Julekalender - årsaken til at vi ikke har likelønn?

Katta skrev:

Jeg gjør nemlig bare de tingene som betyr noe for oss, som er hyggelige og skaper stemning. Hvorfor skulle vi ellers gjøre det?

Jeg liker ikke å bake, men gjør av og til det fordi ungene liker det. Jeg synes baking er pyton. Det kan av og til være slitsomt å gjøre ting, bare for å please, men en del gjør man, og man blir glad pga barna - ikke kanskje aktiviteten i seg selv. Men i år er eldstemor straks 10, og baker selv. Jeg sier derfor ja til absolutt alt. "Bak i vei. Mamma kan handle og ta oppvask. Men bare fiks du". Hun har nå bakt 2-3 helger på rad, og skal i gang igjen i helga. Et drømmescenarie for henne - og meg.

Ellers overlater jeg til moren min å bake litt med og litt uten dem. De får 2-3 kosedager med mormor før jul. Det får duge for oss.

Jeg syntes ikke pakkekalender ble koselig. I starten ja, med et barn. Men ett ble til tre, og standarden på gavene økte. Det ble vanskeligere å finne ting, og å begrense pris. Det ble ikke hyggelig lengre. Så i år kjøpte vi. Slik blir det nok videre. Det føltes veldig godt når det var avgjort.

Jeg synes ikke julegavehandling er så hyggelig når man ikke aner hva man skal kjøpe. I år har jeg derfor for første gang sagt til mannen at han får bare fikse til sin slekt. Jeg gidder ikke mer.

Kos for meg er å pynte, høre på julemusikk, dra på noe (vi skal på juleforestilling neste uke), spise julekaker (ikke bake dem), stearinlys og mandariner, ja rett og slett eksistens. Å rydde plass for mer av dette trenger jeg. Ja julekort er koselig, men i år kommer de med ferdig tekst slik at jeg ikke behøver å skrive en personlig hilsen til alle 40. Jeg har dessuten bestilt teflonduk til spisebordet i stua, av pur hat mot å stryke 3 meter damask.

(Jeg lurer på om jeg har et feministisk opprør gående egentlig. Kjenner jeg gjør vei i vellinga her. Nok er nok!).

Dronningen skrev:

Jeg liker ikke å bake, men gjør av og til det fordi ungene liker det. Jeg synes baking er pyton. Det kan av og til være slitsomt å gjøre ting, bare for å please, men en del gjør man, og man blir glad pga barna - ikke kanskje aktiviteten i seg selv. Men i år er eldstemor straks 10, og baker selv. Jeg sier derfor ja til absolutt alt. "Bak i vei. Mamma kan handle og ta oppvask. Men bare fiks du". Hun har nå bakt 2-3 helger på rad, og skal i gang igjen i helga. Et drømmescenarie for henne - og meg.

Ellers overlater jeg til moren min å bake litt med og litt uten dem. De får 2-3 kosedager med mormor før jul. Det får duge for oss.

Jeg syntes ikke pakkekalender ble koselig. I starten ja, med et barn. Men ett ble til tre, og standarden på gavene økte. Det ble vanskeligere å finne ting, og å begrense pris. Det ble ikke hyggelig lengre. Så i år kjøpte vi. Slik blir det nok videre. Det føltes veldig godt når det var avgjort.

Jeg synes ikke julegavehandling er så hyggelig når man ikke aner hva man skal kjøpe. I år har jeg derfor for første gang sagt til mannen at han får bare fikse til sin slekt. Jeg gidder ikke mer.

Kos for meg er å pynte, høre på julemusikk, dra på noe (vi skal på juleforestilling neste uke), spise julekaker (ikke bake dem), stearinlys og mandariner, ja rett og slett eksistens. Å rydde plass for mer av dette trenger jeg. Ja julekort er koselig, men i år kommer de med ferdig tekst slik at jeg ikke behøver å skrive en personlig hilsen til alle 40. Jeg har dessuten bestilt teflonduk til spisebordet i stua, av pur hat mot å stryke 3 meter damask.

(Jeg lurer på om jeg har et feministisk opprør gående egentlig. Kjenner jeg gjør vei i vellinga her. Nok er nok!).

