amming.

Jeg har ikke opplevd ammepress, heller det motsatte - at enkelte på barselavdelingen er kjappe til å foreslå flaske når melken ikke kommer for fullt de første tre dagene.

Jeg tror Fjonka er inne på noe.

Å amme en baby er fulltidsjobb de første månedene. Om man tror at man skal få tid til alt i tillegg har man skutt skivebom, mener jeg.

Jeg har også lest flere artikler om funnene hennes, og denne er nok mer tabloidisert enn mye annet. Jeg kjenner meg veldig igjen i det jeg har lest om forskningen hennes, og tror dette er viktig å sette mer søkelys på. For min del handlet det absolutt ikke om at jeg forventet å løpe rundt på babysang og diverse den første måneden, gitt. Det handlet om å ikke få til, ikke føle at jeg strakk til på noe som helst vis, og det var fryktelig vondt. En ting er at en må forvente å være mye hjemme og finne roen med den nye babyen, en helt annen ting er å sitte i sofaen og (i mitt tilfelle) gråte store deler av dagen fordi en føler seg totalt mislykket, samtidig som en prøver å amme, pumper i hytt og pine og egentlig ikke får spesielt lyst til å bare kose seg med det nye lille nurket. Jeg er glad for at det gjøres god og seriøs forskning på dette, og at det snakkes høyt om.

Jeg opplevde det motsatte denne gangen. En helsesøster med en fiks ide insisterte fra start på at jeg måtte gi ungen flaske. Hun maste hull i hodet på meg og gjorde meg usikker.

Med førstemann kjørte jeg meg selv i deprisjon. Helsestasjonen var støttende på begge deler men jeg var så bestemt selv. Til slutt måtte nesten helsesøster be meg slutte men da var det for seint.

Denne gangen var jeg bedre forberedt på at det kom til å ta tid, men like sta på å ikke gi meg. Men nå kjente jeg varsellampene lyse når babyen gråt og jeg fikk vondt inni meg. Jeg ammer forsatt noen dl i døgnet men han får hovednæringen fra mme. Bare siste uken jeg har begynt å godta dette. Men hvor presset kommer fra er litt usikkert. Helsestasjonen har vert helt fantastisk denne gangen. Kommet hjem mange ganger de første 2 ukene, stilt opp med sonder til hjelpebryst, telefonkontakt og de har hele tiden sagt at det er helt greit at jeg gir meg for han har fått den viktige melken, men like vel forsatt og støttet meg i ammingen.

Jeg mente ikke at kafé- og aktivitetspresset har hele skylden for ammeproblemer altså. 🙂 Men det er en del av bildet når det gjelder livet med nyfødt baby i dag.

Hattifnatten skrev:

Ammepresset mitt bestod i forventninger om å leve gjennom månedene, ikke å kunne få tid til alt. Å miste alt av søvn fordi man blir presset til å vekke ungen hver 3 time, samt bære en kolikkskrikende unge i timesvis er ikke som en lettvint fulltidsjobb. Det tærer på alt av krefter. Da er det lite hyggelig å bli møtt av helsesøstre og medmødre som sier at "det er fulltidsjobb å amme, men såååå kos som det er". Det er forskjell på fulltid og fulltid og det er ikke hyggelig å oppleve å bli presset til å tyne ut det siste av krefter fordi morsmelken er så livsviktig. Alternativet er ikke alltid trening og kafeliv, men kan like gjerne være det å få bittelitt søvn

Dette er veldig godt sagt og veldig gjenkjennelig (bortsett fra kolikken, den var vi heldige og slapp).

Jeg opplevde et sterkt ammepress på hospitalet, og de hadde en formel som skulle passe alle. Vel, den passet ikke meg, og når jeg endelig kunne gi mme uten å skjemmes (les:hjemme) var det velsignet deilig. Ungen ble mett og fikk krefter til å suge, og etter noen uker kunne jeg kutte ut tillegg. Hadde jeg fortsatt regimet fra KK hadde jeg gått på en smell og sannsynligvis ikke fått til å fullamme. Mor og barn-vennlig, my ass. Jeg blir fremdeles sur når jeg tenker på ammeregimet på Haukeland, syv år etter.

