Enda mer om sykemelding

Jeg fant denne i dagens nettutgave av BT og lurer på hva dere synes om det som står der.

http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Mener-sykmelding-er-skadelig-1020911.html

Det som slår meg er at det tildels er riktig som det er skrevet at man bør ut i jobb så fort som mulig igjen. Likevel er det jo unektelig slik at det for mange ikke lar seg gjøre av ulike årsaker. Jeg tror alt i alt at slike utspill i mediene gjør at flere sykemeldte vil få et enda større press når de har en helsesituasjon som tilsier at de bør få minst mulig press. Hva mener dere?

Jeg er selv langtidssykemeldt, og det litt på grunn av at jeg startet for tidlig i jobb etter en operasjon, som igjen førte til ny operasjon.

For min del er ikke det å være i jobb aktuelt dersom jeg skal bli arbeidsfør igjen på sikt, og det er både fastlege, ortoped og fysioterapeut helt enige om. I mine gode perioder har jeg hatt veldig lyst til dra på jobb, men når jeg så får et tilbakefall, skjønner jeg jo også hvor lite som skal til. Men, når det er sagt; jeg bruker mye tid på trening, behandling og hvile, som jeg må for at kroppen min skal fungere i hverdagen.

Men, jeg ser også at det finnes mange tilfeller hvor man helt klart bør kunne prøve å fungere på jobb på en eller annen måte. Dette er så individuelt ut fra person, plager og helhetsbilde, at jeg synes det ikke blir rett å si at den og den pasientgruppen burde ut i jobb fortest mulig.

Det som irriterer meg er en sånn "svart-hvitt" fremstilling av ting. Det er enten eller liksom. Dersom gradert sykemelding blir mer vanlig og man får en akseptanse for at en person kan være feks 80% sykemelding, så ser jeg på det som en positiv utvikling. Nå virker det som at skal man jobbe, så må man jobbe mer enn 50% og det er det ikke alle som har mulighet til.

Dessuten så må man lære seg å se helheten i det. Om en person har ryggproblemer som kan skyldes jobben, så er kanskje ikke tilbake på jobb så fort som mulig det beste. MEN et godt nok rehabiliteringstilbud, og her syns jeg systemet svikter. Det finnes i dag ikke gode nok eller mange nok tilbud, noe som gjør at folk blir stående i kø og vente. Det samme gjelder jo for folk som skal ha i grunn enkle operasjoner, de går å venter. Og mens de venter, så er det ofte sykemelding som er det eneste alternativet.

Jeg synes det er urettferdig å klage på at det er enten-eller liksom. Det er jo nettopp det det IKKE er, med disse graderte sykemeldingene. I artikkelen så spesifiseres det jo også at det fortsatt vil være mulighet for 100% sykemeldinger til dem som virkelig trenger det. Hvis dette blir gjennomført så vil arbeidsgiverne ha sterkt press på seg til å tilrettelegge bedre på jobben og holde kontakten med de som blir sykemeldte, og det tror jeg er viktig. Jeg tror dette kan være en god løsning jeg, og det blir spennende å se hva som blir gjennomført av dette og hvordan det fungerer i praksis.

Jeg tror det er positivt at arbeidslivet tvinges til å ta med seg de som ikke er 100 % friske også og utnytte deres ressurser så godt det går.

Så blir det da spennende å se hva arbeidsgiverne gjør for å dekke inn sine interesser da. Helsesjekk før ansettelse? Ansettelse med helseforbehold? Enda mer innleie?

smilefjes skrev:

Så blir det da spennende å se hva arbeidsgiverne gjør for å dekke inn sine interesser da. Helsesjekk før ansettelse? Ansettelse med helseforbehold? Enda mer innleie?

Det tror jeg kan bli situasjonen, for hvem er vel interessert i å ansette en som er kronisk syk når det vil kreve massiv tilrettelegging og være fordyrende i forhold til å ha en ansatt som er ved god helse.

Skvetten skrev:

Det tror jeg kan bli situasjonen, for hvem er vel interessert i å ansette en som er kronisk syk når det vil kreve massiv tilrettelegging og være fordyrende i forhold til å ha en ansatt som er ved god helse.

Det er visst i alle fall det man ser skje i Nederland, der arbeidsgivere har mer økonomisk å tape på sykdom enn de har her. Ikke bare den ansatte selv sin helse teller, men også dennes barn sin helse.

