6 av 10 kvinner vil forsørges

kie skrev:

Nope. Jeg er bare litt lei av fremstillingen av og synet på hjemmeværende mødre nå og da blir den mer karikerte varianten bare mer av det samme.

Evt. er jeg litt humørløs fordi problemstillingen er blodig alvor for meg personlig om dagen. Jeg tar høyde for det, altså.

Jeg kunne muligens jobbet 100%, selv med Lillemann. Dette ville likevel bli en såpass stor merbelastning for familien vår i forhold til at han krever mye oppfølging hit og dit, og det er en tung jobb å ha ham hjemme. Skulle jeg jobbet 100%, måtte dermed Lillemann bodd mer i instutisjon enn hjemme, skulle jeg henge sammen fysisk og psykisk. Vi valgte at jeg jobber deltid, ene og alene av økonomiske årsaker, da mannen min tjener mye mer enn hva jeg gjør. Det var enten ham i 80% eller meg i 50%, det gikk nesten ut på det samme. Valget var dermet enkelt å ta - med lett hjerte, og vi har ikke angret en dag.

Jeg taper pensjonspoeng, ja.

Jeg er kvinnefiendlig og en bakstrever javel. Det kjennes i hvertfall slik ut, når man til stadighet blir gjort til latter og sett ned på når man jobber deltid.

Likevel velger jeg å jobbe 50% til glede for hele famililen, da jeg lever nå - jeg har Lillemann nå. Den dagen han faller fra, eller blir for tung å ha hjemme, kommer jeg nok til å jobbe mer, selvsagt. Jeg har tross alt en utdannelse, og et yrke jeg er glad i.

Det er en viktig prinsipiell diskusjon dette med kvinner og deltidsarbeid, jeg ser den, og jeg har full respekt for den.

Likevel - det føles jævlig, jævlig sårt og slitsomt å hele tiden måtte forklare og forsvare hvorfor jeg ikke jobber fullt. Og jepp - jeg får all støtte og forståelse når jeg har forklart meg, men det er faderullan så slitsomt å føle en må forsvare sitt valg hele tiden... Å føle jeg blir sett ned på som kvinne, bakstrebersk og politisk ukorrekt -

fordi jeg har valgt å høre hva som er best for meg og min familie - jobbe deltid.

Beklager - men nå gidder jeg ikke mer. Jeg tror at jeg, som kie, er litt hårsår og humørløs akkurat nå...

Inagh skrev:

Likevel velger jeg å jobbe 50% til glede for hele famililen, da jeg lever nå - jeg har Lillemann nå.

For en nydelig beskrivelse!

Inagh skrev:

Den dagen han faller fra, eller blir for tung å ha hjemme, kommer jeg nok til å jobbe mer, selvsagt. Jeg har tross alt en utdannelse, og et yrke jeg er glad i.

Det er en viktig prinsipiell diskusjon dette med kvinner og deltidsarbeid, jeg ser den, og jeg har full respekt for den.

Likevel - det føles jævlig, jævlig sårt og slitsomt å hele tiden måtte forklare og forsvare hvorfor jeg ikke jobber fullt. Og jepp - jeg får all støtte og forståelse når jeg har forklart meg, men det er faderullan så slitsomt å føle en må forsvare sitt valg hele tiden... Å føle jeg blir sett ned på som kvinne, bakstrebersk og politisk ukorrekt -

fordi jeg har valgt å høre hva som er best for meg og min familie - jobbe deltid.

Beklager - men nå gidder jeg ikke mer. Jeg tror at jeg, som kie, er litt hårsår og humørløs akkurat nå...

