1-2-3? (Slanking, vekt, mat og trening)

Tenkte bare å skrive ned noen tanker om vekten min. Litt greit å gjøre en oppsummering for meg selv.

Hadde stabil vekt i mange år, var delvis feilernært (pga feil næringsopptak grunnet chrons. Hadde for lite jern, for lite folsyre, for lite d-vitamin. Ironisk nok nøyaktig samme som 14 åringen min har nå ...) Var også i flere år rimelig tynn. Fikk en en god del smerter når jeg spiste og det hjalp betraktelig med å holde matinntaket nede. Hadde grei vekt gjennom to graviditeter

Så brente sykdommen ut, kombinert med mye kortison. Jeg la voldsomt på meg (helt ordinær mat, men jeg ble "aldri mett")

Startet første slankekur. Den varte en uke. Jeg oppdaget (til min skrekk og gru) at jeg kunne ingenting om "normal mat". Jeg hadde mye kunnskap om hvordan jeg kunne leve på flytende mat, hvilke næringsdrikker som fantes, hvilken mat som var "stoppende" og som fungerte for meg (kan nevne rå spagetti og ris som favoritter sammen med solbærtoddy Blir jo nostalgisk). Men jeg var ikke klar over at et glass melk og ett glass cola hadde ca samme kalorimengde. En bratt oppoverbakke rent kompetansemssig.

Tok en tenkepause. Startet andre slankekur. Her hadde jeg innsett min egen kompetansemangel og startet på "opplegg". Grete Rode. Det var lett som en plett! (noen overraskelser fikk jeg, men det gikk helt ok) Fulgte dietten og gikk ned 20 kg 🙂 Startet så å spise som vanlig. Jeg hadde jo tross alt bare gått opp en eneste gang i livet og hellers hatt helt stabil vekt. Jeg tenkte derfor at jeg ville holde den "nye vekta" helt greit. Jeg gikk til min overraskelse rett opp. (Faktisk like fort som jeg hadde gått ned. Fasinerende å se at jeg spise meg opp i samme fart som jeg gikk ned). Beholdt vanen med å veie meg ukentlig.

Ble litt satt ut. Tror ikke jeg har lyst til å leve på Grete Rode resten av livet, og jeg har jo faktisk vært normalvektig på et helt annet kosthold? Skjønner lite og ingenting. Bestemmer meg for å trene i stedet og ta en pause på dette med kosthold (det virker veldig mystisk på meg uansett, så trening måtte jo være enklere?)

Første året. Starter med 70.000 skritt i uka. Har skritteller. Gøy. Det er vel ikke akkurat trening, men gøy for meg som aldri har trent uansett. Går ikke ned et gram. Men det er ok. Merker ingenting spesielt heller.

Andre året. Starter med yoga i tillegg. Dette er himmelen! Det er det lureste jeg noensinne har gjort. Fungerer veldig fint i forhold til smerter. Kan nesten ikke beskrives hvor deilig det er at smertene avtar. Det er som et nytt liv.

Tredje året (2019). Slutter å gå, starter med litt mer trening (styrkeløfting). Jeg går opp i vekt!! Tror det er fordi jeg sluttet å gå. Jeg er helt månebedotten. Jeg gikk altså ikke ned da jeg begynte å gå, men går opp når jeg slutter? Jeg er ganske sikker på det er grunnen fordi jeg har rimelig god kontroll på andre faktorer.

Er usikker på hva jeg skal gjøre? Har starter med å kun spise til måltider (kuttet all mat og drikke med kalorier mellom. Dette er i hovedsak for å kunne forberede seg på å telle kalorier. Det er lettere når man ikke må telle hele tiden). Har gått litt ned.

Må innrømme at jeg innerst inne er veldig fasinert av kroppen. Tenk at jeg helt uten plan, tanke eller innsats må ha justert matinntaket helt nøyaktig etter kaloriene jeg forbrente med gåingen? Er det ikke litt rart?