Dersom vi samtidig skal ha vern mot diskriminering i forhold til helse ved ansettelse, så lurer jeg på hvem som skal ta kostnaden ved å håndheve dette.

En annen ting: Jeg synes det er litt pyton at myndighetene gikk sterkt ut og rådet alle med symptomer som kunne være svineinfluensa om å holde seg hjemme i minst 7 dager, nå bruker fraværsstatistikken (altså en antageligvis forbigående økning i forhold til samme kvartal i fjor) som argument for å gå løs på rettigheter ved sykdom nå.

Sykemeldingsdiskusjonen er forholdsvis hot om dagen har jeg skjønt. I går begynte spekulasjoner vedrørende Mette-Marit sin pågående sykemelding også, og informasjons-et-eller-annet på slottet måtte berolige journalisten med at jo, det var fra legehold faktisk vurdert slik at hun måtte være fullt sykemeldt og ikke hun kunne jobbe deltid nå.

kie skrev:

Dersom vi samtidig skal ha vern mot diskriminering i forhold til helse ved ansettelse, så lurer jeg på hvem som skal ta kostnaden ved å håndheve dette.

Et veldig viktig poeng. For hvordan skal man kunne sørge for at diskriminering ikke skjer? Hvordan i alle dager skal en med en alvorlig kronisk lidelse kunne søke jobb uten å stå sist i køen.

Irma skrev:

Sykemeldingsdiskusjonen er forholdsvis hot om dagen har jeg skjønt. I går begynte spekulasjoner vedrørende Mette-Marit sin pågående sykemelding også, og informasjons-et-eller-annet på slottet måtte berolige journalisten med at jo, det var fra legehold faktisk vurdert slik at hun måtte være fullt sykemeldt og ikke hun kunne jobbe deltid nå.

Det viser litt om nivået på sykemeldingsdiskusjonen. Greit at hun er en offentlig person, men offentlige personer må også kunne være syke og få lov til å bli friske i fred og ro. Helt uten at mediene eller den jevne mann i gata skal stille spørsmålstegn ved det.

Man kan faktisk ikke la være å ta en viktig debatt i frykt for å tråkke noen sykemeldte på tærne. Dette har jeg tenkt mye på den siste tiden ettersom jeg er en del av den mye omtalte statistikken. Og JA det er belastende å våkne opp til nytt sykemeldingsnytt på klokkeratdioen hver dag og at aviser og TV fylles opp med dette. Løsningen for meg blir å vurdere hva jeg skal lese/se på/høre om, og deretter stole på legen min som sier at "trygdesnylterne kommer ikke til meg".

For min situasjon (og for mange andre, men ikke alle) så er gradert sykemelding helt avgjørende for å komme tilbake i arbeid - og igjen bli en del av den stabile arbeidskraften til min bedrift. Det er så klart krevende med tanke på omorganisering av arbeidsoppgaver, men det er viktig å få prøvd seg gradvis med kombinasjonen av å være hjemme og å kunne bidra.

Nivået på debatten er vel det som helst er problemet, ikke at det debatteres.

tink skrev:

Nivået på debatten er vel det som helst er problemet, ikke at det debatteres.

Det tror jeg også, samtidig med at nivået ligger der det gjør kommer anklager og mistenksomhet. Jeg håper og tror det er et stykke mellom de som virkelig misbruker ordningene vi har. Selvsagt må staten sikre sine interesser og overprøve med ekstern medisinsk kompetanse i tvilstilfeller, selvsagt må man gjøre det man kan, det jeg synes er det verste med debatten som går er at man later til å tro at det er sort-hvitt og at en enkelt mal passer for alle.

tink skrev:

Nivået på debatten er vel det som helst er problemet, ikke at det debatteres.

Ja. Og det tror jeg de fleste, uansett om de er arbeidsføre eller ikke, er enige i. Nivået på debatten, skjev fremstilling og generalisering. Ispedd mindre ok personkarakteristikker osv.

Altså: Debatten kan oppleves som et angrep nettopp når den fungerer som det. Når en gruppe menneskers personlighet, etikk, karakter osv. synses om i vilden sky.

I tillegg blir det jo ganske vanskelig å ta en debatt når premissene fort blir relativt tabloide påstander uten at særlig mange vurderer disse påstandene med litt kritiske briller. Kildekritikken synes jeg har vært altfor dårlig i denne debatten. Det blir litt sånn at "VG har sagt at sykefraværet eksploderer og da er det dette vi diskuterer utifra".

