Er foreldrene/svigerforeldrene dine tålmodige rundt barnebarna?

svigermor har en lunte så lang at jeg aldri har sett henne fått nok. Min mor er en kruttønne på generell basis og er nok slik hun alltid har vært. Hun er ikke sinna på gutta hun heller, men jeg som kjenner henne godt ser når hun har fått litt nok

Besteforeldrene på begge sider er tålmodige med barna - mine foreldre er altfor tålmodige, og min far setter aldri foten ned. Jeg har måttet instendig oppfordre han til å sette grenser for seg selv sammen med barnebarna.

Når man er hverdagsbesteforeldre som mine foreldre er, er det viktig med normale kjøreregler og grenser.

Kirsebær skrev:

Hvorfor det, egentlig?

Jeg prøver å ha forståelse for at ikke alle takler barn på samme måte. Og det at jeg har så mange barn gjør at støynivået enkelte ganger er litt høyere enn hos andre med færre barn.

Jeg forstår at det kan bli litt vel mye når de maser litt mye. De er ikke vant med det.

Teflona, jeg tror ikke jeg ønsker å skrive så mye mer om dette ute i åpent forum, men jeg forstår godt spørsmålene dine.

Samvær med min far er minimalt. Barna og jeg er kun på besøk en gang i året og det er i jula.

Jeg er nødt til å ta et skritt av gangen og jeg forventer ikke at alle skal forstå meg.

Teflona skrev:

Og igjen: hvorfor skal man absolutt forstå folk som oppfører seg slik, er det liksom en plikt man har, å forstå og godta bedriten oppførsel?

Det hender det er en hjelp å prøve å forstå hvorfor folk reagerer som de gjør. Ikke fordi man nødvendigvis synes det er greit selv om man forstår det, men for å skape litt struktur i en kaotisk verden og plassere ansvaret der det bør være. Jeg har også ei mor som ikke alltid oppfører seg som hun burde i forhold til barn og barnebarn, for meg er det faktisk en hjelp å forstå hvorfor hun gjør som hun gjør. Det gjør at jeg kan tenke at det ikke er meg det er noe galt med, det er hun som oppfører seg sånn fordi hun har vokst opp som hun har gjort. Og da trenger jeg ikke forvente tilsvarende behandling fra andre når jeg er i en tilsvarende situasjon med andre mennesker. *litt vag beskrivelse på åpent forum*. Om jeg forstår og hvordan jeg velger å forholde meg til situasjonen er to forskjellige ting for meg. Jeg kan for å ta et fiktivt eksempel godt forstå at en som har vokst opp med vold kan ha et temperament som gjør vedkommende voldelig overfor barn. Jeg hadde imidlertid tross forståelsen ikke eksponert barn for denne personen.

Ja, særlig svigermor. Hun er så tålmodig at jeg av og til lurer på om hun er et overjordisk vesen. Det er ikke uten grunn at datteren vår i diskusjoner her hjemme vil ringe besteforeldrene og spørre om hun får flytte til dem.
Resten av besteforeldrene er "vanlig tålmodige". Barna får stort sett utfolde seg som de vil og vi tillater, men jeg tror de av og til synes det er godt når vi drar ut dørene også.

Katta skrev:

Det hender det er en hjelp å prøve å forstå hvorfor folk reagerer som de gjør. Ikke fordi man nødvendigvis synes det er greit selv om man forstår det, men for å skape litt struktur i en kaotisk verden og plassere ansvaret der det bør være. Jeg har også ei mor som ikke alltid oppfører seg som hun burde i forhold til barn og barnebarn, for meg er det faktisk en hjelp å forstå hvorfor hun gjør som hun gjør. Det gjør at jeg kan tenke at det ikke er meg det er noe galt med, det er hun som oppfører seg sånn fordi hun har vokst opp som hun har gjort. Og da trenger jeg ikke forvente tilsvarende behandling fra andre når jeg er i en tilsvarende situasjon med andre mennesker. *litt vag beskrivelse på åpent forum*. Om jeg forstår og hvordan jeg velger å forholde meg til situasjonen er to forskjellige ting for meg. Jeg kan for å ta et fiktivt eksempel godt forstå at en som har vokst opp med vold kan ha et temperament som gjør vedkommende voldelig overfor barn. Jeg hadde imidlertid tross forståelsen ikke eksponert barn for denne personen.

Jo, jeg forstår også hvorfor folk kan ha blitt som de er på grunn av oppvekst osv, men jeg synes det er forskjell på å forstå dem og å forstå dem OG i tillegg utsette egne barn for dem (som du også sier). Da går forståelsen for langt, etter min mening. Jeg har selv hatt nære familie som vi har kuttet ut pga oppførsel som ikke vi kunne utsette barn for, selv om jeg godt skjønte hvorfor vedkommende hadde blitt slik. Samtidig er jeg ikke helt sikker på om en vond barndom alltid unnskylder at man oppfører seg jævli når man er 60 år.