Jeg føler meg flink når jeg gjør de greiene du har skåret ned til. Og jeg synes heller ikke nødvendigvis baking er så morsomt altså, jeg gjør det fordi det gir en fin stund med ungene. Det blir litt på linje med andre ting jeg gjør med dem fordi det er hyggelig. Uten unger hadde jeg nok kjøpt all julebaksten jeg følte behov for skal du se. Jeg kjøper kalendere. Og så kjøper jeg jo gaver. Det er kanskje den eneste må-tingen vi gjør. Netthandel er en fin ting for å si det sånn.

Jeg er på lik linje med Dronningen og Katta.

Jeg tror vi skal få det koselig likevel. Vi startet allerede julepraten midt i november, noe mannen ikke helt var enig i. 😉 Men jeg har bare funnet ut at all kos og hygge avhenger ikke av meg, men at det er totalen av litt her og litt der. Det er kos på skolen, det har vært bakeverksted på skolen, det blir juleverksted, det er avslutninger, julegrantenning, luciafrokost, juleavslutning på dansingen, vi skal på 'Juleskurken' på teateret, og alt mulig. TV'n bygger opp rundt dette med juleprogrammer, og det er jul i butikkene. Jeg elsker egentlig julen, men måtte ta noen grep når tanken på desember begynte å skremme meg. Da ringte jeg også svigermor og ba henne ta flyet ned 17.desember og være med oss også denne jula. Så vet jeg at jeg kommer i mål. Vi har klart så masse alene over så mange år, men av og til er det vel greit å si: 'ja, det hadde vært fint med litt hjelp'. 🙂

Jeg synes at Katta sier det veldig godt.

Jeg har absolutt hovedansvaret for jul hjemme hos oss. Og det er fordi juleorganisering tross alt er blant de tingene som ikke må gjøres i et hjem, men som blir gjort dersom det er lystbetont. Og for meg er det lystbetont. Jeg gleder meg til å bake, til å pakke inn presanger, til å gjøre juleaktiviteter med barnene. Mannen synes ikke det er morsomt i det hele tatt. Skal vi enten ikke gjøre det fordi en ikke liker det, eller skal jeg tvinge mannen til å ta halvparten, når det er meg som har lyst til å gjøre det?

I julen kommer min lille indre husmor frem, og så lenge hun bare er der i desember, så lever jeg helt godt med henne. La meg få lov til det. Jeg har fulltidsjobb. Jeg tjener mer enn mannen. Mine barn blir ikke lullet inn i at livet bare er pynting og baking. Men akkurat i desember vil jeg gjerne la hjemmekos være i fokus.

Katta skrev:

Jeg gjør nemlig bare de tingene som betyr noe for oss, som er hyggelige og skaper stemning. Hvorfor skulle vi ellers gjøre det?

For å imponere og terge dem som ikke gjør det, vel.

Alvorlig talt, jeg kjenner at jeg blir litt sur av både artikkelen og enkelte her som insinuerer at man lager pakkekalender og ellers ordner til jul for å demonstrere hvor god mor man er - det synes jeg faktisk er litt frekt. Jeg er et julemenneske, og har gledet meg til å lage adventskalender omtrent siden jeg så at graviditetstesten var positiv. Hva omgivelsene mine måtte tenke om det hverken vet eller bryr jeg meg om; det er jo ikke akkurat noe jeg legger ut om i stor detalj i lunsjen eller i selskap. Jeg lager julekalender først og fremst for å glede sønnen min, og i nesten like stor grad for å glede meg selv.

Og når det gjelder juleforberedelser og arbeidsfordeling i heimen generelt, så gjør nok jeg mer til jul enn mannen min, nettopp fordi jeg synes det er stas. På den andre siden er husvask og vinduspuss og sånt hans jobb, til jul som til resten av året. 😉 Så å sammenlikne juleentusiaster med deltidsarbeidende cupcakedamer synes jeg blir en avsporing; det er litt som med kosthold - det er ikke hva du spiser mellom jul og nyttår som er problemet, men hva du spiser resten av året. Om jeg gjør litt ekstra, ene og alene fordi jeg synes det er morsomt, i desember, tror jeg ikke det norske likestillingsprosjektet blir skadelidende av den grunn.

Charlie skrev:

Forventningen i ventetiden er viktig. Akkurat som det å utsette tilfredsstillelse av behov er helt vesentlig for å gjøre suksess i skole og arbeidsliv (så dypest sett er nok pakkekalenderne et symptom som er viktig for å forstå frafallet i skolen. Og det sa jeg ikke på tull, engang).

Fantastisk godt sagt!