Skvetten skrev:

Det tror jeg også, samtidig med at nivået ligger der det gjør kommer anklager og mistenksomhet. Jeg håper og tror det er et stykke mellom de som virkelig misbruker ordningene vi har. Selvsagt må staten sikre sine interesser og overprøve med ekstern medisinsk kompetanse i tvilstilfeller, selvsagt må man gjøre det man kan, det jeg synes er det verste med debatten som går er at man later til å tro at det er sort-hvitt og at en enkelt mal passer for alle.

I tillegg synes jeg det lett kan bære preg av klassekamp. Det er en liten gruppe som står for mesteparten av sykefraværet. Denne gruppen har, etter hva jeg har skjønt, en ganske annerledes jobbvirkelighet enn de som skal mene noe om dem. Og da kan det være provoserende når det virker som om innsikt, forståelse og empatien svikter og folk kun vurderer f.eks. om de selv ville ha klart redusert lønn under sykdom.

Dette er et inntrykk en person på nett ga uttrykk for. Jeg tror ikke vedkommende er alene om å oppleve det slik:

Jeg har ikke sett en eneste lavtlønnet kroppsarbeider som synes at redusert lønn er et glimrende virkemiddel mot sykefravær.

Derimot har jeg sett mange innesittende, høytlønte kontoristforskere og -synsere som mener redusert lønn er et glimrende tiltak.

Empati, solidaritet og kritisk sans til mediaoppslag tror jeg kunne ha gjort mye for å gjøre debatten konstruktiv. De som selv har skoen på (sykmeldt, under rehabilitering etc.) vet kanskje noe om hvor den trykker, så hvorfor ikke heller behandle dem med såpass respekt at debatten kan bli ørlite granne mer konstruktiv?

Folk, bedrifter og kanksje leger bør gå mer i seg selv og vurdere: "er dette godt nok?" Hva kan gjøres bedre for å oppnå en bedring? Også må vi finne ut hva en bedring i statistikken vil bety: færre kronikere og småbarnsforeldre (les: mødre) i arbeid? Det blir etter min mening en sminket statistikk.

På min arbeidsplass er det flere tiltak som kunne vært satt inn, men det er aldri "tid" eller økonomi til å få gjort noe skikkelig. Dette er en IA-bedrift som etter min mening burde kunne gjort mer. Slik tror jeg det er flere steder, det er høyt press på de fleste bedrifter og andre oppgaver prioriteres før HMS (fortsatt).

Slik jeg ser det så er sykmelding et slags "arbeidsforhold" man har til NAV. Jeg skulle ønske det kom klarere frem, jeg. I alle fall har jeg følt veldig på at det å gå til behandling, trene og slike ting som bedrer helsen har vært min del av avtalen. For andre kan det være andre ting som er aktuelle. Derfor blir jeg litt skremt av forslag om å standardisere. For jeg mener man heller bør gå motsatt vei og skreddersy et opplegg rundt den enkelte, der man også stiller noen aktivitetskrav til de som tross alt er de arbeidsføre og profesjonelle parter, nemlig lege og NAV. Det er for dumt at man må være heldig med legen, heldig med saksbehandleren i NAV, heldig med arbeidsgiver osv. i den grad jeg synes man må per i dag.

kie skrev:

Slik jeg ser det så er sykmelding et slags "arbeidsforhold" man har til NAV. Jeg skulle ønske det kom klarere frem, jeg. I alle fall har jeg følt veldig på at det å gå til behandling, trene og slike ting som bedrer helsen har vært min del av avtalen. For andre kan det være andre ting som er aktuelle. Derfor blir jeg litt skremt av forslag om å standardisere. For jeg mener man heller bør gå motsatt vei og skreddersy et opplegg rundt den enkelte, der man også stiller noen aktivitetskrav til de som tross alt er de arbeidsføre og profesjonelle parter, nemlig lege og NAV. Det er for dumt at man må være heldig med legen, heldig med saksbehandleren i NAV, heldig med arbeidsgiver osv. i den grad jeg synes man må per i dag.

