Midtlivsgreiekrise - har du det? Og hva er det?

My hadde i en annen tråd fortalt at hun nå tar sertifikat - og at dette skal bli hennes midlivsgreiekrise. Hva er din?

Det er jo i grunn alt for sent for meg å ha noe midtlivskrise, men jeg gikk jo hen for et par år siden og ble friidrettsutøver. Det er fullstendig krise, det er hvert fall sikkert.

Jeg driver og finner ut av hvem jeg er, nå som jeg ikke kan jobbe med det jeg digger. Har ikke funnet noen gode svar. Ikke så morsom krise, men ganske eksistensiell.

Ny jobb og lappen ja.

Midten av livet eller ei (ikke sikker på om jeg vil bli 104), jeg antar det er en del som, når de når en viss alder, innser at en del av det de har på bucketlista må de sette i gang å få gjort, ellers blir det kanskje for sent. Ting som maraton, fallskjermhopping eller MC-lappen (for å plukke fra min nærmeste familie). Man har fortsatt både lyst, helse og energi til å gjennomføre det, men ingen garanti for hvor lenge det vil vare.

For litt sånn seriøst, så er jo akkurat dette jobbskiftet litt sånn for min del. Jeg har (forhåpentligvis) såpass lenge igjen i arbeidslivet at jeg føler meg fortsatt klar for både å lære masse nytt, etablere meg i et nytt miljø med nye folk, og rekke å opparbeide meg en viss erfaring på et nytt felt. Om ti år begynner jeg å nærme meg pensjonsalder, og da er det ikke sikkert jeg gidder å starte på en ny karriere. Det kan jo hende, men det begrenser seg likevel hvor lang erfaring jeg rekker å få. Derfor følte jeg at tiden var veldig riktig nå, og det passet bra med at denne muligheten tilfeldigvis dukket opp. Førerkortet var jo en bieffekt av det hele, men det er jo litt gøy da.

Jeg var på keramikkurs for to år siden. Det føler jeg er en parodi av en midtlivskrise.

Jeg tenker vel at depresjon og påfølgende skilsmisse var min midtlivskrise - da jeg var 37-40, så håper vel at det var litt før midten av livet, men at jeg ikke får flere.

Det er vel 7-10 år siden den krisen var litt sånn "is this all?". Nå som jeg er 51 har jeg resignert.

De siste to årene har jeg byttet jobb, flyttet og kuttet nesten alle bånd jeg har knyttet de siste 25 årene. Tok med meg mannen da.

Nå er jeg 53 og opplever en nydelig ro i livet.

Jeg hadde en krise i 2021 hvor jeg gikk fra mannen, fant meg en ung annen mann og rota opp i hele livet. Fikk flere barn i 2023 og nå er livet hvertfall helt krise.

Vet ikke om man kan kalle tvillingene en midtlivskrise. Så den får komme når de er større. Akkurat nå går livet i å komme seg igjennom dagene. Er 39 om
Noen uker. Så er nok midt i livet. Men kan jo håpe jeg har noen år til jeg er der like vel. Kvinner i min mors familie har til nå max alder på 66år.

Jeg har ikke fått den enda. Er bare 48 og driver fortsatt å fascineres over starten på overgangsalderen og følelsen av ikke helt vite om jeg er gravid eller bare gammel når mensen uteblir i 8 uker. Jeg var ikke gravid..

Jeg blir 50 om et par uker og kjenner på en uro jeg ikke har kjent på før. Det er noe med å konstatere at det var slik livet ble, og at det nå er noen ting, men slett ikke alle, som er for seint.

De andre runddagene mine har jeg møtt med stoisk ro, men ikke denne. Dette gjør rett og slett litt vondt uten at jeg skjønner helt hvorfor. For livet mitt må å sies å være helt greit ... og vel så det. Ja, faktisk definitivt "og vel så det". Hvorfor føles det som noe uforløst da?

Jeg er sjuogførr og søker nye jobber. Ingen nye hobbyer foreløpig, men har vel strengt tatt ikke tid til det heller.

Primrose skrev:

Ingen nye hobbyer foreløpig, men har vel strengt tatt ikke tid til det heller.

Ja, dette behovet for nye hobbyer ble plutselig kastet på meg. Jeg har vært trener for et håndballlag, lagleder for (flere) fotballag, leder av driftsstyret på skolen, nestleder i FAU og generelt vært en veldig travel person. Og trivdes veldig godt med det. Jeg var faktisk ekstremt god på familielogistikk.