Charlie skrev:

Men jeg tipper at også i de fleste av de familiene er det HUN som tar ansvaret for at "noen" kjøper bursdagsgave, blir kjørt på trening og blir meldt på jazzballetten til våren. Det er IKKE noe far kommer på på vei til bussen at "jammen kunne Jonas trengt noe strømpiser".

Mannen min lener seg tilbake og vet at jeg kjøper gaver, sender kort og kjøper klær til barna. Jeg lener meg tilbake og vet at han klipper plenen, kjører til og fra fritidsaktiviteter og måker snø. Resten deler vi på, og jeg er temmelig sikker på at jeg kommer best ut.

Nå har jeg endelig noe å henge alle mine problemer med. Det er sikkert ikke udiagnosert dysleksi som har preget selvbildet mitt, men det at mor laget kalender til meg i tillegg til plastdingsekalender som har ødelagt alt.

Spørs om det blir noen gravdekorasjon og lys på graven i år.

Endelig har jeg noe og noen å skylde på for alt.

Den artikkelen kan ikke jeg lese, for da tror jeg blodtrykket mitt går gjennom taket...

zinatara skrev:

Jeg tenker akkurat det samme som i matpakkediskusjonene og alle de andre lignende som dukker opp innimellom. Vi som kvinner må faktisk ta tak i oss selv dersom vi ikke har god nok selvfølelse til å takle at andre gjør noe vi ikke har overskudd eller lyst til å gjøre. Ingen av oss har tid til å gjøre alt perfekt og jeg har heller ikke lyst til å ofre meg selv totalt for å prøve.

Når jeg grøsser over alle kalenderbekymringene og julemaset generelt (status fra venn på FB f.eks: Hvordan skal jeg rekke 72 gaver til i morgen?) er det virkelig ikke fordi jeg er misunnelig eller har lav selvfølelse. 🙄 Som de opplyste mennesker vi er, synes jeg det er på sin plass å sette spørsmålstegn ved hvorvidt det er smart- eller bærekraftig...- å skru det vanvittige forbruket vårt opp enda et hakk ved å faktisk gi barna gaver hver eneste dag i desember. F.eks vil jeg anbfale dere å lese denne: http://www.framtiden.no/200811182431/rapporter/forbruk/okologiske-konsekvenser-av-norsk-forbruk.html før dere kosemoser dere videre med alle plastduppedingsene som vi tross alt bare gir barna en gang i året? Hvis man ser litt utover nesetippen sin, skjønner man at det handler om langt viktiger ting enn selvfølelse og likelønn. Jeg er også enig med Charlie som skriver dette:

Charlie skrev:

Enig. 24 julegaver før julaften gjør selvfølgelig ungen "mette". Jeg hadde også pakkekalender da jeg var liten, da fikk vi EN småsjokolade, ETT klistremerke eller EN refleks fra banken. Det endel får nå er i kategorien for julegave på julaften for meg. Jeg syns det er urettferdig overfor ungene å bade dem i så mange ting. Forventningen i ventetiden er viktig. Akkurat som det å utsette tilfredsstillelse av behov er helt vesentlig for å gjøre suksess i skole og arbeidsliv (så dypest sett er nok pakkekalenderne et symptom som er viktig for å forstå frafallet i skolen. Og det sa jeg ikke på tull, engang).
quote]

[quote=MammaHeksa;3527487]Den artikkelen kan ikke jeg lese, for da tror jeg blodtrykket mitt går gjennom taket...

Ja, for det at noen kan påstå at gavekaleldere er unødvendig fjas, er selvsagt både opprørende og frekt. 🙄

Jeg synes adventskalender er utrolig hyggelig, og husker det som en stor glede fra egen barndom. Selv i en nøktern 70-tallfamilie var det pakkekalender og der kunne det være en ballong én dag og en clementin den neste. Mine gutter får som sagt pakkekalender av svigermor, og det er et tilsvarende nøkternt nivå på innholdet. Jeg synes det er utelukkende koselig og jeg tenker at man kan ha bevisste tanker om forbrukersamfunnet og førjulshygge i hodet på én gang. En pakkekalender kan være så mangt tydeligvis - jeg visste ikke at det var så vanlig at en slik kalender inneholder ordentlige gaver hver eneste dag.

Ooops - feil tråd.

