Jeg utsetter alt, absolutt alt, det er på grensen til det forferdelige og det er et under at det ikke har gått verre enn det har gjort. Jeg kan utsette å gå og legge meg fordi jeg ikke gidder å slå av lyset og pusse tenner. Jeg utsetter alle regninger til absolutt siste frist, jeg utsetter alle oppgaver til jeg bare må, jeg er avhengig av tidsfrister (og når jeg først begynner er jeg som regel rasende effektiv ja, men da tikker jo klokken fort også). Da jeg skrev hovedoppgave fikk jeg en veileder som skjønte min utsettelsestrang allerede i første time (jeg var allerede et halvt år på overtid) og som enkelt og greit ba meg levere ti sider i uken. Og det klarte jeg, som regel. Problemet var at dette var pre-internett, og innlevering ble utsatt og utsatt og endte ofte med at jeg stakk sidene mine inn i kontordøren siden jeg ikke rakk posten. En gang var jeg så sent ute at fristen var en dag han ikke var på kontoret. Jeg hadde ikke annet valg enn å stalke ham og finne ut hvor han bodde, for så å trikke opp til adressen etter å ha skrevet hele natten, psyke meg opp noe voldsomt og så ringe på hjemme hos ham med arkene i hånden og skamrødmen i fjeset. Han ble overrasket, sikkert også fordi jeg sto på trappen midt på formiddagen iført sort, glitrende selskapskjole siden jeg selvsagt hadde utsatt klesvasken og ikke eide andre rene klær.
Neste time sa han bare tørt: "Du jobber veldig tett opp mot deadline, skjønner jeg".
Fordelen var at jeg fikk skrevet hovedoppgave på rekordtid når jeg først satt i gang. 🙂