Å flytte til motsatt del av landet for ett år

Hverken mannen eller jeg er spesielt stedsbundne, så det tror jeg hadde gått helt greit. Jeg har familie på Østlandet, så det hadde nok vært mer fristende å bo der, men Nord- Norge hadde også gått greit, iallfall om det bare var for ett år.

Sånn i prinsippet tror jeg at jeg kunne likt det, men jeg tror jeg hadde taklet mørketiden i nord og alt regnet og lavtrykket på vestlandet dårlig. Jeg får hodepine av lavtrykk.

Når det var bare meg så var ikke det noe problem. Det har jeg også gjort, men med barn er jeg mer tvilende på å flytte for bare et år.

Om motsatt del av landet er Oslo, kunne jeg godt bodd der for et år. Hadde ikke flyttet nordover, synes 'mørketiden' er tung nok her. Nå er det nok ikke så aktuelt å flytte innenlands, jeg kunne godt tenkt meg et par år i utlandet, i forbindelse med jobb, men LøveMannen har ikke lyst.

Før barn kunne jeg godt flyttet nordover for et års tid, sikkert mer også. Men ikke nå. Hvis vi skulle flyttet nå ville det vært for et år i utlandet.

Jeg er veldig stedbundet og måtte nok følt en slags tilhørighet for å kunne trives. Er veldig fjernt for meg å skulle bo et år i Kristiansand eller Gjøvik f.eks. Hva pokker tar man seg til der liksom?

Jeg bor i motsatt del av landet. Har ikke bodd hjemme siden 1996.
Ikke helt det samme på østlandet som nordpå, men vi klarer oss da. Jeg synes folk er enklere å forholde seg til nordpå, og språket og omgangsformen er annerledes.

Men for meg er det å flytte greit så lenge mann og barn er med. Vi havnet her grunnet jobb, og etter at vi har fått barn så får jo de sine relasjoner.
Mine foreldre flyttet også rundt, så jeg er vant med det på en måte.

Ja, jeg har jo bodd i tre byer i Norge som student og ett år i utlandet.

Det kunne jeg godt ha gjort, og jeg tror egentlig jeg/vi kommer i den sitasjonen om 1.5 år, men da flyttet vi forhåpentligvis ikke bare for 1 år.

Ja, det kunne jeg gjort! Men jeg hadde nok flyttet for mer enn et år, det er jo knapt tid til å få pakket ut alt

Jeg er fra en annen del av landet enn jeg er bosatt, så jeg har forsåvidt flyttet "halve landet rundt".

Myrsnipa skrev:

Jeg er veldig stedbundet og måtte nok følt en slags tilhørighet for å kunne trives. Er veldig fjernt for meg å skulle bo et år i Kristiansand eller Gjøvik f.eks. Hva pokker tar man seg til der liksom?

Assa, vi har liv vi som bor i Kr.sand også! 😛:D Men jeg skjønner hva du mener; jeg tenker jo litt det samme andre veien - selv om jeg synes det kunne vært artig å prøve!

Spurte mannen her forleden om ikke vi skulle ta oss noen år på Husøy, men DET var han ikke helt enig i!

Det kunne jeg godt ha gjort

Spetakkelet skrev:

Spurte mannen her forleden om ikke vi skulle ta oss noen år på Husøy, men DET var han ikke helt enig i!

Jeg har bodd i så godt som alle deler av landet i oppveksten, så jeg tror jeg har den kulturforståelsen som trengs, thank you very much.

For min egen del hadde det vært helt greit å bo et annet sted i et år, men jeg vil ikke flytte med ungene.

Jeg vet heller ikke om jeg ville tatt med ungene bare for et år når de er så små, men jeg selv kunne fint gjort det. Vi flyttet til ukjent sted for noen år siden, kjente ikke en sjel her. Trives veldig godt, men tror ikke jeg ville revet opp ungene for en kortere periode nå når eldste har begynt på skolen.

Det hadde vært uaktuelt. Jeg grøsser ved tanken. Det er fordi jeg ikke vil bo noe annet sted enn Oslo så lenge vi skal bo i Norge. Dersom vi imidlertid snakker om å flytte til andre siden av jordkloden ville jeg vært entusiastisk. Jeg har veldig lyst på noen år i utlandet.

Lett som en plett. I hvert fall så lenge jeg visste det var midlertidig.

:Bergenser by heart:

Jeg har bodd hist og pist, både innenlands og utenlands, og flytter lett på meg. Men som den ekte bergenseren jeg er, vender jeg alltid tilbake.

Da eldste var litt over året flyttet vi til Gjøvik. Der bodde vi i to år, mens mannen gikk på skole. Jeg var ung mor, og hadde problemer med å finne min plass der oppe. Jeg lengtet fryktelig hjem, og hatet Gjøvik intenst. Så begynte jeg å ta lillegutten med i åpen barnehage, og jeg fikk en ny verden. Der var vi noen mødre som fant hverandre, og vi møttes en kveld hver fjortende dag, der vi utvekslet sladder ol. Samtidig som vi jo fortsatte å møtes 3 dager i uken i åpen barnehage. Jeg begynte også på rideskolen, etter at minstegutten ble født. Der fikk jeg også ny omgangskrets.

Det jeg vi frem til, er at man må gjøre en innsats selv for å kunne trives. Dersom man klarer å gjøre sine bekjentskaper, kan man få nye venner man har livet ut. Tiden går raskere, og man trives bedre.

Hadde jeg den gangen hatt kjennskap til forumverdenen, tror jeg nok jeg hadde fått venner raskere. Så flytt, finn venner på forumet som bor i nærheten, meng deg med lokalbefolkningen og nyt det å ha muligheten til å oppleve nye ting.
:lengter tilbake til Gjøvik: