Diskusjonstråd: The Graveyard Book (Neil Gaiman)

Da er det 1. oktober, og diskusjonstråden for septemberboken er offisielt åpnet. 😀 Hvem vil begynne?

Tja, hva skal man si.
Jeg synes dette var en morsom, lettlest og litt annerledes bok. Som Tjorven nevnte i den andre tråden, så er nok ikke dette en bok jeg hadde kommet på å plukket ut selv tror jeg. Men jeg likte boka.

Selv om det var "overnaturlig" og fantasi, så glemte jeg litt det underveis følte jeg.
Jeg synes skildringene er gode, både av miljøet og "folkene" der. Boka blir ikke særlig skummel, men jeg liker at den inneholder både humor, litt spenning og et snev kjærlighet.

Dette er en av de fineste barndomsskildringene jeg har lest på lenge. Det er en helt klassisk oppvekst-i-feil-omgivelser-fortelling, og at disse omgivelsene er svartgrå og morbide, er nydelig neddempet og tas fullstendig for gitt av Bod. Og sånn er jo barn – de aksepterer det de presenteres for som normalt. Tenk hvordan vi får vite at Silas er vampyr, for eksempel: «Silas, who consumed only one food, and it was not bananas». For Bod er dette helt irrelevant, han er bare en sterk og totalt pålitelig formynder for ham. Og Miss Lupescu!

Men så er jo Bod (tross sin totale mangel på dødsangst – «So what, all my friends are dead!») levende, og derfor annerledes enn de andre. Fireåringen han lekte med som fireåring, forblir fire. Alle de andre er ferdige, stagnerte (selv om hele Bods historie viser at det er unntak også der). Og akkurat som spøkelser, varulver og ghouls er normalisert bakgrunn for Bods oppvekst, synes jeg det dramatiske oppgjøret med Jack blir en stilisert innfatning rundt Bods løsrivelse fra kirkegården og veien hans inn i livet, vanskelig og opprivende og fullt av tap som det er. «Face your life, its pain, its pleasure.»

Og illustrasjonene er så vakre. For en fin liten bok!

Jeg er ikke engang helt ferdig med boken enda, men jeg må bare påpeke at det er masse paralleller med Kiplings Jungelboken her. Det slo meg flere ganger, tidlig i boken, at Silas minner veldig om Bagheera, den svarte, ensomme panteren som er Mowglis beskytter og mentor. Jeg tror ikke det er tilfeldig at det på slutten av kapittelet Dance Macabre står at "[Silas] looked almost heartbroken then, and Bod found himself scared, like a child who has woken a sleeping panther" - jeg gjetter at Gaiman gjorde det for å minne om assosiasjonen. (Som BM påpekte da jeg sa det til ham, er jo også tittelen på boken ganske lik.) Bod har mye til felles med Mowgli; begge blir foreldreløse veldig tidlig, og begge blir tatt opp i et etablert samfunn som de i utgangspunktet ikke hører til, og der det i utgangspunktet er motvilje blant befolkningen mot å blande seg inn i saken og bry seg om et levende menneskebarn. Begge får adoptivmødre som er veldig normale (nærmest småborgerlige) i sitt eget samfunn, som er kjærlige og som forsvarer "sønnen" sin overfor de andre, og begge trenger mer - både mer opplæring og mer beskyttelse - enn det "familien" kan gi dem, så de får en outsider med utvidet perspektiv (og krefter) som kombinert livvakt og mentor. (Og mens jeg tenkte på det, kom jeg på at Sirius har litt den samme rollen i forhold til Harry Potter - Sirius er riktignok ikke svart eller svartkledt, som Bagheera og Silas, men han heter Black i stedet.)

Det stemmer visst, Skilpadda, men det hadde jeg ikke tenkt på. Du og Toffen mener så flotte ting om boka at jeg synes mine betraktninger blir så enkle.

Jeg angrer litt på at jeg leste den på norsk, for den hadde et par svakheter i oversettelsen. Jeg ser at det ville vært vanskelig å oversette Jack med noe, men det betyr jo noe på engelsk (jack = knekt). Det var et par småting til, men det var ikke egentlig graverende.

Jeg syntes det var spennende å høre om de forskjellige tidsepokene "folk" hadde levd under og i hvordan de derfor så på verden. Det som ikke var helt klart for meg var disse underverdenene. Men jeg er jo heller ikke særlig bevandret i "fantasi"-litteratur.

Gaiman gjør forbindelsen til Kipling ganske klar i forordet. Nå fikk jeg jo lyst til å lese Jungelboken (sikkert på tide).

Å, er det her dere er!

Jeg digget boken. Leste den på engelsk og det gikk unna, var ferdig på 4 dager.

Jeg likte også den mentorrollen som Silas hadde, men jeg skjønte ikke at han var vampyr. Nå falt liksom det på plass. At jeg ikke kom på det?

Må bare spørre, hva er ghouls på norsk? Jeg skjønte at de var noen skumle vesener som var små av høyde, men sterke? Hvordan blir man en ghoul? De skulle jo gjøre om Bod til en ghoul.

kokosbolle skrev:

Jeg likte også den mentorrollen som Silas hadde, men jeg skjønte ikke at han var vampyr. Nå falt liksom det på plass. At jeg ikke kom på det?

Må bare spørre, hva er ghouls på norsk? Jeg skjønte at de var noen skumle vesener som var små av høyde, men sterke? Hvordan blir man en ghoul? De skulle jo gjøre om Bod til en ghoul.

Du er ikke alene. Jeg skjønte heller ikke at Silas var vampyr selv om jeg stusset litt over "ikke spiser bananer".

Det var ingen forklaring på disse ghulene (som de het på norsk). Ikke på Slirene heller. Det var dette jeg syntes var mest uforståelig. Jeg skjønte jo dette med gjenferdene på kirkegårdene, men hva var disse andre verdnene?

Ghoul vet jeg ikke hva heter på norsk, men det er et etablert begrep på engelsk; "1. an evil spirit or phantom, especially one supposed to rob graves and feed on dead bodies. 2. a person morbidly interested in death or disaster." sier dictionarien min. Et slags gravrøvermonster, altså.

Sleer trodde jeg var noe Gaiman har funnet på, men jeg har ikke søkt eller googlet.

Det blir ikke sagt eksplisitt at Silas er vampyr, nei, bare at han er hverken levende eller død, at han ikke tåler sol og at han ikke har speilbilde. Og altså at han bare spiser én ting. Helt på slutten sier han også at han var et monster tidligere, og at han gjorde mye verre ting enn Jack-ene. (At misd Lupescu var varulv så vi jo derimot direkte.)

Jeg synes det var trist, men veldig riktig og realistisk, at Scarlett valgte å glemme det som hadde skjedd. Verdenen Bod vokste opp i er ikke egentlig noe for mennesker. Kanskje gjør denne episoden det enklere for ham å forlate kirkegården og sin egen halvveis-spøkelse-eksistens på slutten.

Jeg likte ellers Silas veldig godt og skulle fryktelig gjerne hørt mer om ham. Og om hva det har betydd for ham å være så nær Bod mens han vokste opp. Jeg syntes den episoden der de krangler, og Bod blir arrestert, og Silas redder ham og deretter innser på ordentlig at han ikke kan holde ham 100 % trygg, var veldig rørende. Og ikke minst avskjedsscenen.

Takk for ordbokopplysning Skilpadda!

Også disse Jackene fikk jeg ikke helt taket på. Jack of all trades, hadde de en hemmelig klubb som var truet av babyBod? Hvorfor måtte de utrydde familien hans? Forstod det slik at deres eksistens var truet av han? Men hva var egentlig bisnissen deres, bortsett fra å være skumle?

Jack-ene var et kult konsept, og det kan jo umulig fungere å oversette noen av dem. (For eksempel skjønte jeg kjapt at "Mr. Frost" måtte være en Jack (og høyst sannsynlig den Jack), siden Jack Frost er en kjent figur. Og alle Jackene hadde etternavn som tilsvarte forskjellige kjente uttrykk eller mer eller mindre mytologiske figurer.) "Jack of all trades" er jo et et idiom - det betyr en person som kan alt mulig, en som kan gjøre hva som helst. De høres ut til å ha vært en slags hemmelig orden, som på en måte dekket alle områder der det gikk an å ha makt. En orden som trakk i trådene i kulissene på alle mulige områder, liksom. Jeg vet ikke om det var noe poeng i å drepe hele familien, det høres ut som om det bare var Bod som var trusselen, ifølge den gamle spådommen, men de ville vel bare være sikre, da? (Og det er jo veldig klassisk at man får noe til å skje, noe som har blitt forutsagt, nettopp fordi man prøver å forhindre det. Hadde de ikke prøvd å drepe Bod som liten, ville han jo aldri blitt noen trussel for dem.)

Da har vi tolket det ganske likt, Skilpadda. Jeg hadde et øye på storebror i bassenget under store deler av boka, så jeg må sjekke om jeg har fått med meg ting og tang.

Det der med Jack Frost skjønte jeg ikke før jeg leste at han bodde i det gamle huset. Det var liksom for mye tilfeldighet, på en måte.

Også må jeg si jeg digget beskrivelsene av hvordan barnesinnet tenker og fungerer, og hva som er logisk og ulogisk for f.eks. en fire-femåring. Forfatteren var dyktig på å skrive fra et barns ståsted.

kokosbolle skrev:

Også må jeg si jeg digget beskrivelsene av hvordan barnesinnet tenker og fungerer, og hva som er logisk og ulogisk for f.eks. en fire-femåring. Forfatteren var dyktig på å skrive fra et barns ståsted.

Det likte jeg også.
Jeg tenkte også på at jeg kunne tenkt meg sett ting mer fra Silas sitt synspunkt/sine tanker. Selv om det ikke var greia med boka, så gjorde han meg nysgjerrig. Men jeg forsto heller ikke at han mest sannsynlig var vampyr. 😮

Nå er det meste sagt her, så jeg har lite å tilføye. Annet enn at jeg heller ikke skjønte at Silas var vampyr. Og det med at Mr. Frost var Jack tok også sin tid å forstå. :treg:

Det var ikke alle kapitlene jeg likte like bra, men siste halvdel av boka var glitrende. Og så elsket jeg hvordan måten de døde pratet på, indkerte når de hadde levd. Storartet.

Det er to utgaver, med forskjellige illustratører, Dave McKean og Chris Riddell

Noen som har formening om hvilken utgave som har de fineste illustrasjonene?

Jeg syntes McKeans illustrasjoner var aldeles nydelige, og kjempefint integrert med teksten. Men Riddells ser jo også veldig fine ut, og helt annerledes. Satiriske.

:bidrar:

Toffskij skrev:

:bidrar:

Det vi si at man kan kjøpe begge eller trekke lodd egentlig da.

Jeg lånte på biblioteket og de hadde kun den med McKean sine illustrasjoner. De er mer voksenvennlige enn de andre, ser det ut til. Selv om at jeg hadde skjønt at Silas var vampyr kun ved å se forsiden på Riddell-boka.

At den fantes uten McKeans illustrasjoner var en overraskelse; jeg har latt være å kjøpe den på Kindle (som er ikke så god på bilder og bokdesign) fordi jeg har oppfattet illustrasjonene som nært knyttet til historien. (Kindleutgaven ville naturligvis vært i tillegg til papirutgaven for denne – dette bok jeg kunne tenke meg å ha med meg.) Men kanskje jeg skal kjøpe en Kindleutgave likevel da, den koster bare 40 kroner.

The Graveyard Book er en av bøkene jeg har likt best de siste par årene. Gaiman greier å veve det dype, mytiske og historiske tett sammen med en sterk, klassisk barndoms og oppvekstskildring. Samtidig som den spennede og rørende historien er liten, syns jeg måten Gaiman maler store historiske og mytologiske sammenhenger er veldig elegante og effektiv; de døde gjennom tusener av år og «The Sleer» som vokter den eldste graven, ghouls som holder til i en underverden vi bare får se glimt av, Silas og Miss Lupescu som voktere, Jack som en ond og mystisk fiende og samtidig ligger den vanlige verden like utenfor. Gaiman maler et stort og mektig bakteppe for historien om Bod, jeg fikk virkelig følelsen av at den lille boken rommet store historier i alle mulige retninger.

Jeg har akkurat begynt å lese American Gods fra 2001 av Gaiman (tilfeldig i forhold til denne tråden, det var den som gjorde at jeg fikk lyst til å kommentere her, ikke omvendt). Den ser også svært lovende ut, men det ser ut til å være en mye større historie der vi befinner oss midt i blant gudene nesten fra første stund, og jeg tror faktisk Gaiman er enda bedre når han, som i The Graveyard Book og i enkelte delhistorier i tegneserien The Sandman, fokuserer på noe mindre, og heller lar oss skimte guder og monstre i bakgrunnen.

Ben "There was a hand in the darkness" Murphy