Jeg er enig og med-hårsår med deg. Jeg kommer mye dårligere ut enn deg i sånne diskusjoner, for du møter forståelse når du forteller om Lillemann. Jeg har ingen Lillemann, men ønsker likevel at mine valg skal respekteres. Jeg jobber ikke redusert fordi mannen tjener mer enn meg, men fordi det gir meg så mye å få ta meg av mine egne barn. Jeg er en normalt oppegående person, det er ikke sånn at jeg leker med Lego hele dagen og finner det tilfredstillende å skifte bæsjebleier, altså, men det å få tilbringe så mye tid med mellomsøster og lillebror (og storesøster i sin tid) gir meg utrolig mye. Jeg hørte Creed på radioen i sted, "if today was your last day", og svaret på det, det første som poppet inn i hode mitt var å ha en dag akkurat som i dag. Jeg ville brukt dagen sammen med barna mine, så jeg føler meg virkelig priviligert. Samtidig bidrar jeg til husholdningen. Jeg kjøper all mat og alle husholdningsartiklene, alle bursdags- og julegavene, samt regningen for renhold. Mannen er veldig glad i jobben sin, og har etter 3 måneder hjemme innsett at det ikke var noe for han. Han ble utålmodig og mindre grei av det.

Jeg sitter uansett stolt tilbake og føler meg som verdens heldigste person som har muligheten og friheten til å jobbe redusert mens barna er små. Og selv om jeg forstår den prinsipielle debatten, er det noe jeg velger å ikke ta hensyn til. Jeg vil leve livet mitt slik jeg ønsker og vil nå, jeg orker ikke å tenke på pensjonspoeng hundre år frem i tid, eller at jeg sannsynligvis er et stakkars offer for arv og miljø. Det får så være om jeg er en drepen for likestilling. Jeg vet hvilke verdier jeg er utstyrt med, og synes jeg er en all over allright person. Så om jeg bommer på hva jeg burde og skulle gjort i denne her situasjonen, får det bare stå til.

Skremmern -

Skremmern - Jeg syns det er så flott at du skriver og sier det du gjør. Det er dessverre blitt slik at mange som tar valget med å være mer hjemme en periode for å få tid med barna, velge en mindre stresset hverdag osv., stadig må forsvare at de gjør det.

Da de to eldste barna våre var 1 og 3 år flyttet vi nordover. Vi var begge i full jobb og hadde ingen nær familie å ty til i hverdagen. Mannen min måtte jobbe mye overtid og etterhvert måtte jeg det også. Vi var så stressa at når vi endelig kunne slappe av så klarte vi det ikke. Etter 2 år der oppe døde min manns bestefar. Han var 99 år. Han hadde bodd i andre etasje hos min svigermor (hennes hus). Hun tilbød oss å flytte inn der til en billig husleie. Vi tenkte litt på det, og det ble til at vi høsten etter flyttet sørover igjen og inn i leiligheten hos svigermor. Hun bodde i 1. etasje. Vi fikk begge overføring i jobben siden bedriften vi jobbet i var landsdekkende. Takket være at vi nå hadde det romsligere økonomisk så jobbet jeg 50% første året og mannen min 50% året etter. Det var utrolig godt. Barna var helt tydelig stresset av den hverdagen de hadde vært i og vi også. Etter mange måneder merket jeg at de ble mer rolige og de koste seg hjemme. Da skjønte jeg hvordan hverdagsstresset vi hadde vært i hadde påvirket dem. Da vi flyttet sørover var barna 3 og 5 år.

Nå er jeg uhelbredelig kreftsyk og det er en fare for at jeg kanskje ikke vil se minstejenta på 10 år bli en dame. Det er ikke sikkert jeg får oppleve å få barnebarn. Da jeg ble syk i 2003 var barna nesten 3 år, 9 og 11 år. Da priset jeg meg lykkelig for den tiden jeg hadde vært med dem hjemme og kost meg med dem. Den tiden førte oss nærmere sammen og jeg fikk være den gode mammaen med tid. Slik som har vært viktig for meg. Jeg hadde mange turer med dem både i telt og såvidt i kombicamp før jeg ble syk. Jeg var aktiv som speiderleder en periode, like før jeg ble syk. Jeg hadde vært tilstede for dem og fått et godt samspill med dem. Dette "tjente" vi på da jeg ble syk. Jeg var den som tok mellomste med på tur i skogen da livet gikk han i mot og han ikke ville fortelle hva det var. Da vi kom i skogen ble det naturlig å snakke sammen og da kom det gjerne. Så gikk vi blid og fornøyd hjem igjen. Det var også ting som skjedde som jeg neppe hadde "fanget opp" om jeg ikke hadde vært hjemme den perioden heller. Det var noen år senere. Da var jeg sykemeldt og et av barna kom hjem fra skolen og var veldig sint. Til slutt sprakk "boblen" og det viste seg at mitt barn ikke hadde venner på skolen lenger og var mye alene. Det satt veldig hardt inne å fortelle det til meg, men heldigvis kom det fram. Jeg tror ikke det hadde vært så lett å "fange" om jeg hadde kommet hjem noen timer etterpå og skulle igang med middag osv. Jeg vet det også av egen erfaring. Ting som skjedde i min barndom hadde neppe blitt oppdaget om ikke min mor var hjemme da jeg kom fra skolen.