Jeg var litt i tvil om jeg skulle skeie ut og kjøpe to kalendre til 11 kr på Kiwi i dag, eller om ungene burde være fornøyde med å delta i åpningen av farens legokalender. :'dårlig mor:

Mine unger har kjøpt godis kalender og er superfornøyde. Har også flaxkalender, alle sammen.

Jeg er ikke oppvokst med sånn pakkekalender, det er litt kompliser for mine unger med sånn kalender siden de bare er her annhver uke, men hvis jeg hadde laget hadde det blitt med sokker, truse og tannbørster liksom.

Blå skrev:

Jeg synes at Katta sier det veldig godt.

Jeg har absolutt hovedansvaret for jul hjemme hos oss. Og det er fordi juleorganisering tross alt er blant de tingene som ikke må gjøres i et hjem, men som blir gjort dersom det er lystbetont. Og for meg er det lystbetont. Jeg gleder meg til å bake, til å pakke inn presanger, til å gjøre juleaktiviteter med barnene. Mannen synes ikke det er morsomt i det hele tatt. Skal vi enten ikke gjøre det fordi en ikke liker det, eller skal jeg tvinge mannen til å ta halvparten, når det er meg som har lyst til å gjøre det?

I julen kommer min lille indre husmor frem, og så lenge hun bare er der i desember, så lever jeg helt godt med henne. La meg få lov til det. Jeg har fulltidsjobb. Jeg tjener mer enn mannen. Mine barn blir ikke lullet inn i at livet bare er pynting og baking. Men akkurat i desember vil jeg gjerne la hjemmekos være i fokus.

Jepp. Jeg er ikke så glad i julegavehandling, men alt det andre elsker jeg: Kakebaking, advent, pynting lille julaften, julemusikk og julestemning. Ikke snakk om at jeg vil gi fra meg det. Sambo er vokst opp i et hjem med lite av dette og ville ikke gjort noe hvis jeg hadde latt vær - sånn er det.

Jeg er minimalt bekymret for kjønnsbasert likestilling i hjemmet vårt i det daglige siden det er sambo som gjør alle de tradisjonelle husmortinga som å vaske gulv og akke seg over at ingen ser det, har ansvaret for kjøkkenent, matpakker osv. mens jeg leser avisa i sofaen. Jeg har lengst utannelse og tjener mest selv om jeg lager pakkekalender og baker sju slag, og jeg er mer opptatt av hva slags gode juleminner barna mine får enn hva naboene synes om min innsats.

rine skrev:

Ja, for det at noen kan påstå at gavekaleldere er unødvendig fjas, er selvsagt både opprørende og frekt. 🙄

Hadde det vært (bare) det hun sa, så hadde vel de færreste vært uenig. Men det skjer tydeligvis noe merkelig med leseevnene dine når det kommer til dette og matbokser.

Jeg synes det er like teit å bli stresset av at andre legger mer krefter enn en selv i enkelte ting som å lage pakkekalender og forseggjort julebakst og pepperkakehus.

Men er folk så teite sånn egentlig? Eller er det mediaskapt? Jeg lager forseggjort pepperkakehus men gir dem ferdigkalender. Og sånn er vel de fleste? Noe er morsomt, noe er kjedelig og da gidder en ikke.

Esme skrev:

Men er folk så teite sånn egentlig? Eller er det mediaskapt? Jeg lager forseggjort pepperkakehus men gir dem ferdigkalender. Og sånn er vel de fleste? Noe er morsomt, noe er kjedelig og da gidder en ikke.

Jeg tror det er fullstendig medieskapt. Avisene intervjuer en eller annen forsker som synser over om kalender og matbokser brukes som hierarki-kommunikatorer, og det skaper en slags kredibilitet i utsagnene. Det finnes ikke forskning på dette i det hele tatt, og jeg er skikkelig lei hele den fiktive problemstillingen. Alle disse artiklene har fått meg til å føle at andre freser av meg bak ryggen min når jeg gjør noe for sønnen min som jeg syns er gøy, og jeg tar meg selv i å håpe at han ikke viser det bilformede egget til noen, tilfelle det barnet forteller mammaen sin om det. Jeg syns det er dårlig gjort at jeg skal gis dårlig samvittighet for å ha en viss type estetisk sans.

Tallulah skrev:

Hadde det vært (bare) det hun sa, så hadde vel de færreste vært uenig. Men det skjer tydeligvis noe merkelig med leseevnene dine når det kommer til dette og matbokser.

Det er mulig, men jeg har faktisk ikke lest artikkelen.