Trenger noen synspunkter

Takker for konstruktive svar.

Jeg er strengere enn deg, hadde ikke byttet tallerken eller gitt annen drikke etter at barnet har sagt hva det ønsker. 😉 Det kan være greit å være lit i forkant, spørre hvilken tallerken/ pålegg/ pysjamas ungen vil ha, men da h*n har tatt et valg hadde jeg ikke gjort om på det. 🙂 Jeg er ikke "perkfet", langt derifra, men jeg synes det er viktig å unngå linken "jeg hyler, ergo får jeg det som jeg vil."

Syns på ingen måte du er for streng. Men når gutten først hadde fått ny tallerken så skjønner jeg at han ble sendt fordi han ikke fikk den andre tingen han ville ha. Det er noe med å være konsekvent i forhold til det man gjør.

Jeg er nok hakket strengere enn deg. Den gule tallerkenen hadde fått blitt på bordet, og jeg hadde ikke latt h*n fått juice tilslutt. Jeg er heller ingen fan av at hele måltidet preges av vræling, så jeg hadde nok tatt med meg gullet bort fra bordet og satt meg ned en rolig plass og prøvd og forklare hvorfor ting ble som de ble.

Kanskje gullet sitt oppførsel er et "resultat" av at foreldrene begynner og dra i hver sin retning når det gjelder grensesettting? 😉 Tydelig voksne gir som regel trygge barn. 🙂

Jeg hadde byttet tallerken, fordi jeg hadde gitt han gul uten å spørre hvilken farge han ville ha. Hadde han sagt "jeg vil ha den gule" for så å ombestemme seg til blå (daglig) ville jeg ikke byttet. Jeg ville ikke byttet til juice når han hadde spesifisert melk. Det handler om å se konsekvenser av hva man velger. Da måtte han ha drukket opp melken for så å få juice.

Må legge til at om det var et engangstilfelle at han ombestemte seg fra gul til blå ville jeg ha byttet. Men ikke om det ble en runddans. Da tror jeg vi som voksne må sette foten ned. Jeg mener bestemt at dette skaper trygge barn som ikke hele tiden må teste hvor grensene går.

Vær føre var og gi han spesifike valg. Ikke "hva vil du ha å drikke" om det blir for vagt, heller "vil du ha vann eller melk". Når han da har fått velge må han stå inne for valget.

Igjen; det skal være lov å ombestemme seg, men som regel kjenner man jo barnet sitt så godt at man ser forskjell på "utfordrende atferd" og vanlig "virring" 😉

zol skrev:

Igjen; det skal være lov å ombestemme seg, men som regel kjenner man jo barnet sitt så godt at man ser forskjell på "utfordrende atferd" og vanlig "virring" 😉

Takk for konstruktive tilbakelmeldinger.

Jeg er enig i at det må være lov å ombestemme seg, og vi - både mannen og jeg - er opptatt av at han skal føle at han blir hørt.

Vi ble uenige i denne situasjonen fordi mannen mente det var virring mens jeg mener at det er grenser for hvor mye man kan virre, og et sted må grensen gå.

Dette var jo et lite eksempel, men illusterer nok ganske bra hvordan vi er uenige. Jeg er redd for at han er for dumsnill. Jeg oppfatter meg selv som ganske lite streng i utgangspunktet, og syns det er så vanskelig å få han til å innse at det lønner seg å markere grensene tidlig. Hva gjør jeg i forhold til mannen?

Cille skrev:

Jeg oppfatter meg selv som ganske lite streng i utgangspunktet, og syns det er så vanskelig å få han til å innse at det lønner seg å markere grensene tidlig. Hva gjør jeg i forhold til mannen?

Du markerer grensene

Vi har en avtale om at dersom en av oss har gått inn i en grensesettingssituasjon med ztjerna så er det ikke åpning for at den andre skal gå i mot eller si seg uenig der og da. Eventuelle diskusjoner taes på kammerset etterpå, og da er det viktig at begge får forklart hvorfor de gjorde og tenkte som de gjorde.

En god teknikk er å gjøre noe så terapeutisk som at begge må gjenta den andres forklaring for å vise at en har forstått. "Du mener altså at han burde fått juice fordi du syns han skal få lov å ombestemme seg" og "Du mener altså at han hadde ombestemt seg så mange ganger rundt det måltidet at det var blitt en lek og du kjente du ville sette foten ned?".

Noen ganger blir man ikke enige. Da kan man være enig om å være uenig. Sønnen deres vil kjapt lære at det er forskjell på hvordan dere gjør ting. Så lenge det ikke er store grunnleggende forskjeller så er jeg av den oppfatning av at det er bedre enn stadig krangling og misnøye mellom foreldrene - noe som vil kunne gjøre barnet veldig usikker på hvem som bestemmer og hva som er riktig og galt.

Jeg hadde gjerne byttet tallerkenen, men når barnet har sagt hva h*n vil ha å drikke hadde det blitt med det. Jeg ber vrælende unger gå fra bordet, og så snakker vi om det etterpå.

zol skrev:

Vi har en avtale om at dersom en av oss har gått inn i en grensesettingssituasjon med ztjerna så er det ikke åpning for at den andre skal gå i mot eller si seg uenig der og da. Eventuelle diskusjoner taes på kammerset etterpå, og da er det viktig at begge får forklart hvorfor de gjorde og tenkte som de gjorde.

Sånn har vi også, og det fungerer veldig greit. Det hender også her at vi ikke blir helt enige, men da bestemmer vi oss allikevel for en metode, noen ganger er det min andre ganger mannen sin.

Fluke skrev:

Det hender også her at vi ikke blir helt enige, men da bestemmer vi oss allikevel for en metode, noen ganger er det min andre ganger mannen sin.

Hittil har vi gjort det slik vi også, men jeg ser ikke bort i fra at det kan komme en gang hvor ingen av oss klarer å svelge, eller stå for, den andres løsning. Da tenker jeg at man heller får gjøre forskjellig.

Bokormen skrev:

Jeg er strengere enn deg, hadde ikke byttet tallerken eller gitt annen drikke etter at barnet har sagt hva det ønsker. 😉 Det kan være greit å være lit i forkant, spørre hvilken tallerken/ pålegg/ pysjamas ungen vil ha, men da h*n har tatt et valg hadde jeg ikke gjort om på det. 🙂 Jeg er ikke "perkfet", langt derifra, men jeg synes det er viktig å unngå linken "jeg hyler, ergo får jeg det som jeg vil."

Samme her.

Det der er etter min oppfatning kun en kontrollgreie fra avkommets side, for å se hvor langt han kan trekke det.
Her spørres det på forhånd, og det som blir sagt da - slik blir det.
Og han kommer veldig fort til å forstå at dere eeegentlig ikke er enige 🙂
Her kan det også være slik at jeg ikke er enig i sambos grenser på ting, men om han står i situasjonen, så blander jeg meg ALDRI inn, men tar det på kammerset med han etterpå. Utad så er vi enige. Har pappa sagt ja, så har pappa sagt ja. Da kan ikke jeg si nei, med mindre han har spurt meg først hehe - det har skjedd. Han har fått nei av meg, og spør så faren. Fint å ikke gi seg alltid, men på enkelte ting er det ikke diskutabelt.

Jeg gir som oftest mine et valg i utgangspunktet.:erfaring: Vil du ha den blå eller gule tallerken? Vil du ha vann eller melk?
Jeg liker ikke uroligheter ved måltidene, så jeg hadde nok tatt snuppa vår vekk fra situasjonen om hun hadde fortsatt "tverkingen" etter advarsler. Jeg hadde tatt henne ut i stuen og sagt hun fikk komme tilbake når hun var klar for å spise. Dette fungerer fint med vår lille dramaqueen. Hun kommer med krokodilletårer,sier unnskyld og setter seg.

Så ser jeg at jeg ikke svarte på spørsmålet ditt.
Du er langt ifra streng, men kanskje mannen din mener at det var unødvendig å ødlegge måltidet for alle? Det er diskusjoner vi har hatt gjennom tidene, og vi er blitt enige om at det er ingen regel uten unntak. Er dine svigerforeldre på besøk en gang i året, så er jeg litt enig med mannen din, mens er de på besøk en gang i uken så stiller det seg annerledes. Sikkert mange som er uenige med det siste, men jeg tror en del menn tenker slik.