Har så vidt jeg vet ikke konkrete problemer på grunn av vekten, men tenker at det er lurt å være normalvektig (? Ja, hvem vet? Opplever at det er så mange ting som ikke er slik jeg trodde når det kom til vekt, mat og kalorier. Det "rareste" er dette med at jeg over to år økte kaloriforbruket og spiste så nøyaktig like mye. Er det virkelig så usunt å være overvektig. Burde jeg ha testet noe?) Er spent på hvor veien blir å gå videre.

Fysisk aktivitet er bra for kroppen, men det betyr ikke veldig mye for vektnedgang. Da er det inntakskontroll som gjelder. Vite hva man spiser. Spise til måltidene høres smart ut. Evt ha snacks som kan tåles ifht kaloriregnskapet (feks rå grønnsaker, gulrøtter osv, om du kan spise det).

Mitt største problem ifht vektnedgang er at jeg blir så innmari sulten, selv om jeg spiser «ordentlige måltider» og gjør tiltak for lovlig snacks osv. Da er det klart det er lett å gå på en smell, særlig om man ikke er mentalt forberedt på det hinderet. Sult kan være en faktor for at man «ikke syns man går ned», at man spiser mer enn man kan ifht måletman ønsker. Leste en gang at kroppen ønsker å gå tilbake til den høyeste vekten den har hatt, så der er det en utfordring.. Mener også å ha lest at slanking ikke er bra om man ikke er ekstremt overvektig, når man er godt voksen. Så lener meg på det..

https://forskning.no/overvekt/rader-overvektige-til-a-droppe-slanking/593224

Det er vel sunnere å være litt overvektig men i god form enn å være normalvektig og i dårlig form (men selvfølgelig ditto verre å være overvektig OG i dårlig form).

Har du vurdert et karboredusert kosthold? Det er lettere å bli mett og være mett lengre på fett og proteiner. Jeg blir mettere av pålegget til knekkebrødene enn om jeg spiser dem med knekkebrød under. Eller brødskive. Kan fint spise 10 skiver og havregryn etterpå. Men på lavkarbo kan jeg spise meg skikkelig mett og fortsatt gå ned i vekt. Jeg tåler også flere kalorier når jeg spiser lavkarbo.

Jeg sliter med kiloer som ikke vil av uansett hvor sunt jeg syns jeg spiser. Jeg har nå begynt å være mer aktiv og løfte vekter. Det viktigste er jo likevel kostholdet. Planlegger nøye hver dag hvor mange måltid jeg skal spise, og bruker Lifesum til å holde oversikt over proteinene. Som Floksa sier er det bedre å spise protein enn karbohydrater for å holde seg mett. Så jeg har gjort store endringer i kosten de siste par ukene. Regner ikke med at jeg går så mye med likevel, men jeg bør iallefall ikke gå mer opp. En annen effekt er at jeg føler meg bedre generelt.

Floksa skrev:

Det er lettere å bli mett og være mett lengre på fett og proteiner.

Jeg er ikke sulten. Det er kun da jeg gikk på kortison jeg var sulten (og da ble jeg heller ikkke mett). Var heller ikke sulten da jeg gikk ned 20 kg, men maten var veldig kjedelig. Det var vanskelig å spise ute. Jeg er glad i å lage mat, og det var også vanskelig på Grete Rode. Jeg blir nok å avvente å gjøre mer til jeg slutter å gå ned på det (lille) jeg gjør. 🙂

Jeg har også blitt bevisst på alle små kilder til kalorier, feks et par øl i helgene, kremis og noen sjokoladebiter her og der. Må bare si at denne uken har vi kun spist sunn mat laget fra bunnen, og det viste seg å være langt mindre vanskelig enn antatt. Og når jeg har lagt en dagsplan og samtidig ikke er sulten, er det lettere å avstå fra fristelsene.

Er uansett enig i at det er bedre å ha noen kilo for mye og være i god form, enn å være tynn og usunn. Så nå har jeg bestemt meg for å bli sterk istedenfor sylfide.

