Regi: Hayao Miyazaki, Japan, 1988, Norsk tale, Medietilsynet:Tillatt for alle
I anlending det fine påskeværet (her i Oslo er det sol) har jeg tatt med junior på kino og sett Hayao Miyazakis Min nabo Totoro fra 1988.
Filmen handler om en far som flytter inn i et gammelt hus på landet sammen med sine to døtre for å være nærmere moren, hvis langvarige sykehusopphold forhåpentligvis går mot slutten. Barna møter, særlig når de er svært trøtte eller sover, magiske skapninger i huset og i skogen rundt.
Filmens beskriver flott undring over, og begeistring for, naturen, og den omhandler også barnas frykt for å bli forlatt og for sykdom og død på en fin måte. Filmen er spennende men ikke skummel, og stemningen i filmen som helhet er hyggelig og trygg. Fireåringen syns riktignok tittelrollen var svært skummel, men det skyldes nok mer hans generell skepsis til store gap fulle av tenner og svært dype stemmer, enn at Totoro egentlig er særlig skremmende. Hans oppsummering: "Litt skummel og litt morsom".
Den har tematiske likheter med Chihiro og heksene, men jeg syns denne virker mer tilgjenglig for et europeisk publikum. Begge har også trekk felles med Alice's Adventures in Wonderland.
Denne filmen er et lite mesterverk. Det norske lydsporet er godt, selv om oversettelsen høres ut til å halte en smule innimellom. Filmen vises også på japansk med norsk tekst. Ta med mann og barn og benytt sjansen til å se denne på kino nå.
Ben "down the rabbit hole" Murphy
Filmen var også midt i blinken for vår snart-fireåring, som lo og grøsset på alle de rette stedene, men som erklærte bestemt at hun var altfor stor til å bli redd for brølende Totoro-er med masse svære tenner. Hun skulle nok ønske at kattebussen fantes på ordentlig. Generelt virket det som om filmen traff de fleste barna i salen veldig godt, det var ganske elektrisk stemning i salen, en skikkelig film-er-best-på-kino-opplevelse!