Signerer og kan tilføye at jeg gjerne skulle blitt møtt med flere slike "krav". En felles laget arbeidsplan for trening og "positive" aktiviteter, da jeg ble sykemeldt i første omgang gikk jeg hjem i sjokk og sov og var trøtt. Ventet litt på at det skulle gå over av seg selv. Det gjør jo ikke alltid det. De sykemeldte har et ansvar selv, men det hjelper at noen peker på dette ansvaret og kommer med eksempler .

tink skrev:

Signerer og kan tilføye at jeg gjerne skulle blitt møtt med flere slike "krav". En felles laget arbeidsplan for trening og "positive" aktiviteter, da jeg ble sykemeldt i første omgang gikk jeg hjem i sjokk og sov og var trøtt. Ventet litt på at det skulle gå over av seg selv. Det gjør jo ikke alltid det. De sykemeldte har et ansvar selv, men det hjelper at noen peker på dette ansvaret og kommer med eksempler .

Ja. I tillegg ville det for meg ha gjort den dårlige samvittigheten for å faktisk få til akkurat det, litt mindre. Når jeg gjør en kjempeinnsats for min del av dette, så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg jo faktisk klarer noe. Og da er veien kort til å tenke at "kanskje jeg heller burde brukt kreftene på jobb". osv.

Jeg skrev en gang et blogginnlegg om hvordan det er å være 50% sykmeldt. Det er meg.

Da jeg på et senere tidspunkt var sykmeldt 100% og gjorde minst like stor innsats, bare på en annen måte, så forandres synet på meg som person. Selv om innsatsen var knallhard, god og riktig. Men jeg er jo fortsatt den samme. Jeg hadde jo fortsatt den samme arbeidsmoralen og ansvarsfølelsen.

Det er på en måte det jeg skulle ønske at folk kunne se. At arbeidsmoral og ansvarsfølelse ikke kan vurderes utifra sykmelding, sykmeldingsgrad eller hvorvidt man kvalifiserer for andre stønader beregnet på de som grunnet sykdom ikke kan jobbe akkurat da. Men slik jeg oppfatter debatten noen ganger, så er det nettopp det man gjør. Det er et litt uggent og veldig usant likhetstegn som noen ganger ruver i bakgrunnen mellom syke folk og ganske gufne egenskaper. Jeg er sikker på at det ikke er intensjonen bestandig, men holdninger er ikke statisk og jeg er bekymret for hvilken vei man beveger seg nå i disse dager. At en gruppe mennesker gjentatte ganger fremstilles som alt fra et problem, en belastning og til rett og slett "dårlige mennesker" gjør noe med holdningene generelt sett også. Og det gjør noe med aksepten for dårligere behandling av de samme menneskene.

Og her synes jeg man har et ansvar når man skal diskutere og finne nye løsninger. Spesielt media, der jeg savner litt mer kritiske røster til noe som etterhvert begynner å ligne et massivt "hylekor" der alle roper det samme og svært få går de tabloide påstandene etter i sømmene, etter mitt syn.

Å finne gode løsninger tror jeg de aller, aller fleste er interessert i. Og det tror jeg man kan gjøre ganske mye mer renhårig enn det man gjør nå.

Jeg tror også man trenger å se litt på hva som gjør at folk tar de valg de tar.

Da jeg begynte å bli bedre var det første jeg prioriterte å komme meg på jobben. Jeg har tenkt en del i det siste på hvorfor. Jeg hadde jo vært hjemme lenge. Jeg hadde fått sykemelding en måned eller to til om jeg ønsket det. Jeg var fremdeles ikke på topp og det å velge å jobbe fullt igjen innebar å velge bort svært mye annet en periode mens formen kommer seg mer på plass.

Var det penger som gjorde at jeg dro på jobb?

Nei. Det var ikke det. Det var det at jeg visste at min innsats var sterkt savnet på jobben - og enda mer det at jeg liker det jeg gjør.

Jeg trodde faktisk at gradert sykemelding allerede var såpass innarbeidet at både lege og arbeidstaker valgte dette hvis det var mulig.

Jeg tror man i mange tilfeller har bedre av å være litt på jobb, enn å være heltids sykemeldt. Særlig hvis det er ting som drar over lang tid. Men det er selvfølgelig forskjell på type arbeid.

Det vil også kreve endel av arbeidsgiver. Det at en tidlig går tilbake i feks 50% jobb, betyr ikke nødvendigvis at den personen greier å yte full fart den tiden de er på jobb. Jeg tenker at man burde se på hvilke arbeidsoppgaver som fungerer, og man burde også få lov å ha litt "slakk" inntil man ser at ting fungerer igjen. Jeg tror dessverre ikke alle arbeidsgivere ønsker eller har mulighet for å gjøre det, og det tror jeg arbeidstaker er fullstendig klar over - og derfor ønsker man kanskje først å gå tilbake i jobb når man er helt sikker på at det funker.