Kroppen din er faktisk ikke en maskin der du har full kontroll på forbruket av energi, og de som forteller deg at det er slik lurer deg for å tjene penger. Den er tvert i mot laget for å tilpasse seg variert energitilgang, og det er derfor ikke mulig å reellt ha kontroll på inntak/forbruk. Fordi kroppen er slik, og du ikke kan bestemme over den, er det ikke så veldig rart at de som holdt deg slank før ikke holder deg slank nå lenger. Kroppen forandrer seg konstant, og det påvirker forbrenning og forbruk.

Det er ganske godt dokumentert at kroppen "husker" din høyeste vekt og jobber mot deg, på mange måter, for å komme seg dit. Krop din justerer både inntak og forbruk for å hindre deg i å bruke opp det den tror er kriselager. Noen leger hevder at jo mer du jojo-slanker deg, jo mer vi kroppen din tro at du trenger kriselager med energi og jo mer vil den motarbeide deg.

Jeg var ganske hverdagsaktiv før. Det hadde mye å si for hva jeg kunne spise. Jeg vet at trening er gram og kosthold er kilo, men overgangen fra hverdagsaktiv til sofasliter gjorde at kiloene kom på. Jeg måtte redusere matinntaket kraftig for å ikke fortsette å legge på meg.

Jeg begynte å telle kalorier og har innsett at det må jeg faktisk gjøre resten av livet hvis jeg skal holde vekten nede. Nå teller jeg ikke til hvert måltid og veier ikke maten, men vet sånn ca hva jeg bør spise av ulike retter. Det blir en vane etterhvert.

Floksa skrev:

Har du vurdert et karboredusert kosthold? Det er lettere å bli mett og være mett lengre på fett og proteiner. Jeg blir mettere av pålegget til knekkebrødene enn om jeg spiser dem med knekkebrød under. Eller brødskive. Kan fint spise 10 skiver og havregryn etterpå.

Mens jeg aldri blir mett på kun pålegg. Noen kan rett og slett ikke fungere uten karbohydrater. Jeg er enig i at det kan være lurt å redusere inntaket, men lavkarbo/karbofritt er ikke for alle

Jeg tror nok vi må tilbake til Grete Roede. Det trenger ikke være bokstavlig talt, men som en rettesnor. Tallerkenmodellen, 1/4 protein ( renest mulig mat og oftest magert, men også fet fisk) 1/4 potet/ris/pasta og halve tallerkenen grønnsaker. Gulrot, eple, pære, liten youghurt til et par mellommåltider. Grovt brød og knekkebrød til lunsj, frokost og kvelds. Tell gjerne kalorier i starten, men det skal ikke være nødvendig hver dag.

Sa hun som slettes ikke følger dette over her, men det har funket før.

Hvor overvektig er du? Dersom du ligger på bmi mellom 25 og 30 så er det vel så helsebringende å komme i god form som å gå ned i vekt. Dette har jeg fra en ernæringsfysiolog. Det er slik at når man slanker seg så setter kroppen ned forbrenningen, og i tillegg trenger man en endel mindre mat når man er lettere også, så når man er ferdig å slanke seg må man spise mindre enn det man gjorde før man begynte å slanke seg. Urettferdig, men sant.

Jeg har også samme erfaring som Floksa om at det er enklere på lavkarbo, for jeg blir ikke så innmari sulten. Og jeg går mye lettere ned på dette kostholdet enn på lavkalori alene. Jeg tror (og mener jeg leste noe på forskning.no om dette også) at det varierer fra person til person hvilket kosthold som er enklest å slanke seg på, så man må finne sin metode. Problemet er vel etterpå. Jeg planlegger å være litt lavkarbo i kostholdet etter jeg er ferdig også, for å se om det er enklere å holde vekten denne gangen. Jeg har slanket meg skikkelig en gang tidligere, gikk ned 15 kg, og disse kom snikende på igjen.

En annen fordel med lavkarbo (for meg), er at det er skikkelig GOD mat det man spiser. Man dropper jo bare tilbehøret (ris, pasta, brød, poteter) som ikke egentlig er det som smaker godt i seg selv, og spiser mer av det andre. I tillegg er det ingen hemmelighet at fett hever smaken og fett er jo tillatt på lavkarbo, så man kan spise både saus og dressinger etc. Ulempen er at det krever litt arbeid i begynnelsen, mange føler at "alt" må legges om fordi de har fylt på med karbohydrater for å bli mett tidligere. Det kan også føles omfattende å lage maten, særlig om man lager vanlig mat til resten av familien i tillegg og noen av rettene krever en del arbeid - særlig dersom man holder på at man skal spise ting man spiste før (altså om man fortsatt vil spise "brød", "pizza" og "pasta" etc. men da altså hjemmelagde lavkarbovarianter). Imidlertid finnes det hauger av nettsteder og kokebøker som kan hjelpe og man kommer rimelig fort inn i det. Sist, men ikke minst, kan et lavkarbokosthold bli dyrere. Proteiner, pålegg og grønnsaker koster jo mer enn pasta/ris/brød/poteter.

Men om du klarer det, funker det som bare det.

Jeg går også lettere ned i vekt på lavkarbo, men ulempen (som gjør det totalt ikke verdt det for min del) er at jeg også blir fullstendig ute av stand til å være aktiv. Jeg får virkelig null energi.

Først og fremst må du finne et kosthold du klarer å leve med også etter du har slanket deg.

Jeg er straks i mål etter å ha gått ned ca. 1 kilo i uken siden slutten av mars. I mitt tilfelle handler det om helse - jeg har anlegg for diabetes og må holde bukfettet unna. Det jeg har erfart er at den eneste måten man klarer å holde det gående over lang tid er hvis man faktisk klarer å leve med og på det kostholdet man skal innarbeide. Jeg har telt kalorier, men har levd på "mitt" kosthold. Dvs. at jeg maten jeg spiser til alle måltider er mat jeg trives med, og syns smaker godt. Jeg kan ikke leve på menyer som andre har laget til meg. Men erfaringen min er at det faktisk går helt fint å lage god og smakfull mat som er "grønn, grov og mager".

Det er helt uaktuelt for meg å kutte ut brød. Men jeg har valgt den groveste brødtypen, og smalere skiver enn jeg har gjort tidligere. Jeg liker også knekkebrød, og har variert mellom veldig grovt brød og Wasa Husman (som er de knekkebrødene jeg liker best). Derimot viser det seg at jeg ikke syns det er noen forsakelse å kutte ut ris og pasta, så da spiser jeg ikke det. (Derimot har det gått mye potet - enten bakt, kokt eller i mos laget på ekstralett melk.) Hvis familien vil ha ris eller pasta, så spiser jeg en liten skje og masse saus eller gryte. Jeg har brukt en del tid på å kutte ut kaloririke halvfabrikata, og heller lage selv (siden jeg liker å lage mat), og har opparbeidet meg en god samling med sunne, magre oppskrifter til hverdagsmiddagene.

Jeg tror også du må finne et kosthold som fungerer over tid. Min erfaring med Grete Roede for mange år siden var at det var effektivt, men litt lite mat til å leve på over tid. I fjor da jeg tok tak i egen vekt gikk jeg til ernæringsrådgiver for å få faglige råd om hvordan jeg kunne sette sammen et kosthold som jeg kunne gå ned i vekt på, men også leve med videre. Altså mer en "livsstilsendring" enn en kur. Jeg har en plan med måltider som er grunnlaget mitt, men har nå såpass kontroll på hvor mye som er i ulike matvarer at jeg sjonglere, og middag har jeg ikke plan på. Jeg har gått ned ca. 17 kilo på et år, så det går absolutt ikke fort, og jeg kunne sikkert vært enda mer konsistent og gått ned raskere, men for meg er det bedre for både kropp og hode at det går relativt rolig for seg så jeg ikke havner i en jojo-situasjon igjen.

Jeg er på (ett eller annet nivå) imponert over kroppen min. Før småspiste jeg hele tiden (vi har mye snop på jobb blant annet). Dette gjør det jo veldig tungt å telle kalorier, så jeg bestemte meg for å spise kun faste måltider. Innerst inne tenkte jeg kanskje at "Hei! Her blir jeg sikkert å gå ned - kommer ikke til å greie å stappe i meg så mange kalorier når jeg har faste måltider", men neida. Holder akkurat samme vekt.