Det eneste ammepresset jeg har opplevd er faktisk via media og forum. Jeg har måttet gi opp ammingen med begge mine og strevde allerede fra start, selv ammepoliklinikken visste ikke helt hva de skulle gjøre utover de rådene jeg allerede hadde fått. Jeg aldri hørt et vondt ord om ammeslutt eller mme fra noen i RL. Jeg har fått utelukkende støtte fra både helsesøster, leger, venner osv da jeg etterhvert valgte å gi opp og gå over til mme fulltid. Med førstemann presset jeg meg mer enn jeg i ettertid synes jeg burde, fordi jeg i mitt hode følte en forventning om at dette måtte jeg få til. Med andremann var jeg mer avslappet og bestemt på at den første babytiden ikke skulle være preget av søvnmangel og dag ut og dag inn kun bestående av ammeprøving, pumping og flasker, og at jeg kunne drev på med dette så lenge jeg selv hadde overskudd. Barseltiden med lillebror var mye mer kos og ro enn med førstemann, og jeg kjente da at den morsmelken eldstemann fikk ikke på noen måte var verdt strevet. Med nestemann er jeg usikker på om jeg i det hele tatt vil prøve siden det ikke har gått med de to jeg har. Jeg synes nemlig ikke det er verdt å slite seg ut for å kunne amme. Jeg har to barn som krever sitt de også, og jeg vil mye heller ha en babytid med overskudd og tid til alle barna mine enn å på død og liv amme. Jeg synes det er trist og unødvendig at man skal måtte slite seg totalt ut og prøve absolutt alt før man kan få allmenn aksept for ammeslutt.

Jeg tror det er et veldig sammensatt problem, og jeg tror det er lett å legge all skyld på ammingen.

Jeg benekter ikke at det finnes ammepress, men jeg tror som både Filifjonka og Oslo78 er inne på, at dette bare er en faktor. Jeg satt også hjemme i sofaen og gråt store deler av den første måneden. Jeg hadde problemer med ammingen. Men det var også veldig mye annet som spilte inn - total omveltning av livssituasjon, en følelse av å være alene oppi det hele, lite søvn, et barn som var syk de første 10 dagene og en redsel for at det skulle skje igjen, hormoner i ulage m.m.

Jeg tror derfor ikke det var det (selvpålagte) ammepresset som gjorde meg i ulage, men totalen av endringer.

Det står litt mer om avhandlingen her. Hun påpeker at det selvsagt er flere faktorer som fører til fødselsdepresjon. Jeg synes denne artikkelen forklarer essensen bedre enn den tabloidiserte utgaven.

For min del var det sånn første gang at jeg ikke skjønte på forhånd hvor altoppslukende ammingen skulle være i starten. Jeg var innstilt på å skulle amme, men ikke at det skulle være så enormt tidkrevende. Da var det godt å vite hvor viktig dette var for ungen, for ellers hadde jeg kanskje lettere gitt opp?

Det var selvfølgelig mange ting som gjorde snuppas første måneder tunge. At hun sov et par timer i døgnet og svært lite av det sammenhengende må nok ta mye større del av hvor tung jeg oppfattet den første tiden. For jeg gråt utrolig mye en god stund.

Med knerten var det annerledes. Jeg var mentalt forberedt på hvor tungt det skulle være. Da var det langt lettere å takle (og så fikk jeg en mye "enklere" baby i tillegg). Med ham fikk jeg svært omfattende brystbetennelse, og holdt på å gi opp hele amminga etter 2 måneder på antibiotika. Jeg angrer ikke på at jeg holdt ut, for bare jeg var kbitt betennelsen gikk ammingen som en drøm.

Filifjonka skrev:

Har ikke tid til å lese hele nå, men ut fra det lille jeg leste så slo det meg at kanskje forventningene til å leve et liv akkurat likt som før barn også er litt for store? Den ene som er intervjuet snakker om den første måneden, at de var så hardt å amme at hun ikke orket å gå ut blant folk og ble sittende i sofaen. Jeg tror det er noe feil med forventningene til å være ute på farten, på kafé og babysvømming og babysang helt fra de aller første ukene etter fødselen. Jeg ser på det som normalt å være sliten og ikke orke så mye sosialt den første måneden og kanskje enda lenger, at fokuset er på babyen og amming.