Jeg mener ikke at alle skal være hjemme med barna, men enhver må finne hva som passer. Jeg husker så altfor godt hvor frustrert jeg var da jeg MÅTTE jobbe full tid og en del overtid, men av økonomiske årsaker så hadde jeg ikke annet valg. Jeg vil påstå jeg var depressiv i forhold til det en periode. Jeg så det gikk utover tiden med barna og at de virkelig trengte foreldre som såå dem. Det var vondt. Jeg leverte barna i barnehagen da barnehagen åpnet kl.0730, og hentet dem gjerne rundt kl. 1630-1640. Det var lange dager og jeg husker hvor sliten minstemann var på den tiden. Han sto og dro i meg da vi kom hjem for han var sliten, og jeg stresset for å lage middag.

Spekter på NRK nå tar opp hvorfor kvinner velger tradisjonelt og deltidsarbeid.

"Kvinner har trang til å bygge rede med en gang man blir gravid". Sånn er det, gitt. Jaha, må være en mangel med meg, da.

Pelle skrev:

"Kvinner har trang til å bygge rede med en gang man blir gravid". Sånn er det, gitt. Jaha, må være en mangel med meg, da.

Hun er ikke veldig reflektert akkurat.

Jeg skulle gjerne hatt mer fri jeg. Jeg orker ikke å rydde og ordne så mye når jeg jobber fulltid, så huset er kaos. Jeg trives ikke i kaos, men er for daff til å gidde så mye. Jeg hadde ikke trengt evig fri, men mer fri. Jeg liker å ha fri. I ny og ne. Ikke bare jul og sommer og påske og sånn, men litt mer. Jeg hadde syntes det var fint om jeg kunne hatt det uten å tape så mye penger på det. Jeg liker begge deler. Penger og fri. 😉

Jeg har ikke lyst til å være hjemme med barn, uansett om vi hadde hatt råd eller ikke.

Flott innlegg, Skremmern. Kjente meg igjen i det. Jeg fikk jo "drømmejobben" for bare et par måneder siden. Fra uke 2. i jobben kjente jeg at dette vet jeg ikke om jeg orker. Jobben var grei den, kolleger og sjef var helt fantastiske, men hverdagen ble et helvetes pes pga. ei tidsklemme jeg ikke har opplevd før. Minste var i barnehagen fra de åpnet til de stengte, første som kom og siste som var igjen, så og si hver dag. HAN trivdes altså, men jeg ville ikke ha det sånn og jeg så knapt barna.
Jeg levde for helgene og så bare frem til ferie og ettermiddager hele tiden, for da fikk jeg være mer sammen med barna enn noen få stakkars timer på kvelden, der lekser og barne-tv og slikt tok opp mesteparten av tiden.
Så jeg sa opp. Jeg sa opp en fast, 100 % stilling for å bli ringevikar (+ 1 dag fast i uka, hver mandag) i barnehagen jeg jobbet i i sommer, rett ved oss. Mer utrygt økonomisk, men mye bedre for familien allikevel. Mannen var enig, heldigvis. Han så jo hvordan det hadde blitt ellers. Dette er uansett midlertidig, jeg kan godt jobbe fullt i denne barnehagen om jeg får, for jeg bruker knapt 5 minutter til jobben, har gunstigere arbeidstider og trives bedre. Ingen problem. Og jeg skal jo muligens ut i studier til høsten uansett. Men ekstrem-tidsklemma har jeg kjent på for første gang i mitt liv, og det var en opplevelse jeg ikke vil ha igjen. Det går helt fint for mange, men for oss er det ikke greit.