Jeg ville nok byttet tallerken, men gitt et konkret valg om drikke; Melk eller vann? Valget hadde stått, og så kunne hun heller fått melk etter å ha drukket opp. Jeg gidder ikke krangle om uvesentlige ting som farge på glass og tallerkner, sparer det heller til litt viktigere ting. Pick your fights.

safran skrev:

Jeg ville nok byttet tallerken, men gitt et konkret valg om drikke; Melk eller vann? Valget hadde stått, og så kunne hun heller fått melk etter å ha drukket opp. Jeg gidder ikke krangle om uvesentlige ting som farge på glass og tallerkner, sparer det heller til litt viktigere ting. Pick your fights.

Her kan jeg signere.

Jeg er stort sett enig med de andre her om konkrete valg, men jeg tror også på å velge sine slag, og i en situasjon med besterforeldrene der tror jeg nok jeg ville valgt å unngå konflikt.

Jeg ville ikke latt det gå så langt som til vræling fordi jeg er veldig skeptisk på å endre et ei til et ja. Å la ham få juice er ikke så mye problem som å først si ja og så endre mening.

Er det ikke tid og sted til en fight så gjør det ikke så mye å si ja, så lenge du ikke har sagt nei først.

safran skrev:

Jeg ville nok byttet tallerken, men gitt et konkret valg om drikke; Melk eller vann? Valget hadde stått, og så kunne hun heller fått melk etter å ha drukket opp. Jeg gidder ikke krangle om uvesentlige ting som farge på glass og tallerkner, sparer det heller til litt viktigere ting. Pick your fights.

Jeg synes sant og si at du var for snill, og jeg tror ikke du hadde unngått den situasjonen om du hadde gitt ham juice - da hadde det like gjerne vært melk igjen. Jeg tror barn i den alderen er på leit etter hvor grensen går, og prøver seg fram helt til du sier nei. Jeg synes du burde satt ned foten med en gang - altså ved feil farge på tallerken. Og jeg synes heller ikke det er greit at man tillater vræling under hele måltidet. Da ville jeg tatt med barnet ut, og sagt at slikt vil vi ikke ha ved bordet og at vi går tilbake når han er klar til å spise rolig.

Det er selvfølgelig vanskelig å ta den kampen akkurat når man har besøk - så kanskje jeg hadde latt ham styre på akkurat den dagen, og satt ned foten klart og tydelig en gang vi var aleine. Det er kanskje det mannen din tenker?

Jeg har aldri problem med å bytte tallerken eller glass (daglig hvis rosa available!), synes det er helt uproblematisk. Men hadde heller ikke gitt annet drikke. Hvis lillemor hyler og skriker på trass så løfes hun vekk og ut av rommet. Får beskjed om å komme tilbake når hun er "ferdig".

safran skrev:

Jeg ville nok byttet tallerken, men gitt et konkret valg om drikke; Melk eller vann? Valget hadde stått, og så kunne hun heller fått melk etter å ha drukket opp. Jeg gidder ikke krangle om uvesentlige ting som farge på glass og tallerkner, sparer det heller til litt viktigere ting. Pick your fights.

Enig. I tillegg er jeg ganske lax på at de får ombestemme seg i hytt og vær også - bare de spør pent. Det gir dem en utvei ut av en "vrangkjøring" også: "Jeg vil ha blåååååå, ikke guuuul!" "Javel, men hva HETER det?" "Kan jeg vær så snill få blå?" "OK, det er greitt, siden du spurte pent." Og da lar jeg gjerne begge stå på bordet så hun får ta til seg den hun faktisk VIL ha. Hun driter jo egentlig i det, ikke sant.

Men hvis hun ikke vil spørre pent er det på huet og r*vva fra bordet. Fordi vi ikke aksepterer hyling ved bordet. Strengt tatt burde vel jeg da heller gå, og fortelle at jeg ikke har lyst å spise på kjøkkenet lenger fordi det er så høy lyd der nå, men det gidder jeg bare ikke. Hun får beskjed om at hun er velkommen tilbake når decibelnivået er akseptabelt igjen, og får stå og ule utenfor glassdøren de minuttene det tar før hun blir lei.