Ja, både svigers og mamma og de er supertålmodige og snille med ungene. Svigerforeldrene mine kan vel kanskje "fare opp" og småkjefte litt fortere enn mamma, men ikke så mye som jeg og gubben. 😉 Mamma er MYE sammen med ungene, men har foreløpig bare vært skikkelig irritert på det ene barnet mitt EN gang, og det var etter at hun eldste holdt yngstemann våken i 4 timer etter legging. Samtidig er hun klar på grenser og sånn, men er kjappere til å bestikke/avlede enn å bare stå i en konflikt som jeg gjør.

Med unntak av moren min (som de nesten ikke har kontakt med), så er alle besteforeldrene tålmodige. Faren min er den tålmodigste av de alle og han godtar hva som helst. Svigermor er tålmodig, men rettferdig (har vært lærer i over 30 år, så hun er også ganske pedagogisk anlagt). Og svigerfar har blitt mer og mer tålmodig. Han hadde ganske kort lunte da mannen var liten, men han er myk som smør med barnebarna.

Svigermor og svigerfar er tålmodige med ungene og det har de alltid vært. Mine foreldre omgåes ikke ungene så ofte, men når de gjør det er i alle fall mamma tålmodig. Pappa er ganske uinteressert i ungene, men han er hyggelig og vennlig mot dem.

De er ganske tålmodige, men de blir jo slitne. Det forstår jeg godt. Vi blir slitne vi også, men er mer vant til at det skjer mye, selv om ungene totalt sett er ganske rolige. Mine foreldre og svigermor har roligere dager, så når de kommer hit eller vi drar dit, så blir det jo en gedigen overgang for dem.

Pappa og kona har kort lunte, det har de med alle andre også, så sånn er de bare. Mamma har fått litt kortere lunte med årene, men det er forsåvidt greit, den er uansett mye lenger en min.
Svigers har alt for lang lunte og finner seg i absolutt alt, noe som i mine øyne er langt fra greit.

Foreldrene mine var veldig tålmodige med oss da vi var barn, og jeg tror de er minst like tålmodige nå. De er jo eldre og blir kanskje raskere slitne, men til gjengjeld har de bedre tid og ser barnebarna ganske sjelden, og jeg kan ikke huske å ha sett dem miste tålmodigheten med noen av barnebarna. Svigerforeldrene mine har jeg jo ikke noen erfaring med fra egen barndom, men de er veldig opptatt av Poden og har enorm tålmodighet med ham. (Men ingen av besteforeldrene er "overtålmodige" i den forstand at de lar ham herse med seg eller oppføre seg dårlig.)

Min mor er tilsynelatende veldig tålmodig med barnebarna. De elsker henne og det er gjensidig. Men hun er irriterende problemfokusert og kan gjerne fortelle meg i ettertid om at elstemann virker hyperaktiv og minstemor er unormalt sta og egenrådig. 🙄 Og det har absolutt ingenting med virkeligheten å gjøre, hun skjønner ikke at hun må være en tydelig voksenperson og se ungene med positive og forståelsesfulle øyne.

Alt i alt, fikser hun rollen som bestemor bedre enn da hun selv var småbarnsmor.

Pappa er vel ikke så veldig opptatt av barnebarna sine, men har var aldri opptatt av sine egne barn heller. Mamma er veldig flink med barnebarna sine, svigermor er helt fin når hun er seg selv. Farfar har de ikke kontakt med. Men slik jeg kjenner mannen så tror jeg at han hadde vært en strålende farfar. Bare så synd han ikke har kontakt med de tre sønnen sine fra første ekteskap lenger.

Tålmodige. Særdeles tålmodige. Til tider irriterende tålmodige. (Nei, du får ikke lov til å kalle bestemor en bæsj, Prototypen - sier jeg. Det går helt greit, Veronalsnuppa mi, kvitrer bestemor. )

Mine foreldre en veldig tålmodige og fine rundt barnet mitt. Mamma må ha en tålmodighet som er uendelig, pappa litt mindre. Han kan blir irritert og sier ifra (på en ok måte). men alt i alt er de supre forbilder.
Farmoren til guttungen er samme vesen, rolig, snill og tålmodig. Han har nok vært heldig med sine besteforeldre.

Svigers er verdens herligste besteforeldre - de har alltid tid og er kjempefine med barna, og gjett om de blir forgudet av alle sammen.

(Så får det bare være at jeg innimellom har lyst til å kakke svigerfar i hodet med en diger torsk - det hender han er en smule upedagogisk, for å si det pent.)

Faren min og kjæresten er også veldig tålmodige og gode - de overøser gutta med kjærlighet, men de er gamle nå, så det er ikke så mye de orker å være sammen med barna.

Nå er jentene mine svært rolige av seg og alltid vært enkle å ha med å gjøre, men mamma er nok ikke av den tålmodige nei. Svigermor og pappa var utrolig tålmodige og svært flink med barn (Pappa kunne ikke få nok av å være med jentene) Derfor savnes de fælt.

Pappa er som han alltid har vært og er tålmodig og morsom, herjete og lekfull sammen med barnebarn og alle andre barn. Han er en praktfull fyr med mennesker, men jeg ser at han drar på årene og spesielt det siste året har satt spor. Ikke at han er utålmodig, men han blir fortere sliten og trekker seg unna.
Mamma glimter til en gang i blant og er en hyggligere mormor enn mamma, men det hender hun synes at det blir for mye styr og hun viser tydelig at hun helst vil sette seg ned foran TVen sin.