Iset skrev:

Flott innlegg, Skremmern. Kjente meg igjen i det. Jeg fikk jo "drømmejobben" for bare et par måneder siden. Fra uke 2. i jobben kjente jeg at dette vet jeg ikke om jeg orker. Jobben var grei den, kolleger og sjef var helt fantastiske, men hverdagen ble et helvetes pes pga. ei tidsklemme jeg ikke har opplevd før. Minste var i barnehagen fra de åpnet til de stengte, første som kom og siste som var igjen, så og si hver dag. HAN trivdes altså, men jeg ville ikke ha det sånn og jeg så knapt barna.
Jeg levde for helgene og så bare frem til ferie og ettermiddager hele tiden, for da fikk jeg være mer sammen med barna enn noen få stakkars timer på kvelden, der lekser og barne-tv og slikt tok opp mesteparten av tiden.
Så jeg sa opp. Jeg sa opp en fast, 100 % stilling for å bli ringevikar (+ 1 dag fast i uka, hver mandag) i barnehagen jeg jobbet i i sommer, rett ved oss. Mer utrygt økonomisk, men mye bedre for familien allikevel. Mannen var enig, heldigvis. Han så jo hvordan det hadde blitt ellers. Dette er uansett midlertidig, jeg kan godt jobbe fullt i denne barnehagen om jeg får, for jeg bruker knapt 5 minutter til jobben, har gunstigere arbeidstider og trives bedre. Ingen problem. Og jeg skal jo muligens ut i studier til høsten uansett. Men ekstrem-tidsklemma har jeg kjent på for første gang i mitt liv, og det var en opplevelse jeg ikke vil ha igjen. Det går helt fint for mange, men for oss er det ikke greit.

Ja sant det ble travelt. Slik jobbet jeg i 1,5 år. Det tok peppen ut av meg, og jeg fikk ikke et liv. Livet bestod av stå opp, få 2 unger + meg selv på skole og jobb. Så var dagen slutt og da skulle jeg handle, lage middag, hjelpe til med lekser, så var det kveldsmat, så leggetid. Mini sovnet i barne tv, og han så jeg jo hele dagen på jobb, men så sliten han var av så lange dager i barnehagen. Nå jobber jeg 50% og har det helt perfekt på jobb. Jeg har energi til mine barn, og jobben + hjemmet. Jeg jobber ikke på samme avdeling som mini mer, men jeg tar han ofte fri når jeg selv har fri. Å være sammen med barn, snakke med dem, gå på tur med dem og få det gode samspillet med egne barn er for meg balsam for sjelen

Inagh skrev:

Skulle jeg jobbet 100%, måtte dermed Lillemann bodd mer i instutisjon enn hjemme, skulle jeg henge sammen fysisk og psykisk. Vi valgte at jeg jobber deltid, ene og alene av økonomiske årsaker, da mannen min tjener mye mer enn hva jeg gjør. Det var enten ham i 80% eller meg i 50%, det gikk nesten ut på det samme. Valget var dermet enkelt å ta - med lett hjerte, og vi har ikke angret en dag.

Jeg taper pensjonspoeng, ja.

Men her og i Kies tilfelle synes jeg faktisk det er blodig urettferdig at dere ikke får fullt opp med pensjonspoeng for å ta denne "belstningen" selv og ikke overlate den 100 % til samfunnet ellers. Det er jo en helt annen diskusjon, men valget dere har tatt er jo i høyeste grad sammfunnstjenelig, en vinn-vinn situasjon for alle. Det er en helt annen diskusjon og ville ha et par fridager for å style hjemmet eller drikke latte, mener jeg.

Ellers synes jeg Esme burde ha langt flere diskusjoner på egenhånd, så får vi noen kjappe oppsummeringer!