Men det er utrolig fasinerende, plutselig merker jeg at jeg har lyst på majones (kroppen skjønner vel at her må jeg kjøre på med litt kaloritett mat, siden jeg ikke kan spise kontstant! Jeg tror faktisk det er det som skjer). Det er jo ganske utrolig, er det ikke?

Jeg har vært overvektig og drevet med jojoslanking og skippertakstrening (cardio) som ikke har gitt varige resultater.

Jeg har nå i to år trent tung styrke to ganger i uken og forsøkt å få inn en cardiotrening i uken. I og med at muskler veier mer enn fett har jeg fortsatt relativt høy vekt, men kroppen min har endret seg betraktelig. Jeg har gått fra 44/46 til 38/40 i klær.

Jeg spiser relativt sunt og tenker på mengde, men opplever at nå som kroppen min har fått en helt annen forbrenning enn jeg hadde tidligere, justerer sult og opptak seg også.

Det er vel egentlig ikke så rart om du går opp i vekt med styrketrening, for som Hønni sier over, veier muskler mer enn fett.

Jeg tror mye vektgreier styres av hormoner. Og hormoner påvirkes av så mye: Søvn, næringsopptak, mangel på næringsstoffer, stress....). Jeg tror også at forbruket gjennom dagen styres mye mer av hva som er "hvileaktivitet" enn av "mosjon". Altså: Om du er frisk, kvikk og i god form, så rører du deg mer hvert eneste minutt gjennom dagen. Du bruker mer muskler på å sitte rett på stolen, justerer stilling oftere, går med mer spretne steg og gjerne fortere, tar trappen oftere, reiser deg lettere for å hente noe, tar mindre snarveier, labber mer rundt hjemme før du setter deg ned for kvelden, står og går mer i møter, gestikulerer mer og hviler mindre. Altså er helsegevinsten av trening ikke det du forbrenner under treningen, men hva det gjør med kroppen din.


I tillegg: Styrketrening: Gir mer muskler. De veier mer enn fett, og så bygger de kanskje litt (avhengig av hvordan du er skrudd sammen - noen av oss "buler" lettere enn andre, men de fleste kvinner bygger ikke mye muskelvolum). I tillegg: Det er her forbrenningen din skjer! Så har du mer muskler, så vil basisforbrenningen din være høyere. Det er gull! Og, enda et tillegg: Du blir rakere i ryggen, holder mer naturlig inn magen og rompa blir mer spretten en sæggete, alt sammen ting som bidrar til et mer friskt og "slankt" utseende. Hvis det er viktig. For ikke å snakke om at det er for-yngende! Fra før 50-årsalderen er egentlig fysisk form (holdning, sprett i steget, mangel på stivhet og mindre akking og okking når man for eksempel reiser seg, det Sophia Loren kaller "old peoples' noices") mye mer synlige aldringstegn en det rynker er.


Sånn til nerdekontoen din.

Angående lavkarbo: Jeg lever i ketose i perioder, fordi jeg trives så godt med hvordan kroppen har det da. Det med energi er en overgang, etter et par uker så har jeg mye mer energi enn uten (jeg er der nå, og jeg er helt hvit tornado! ) og trening går supert.

Og det er deilig å ikke fyse så fælt.

Men jeg mistrives så skrekkelig med maten! Jeg er ikke glad i fet mat, så mye av det folk lyxer seg med på lavkarbo syns jeg bare er ekkelt. Og jeg blir fort lei av ost. Så etter en stund så blir jeg matlei. Men middager går fint, jeg syns det er kjempegodt å spise bare fisk og masse spinatstuing, for eksempel, hvem trenger potet eller pasta da, liksom,

Men jeg elsker godt surgeidsbrød med godt pålegg, syltetøy og hjemmelaget juice, og SAVNER det virkelig etter en stund.

Og så er det upraktisk å alltid skulle ha nulltoleranse for karber, særlig i sosiale sammenhenger.