Og så er det plutselig bare helt tomt. Ungene trenger deg kun unntaksvis i hverdagen ... og så flytter de sågar ut. Da blir det stille da!

Jeg har blitt flinkere til å trene. Det er jo fint for både kropp og sjel. Og så har jeg funnet en aktivitet jeg driver med på frivillig basis som jeg synes gir meg veldig mye mer enn det koster.

Men det er fremdeles skremmende mye strikking i sofaen foran diverse tv-serier.

Jeg har bestemt meg for å lære meg å spille gitar (jeg kan spille piano, og har sunget mye før), har lastet ned en skikkelig dyr app, og sitter og klimprer hver eneste ettermiddag/kveld. De jeg deler hus med gleder seg til jeg blir bedre, men de ser jeg blir lykkelig av det, så de tolerer klimpringen. Men, guh, så såre fingertuppene blir av å spille en halvtime - til en time hver dag.

Og så har jeg blitt bitt av plantebasillen, og driver og duller med en masse grønne planter, har et minidrivhus på kjøkkenet, og har fylt kjøkkenvinduet og deler av kjøkkenbenken med "hjemmelagde" urter. Jeg fik en Auk () i bursdagsgave av mannen min, og nå prøver jeg meg på tomater og chili, og skal snart se om jeg får til paprika. Jeg vurderer helt seriøst å ønske meg enda en Auk til jul. Noen fordeler må man ha av at jeg skaffet meg enorme mengder med kjøkkenbenk da vi pusset opp huset for nesten ti år siden.

Ah, nå kom jeg på at det å bli helårsbader (fra å være en som ikke likte å bade i det hele tatt) nok var min midtlivsgreie. Jeg har tenkt at noe av det beste med å begynne med det var at det er helt nytt, ikke noe jeg gjorde bedre før da jeg var yngre, som f.eks. jogging.

Er det lov til å skravle i denne tråden?


Jeg tror nemlig at mannen min trenger en Auk. Jeg er nada interessert i planter og nyttevekster, men dette er av de tingene han virker å finne glede i. Dette er for meg helt uforståelig, og det som er litt plagsomt er at han ønsker at jeg skal ta større del i hans nye interesse for planter og blomster. Han må gjerne engasjere seg, men kan han samtidig forlange at jeg skal gjøre det? Og hvor i all verden skal vi ha plass til en Auk?

Heilo skrev:

Ah, nå kom jeg på at det å bli helårsbader (fra å være en som ikke likte å bade i det hele tatt) nok var min midtlivsgreie. Jeg har tenkt at noe av det beste med å begynne med det var at det er helt nytt, ikke noe jeg gjorde bedre før da jeg var yngre, som f.eks. jogging.

Helårsbading hadde jeg helt glemt!

Det startet jeg med i fjor høst, og har badet nesten hver uke siden det. Det er skikkelig balsam for sjelen!

Tjorven, dere kan starte med en Mini-Auk, den tar ikke så mye plass. Det er det jeg har, og som jeg vurderer å skaffe meg en til av. Nå driver jeg å potter om første avling, og er på jakt etter noen fine selvvanningspotter.

Tror ikke jeg har eller hatt noen midtlivskrise. Men jeg er en impulsiv sjel som begynner med nye ting stadig vekk.

Jeg fikset min for 2 år siden da jeg endelig klarte avslutte ekteskapet. Etter det har det meste sett lysere ut egentlig, og jeg har gått fra nærmest å lure på hvor lenge til man må holde ut til å glede meg til det meste.
Nå som man etterhvert kommer på plass, forsøker jeg også få på plass enda bedre vaner på mat og trening, og jeg har tenkt å begynne å løpe igjen. Har også prøvd meg litt på bading/badstu-opplegget. Det mest drastiske jeg har gjort denne høsten, er at jeg for en av 50-årsgavekortene kjøpte meg en håndbagasjesekk (altså en veldig praktisk dings til å reise med når man kun har håndbagasje) for å symbolisere for meg selv at jeg har lyst til å reise lett og ofte i årene som kommer.

Jeg kom forresten på at min eksmann mener min krise kom etter fylte førti, da jeg dro fra ham. Det hadde lite med alder å gjøre.

Jeg har slitt såpass med helsa de siste årene at jeg på ingen måte ønsker meg å bli veldig gammel, så midtlivskrise får jeg nok uansett ikke. Ser likevel for meg en slags rar tomhet oppstå når yngste om et års tid nærmer seg ferdig på videregående og sannsynligvis flakser avsted.