Veldig enig her! De første ukene etter fødsel er jo nesten som unntakstilstand å regne, og man kan ikke regne med å komme hjem og fortsette der man slapp før fødsel. Jeg satt i sofa'n og gråt mye de første ukene, det var ikke p.g.a ammeproblemer og lite melk, men mer generelle bekymringer for baby'n, sykdom osv...

Veldig enig med mye av det som er skrevet her. Jeg har nettopp født ei lita tulle,og er midt oppe i mitt første møte med ammeperioden! Jeg følte ikke noe press fra sykehuset, der var de åpne for å tilrettelegge for hva jeg ønsket.

Jeg synes det er utrolig trist at mange opplever ammepress ( eller noen form for press ) i den enormt sårbare perioden man er i etter å ha fått barn.

Tror løsningene kan være forskjellig fra person til person, og barn har det best med lykkelige foreldre!

Jeg har opplevd ammepress, og jeg har opplevd det motsatte av ammepress. Med enern hadde jeg vel tenkt til å amme, men jeg hadde ikke helt tenkt på hva det innebærer. Jeg tenkte at det bare var å legge ungen til puppen, ferdig med det. Sånn var det jo ikke. Hun er født i utlandet, og da jeg ba om hjelp på barsel kom de med en flaske, det var ingen som viste meg noe som helst. Så ble hun flaskebarn da.

Toern er født i Norge, og jeg var fast bestemt på at dette skulle jeg klare. Men jeg gjorde ikke det. Jeg var på poliklinikken flere ganger om dagen, blodet og tårene rant, og ungen fikk ikke i seg noe som helst. Jeg var utslitt, og gruet meg til hun våknet, for da begynte det igjen. I følge damene på poliklinikken var det ikke noe alternativ å gi flaske. Jeg foreslo pumping, og mating med flaske, men det fikk jeg beskjed om at jeg ikke måtte finne på, for det ødela enda mer. De to første ukene holdt jeg på sånn. Grein og gruet meg til hun våknet. Til slutt tok mannen affære, han kjøpte flasker, pumpe og mme. Når hun fikk den første flasken, og ble mett for første gang sannsynligvis, var første gang jeg følte noe annet enn frustrasjon for den vakre lille babyen. Og det var ikke fordi jeg ikke kunne gå på cafe.

Jeg tror opplevelsene er veldig personlig betinget. Jeg har ikke opplevd ammepress, og opplevde det som relativt enkelt å komme i gang med ammingen med litt hjelp på barsel. Måtte få bittelitt mme de første dagene før det ble noe måltid ut av puppen.
De akkurat samme dagene lå en bekjent av meg på samme barselsavdeling som meg. Sjokkert og uforberedt nybakt mor. Slet med ammingen, opplevde fra sin side ammepress og sluttet etter flere ukers prøving, og landet langt nede i et hull.

Vi hadde altså en totalt forskjellig opplevelse av det hele selv om vi ble utsatt for akkurat samme råd og veiledning.

Sier ikke at ammepress ikke er reelt, men at det i noen tilfeller kan oppleves som ammepress uten at det er det, kanskje fordi det største ammepresset kommer fra inne i en selv? For da jeg fødte var jeg åpen for både amming og flaske, og hadde forberedt meg for begge deler hjemme også. Samtidig var denne bekjente av meg ikke forberedt på annet enn at melken skulle flomme da barnet ble lagt til brystet. Hun ble rett og slett skuffet over kroppen sin.

Jeg tror mange opplever ammepress, og jeg synes det er en viktig ting å sette søkelyset på.

Når det er sagt, mener jeg at det er grovt forenkelt å hevde at ammingen (eller problemer med sådan) er grunnen til at man satt mye inne den første tiden og generelt følte seg i ulage. Det er neppe sånn at umiddelbart valg av flaske ville løst alle disse problemene.

Jeg har møtte mange IRL som har slitt med ammingen og følt ammepress, men det er ingen som trukket fram hvor utrolig vanskelig og leit det har vært at de ikke kom seg på kafe på grunn av dette. Tror de fleste føler akkurat DET rimelig underordnet.