Spinnoff: Når er det ok å ringe nødnumre?

Jeg har ringt 113 mange ganger på jobb,og en gang hjemme. Det var da datteren min hadde åpnet en boks med Afipran.Jeg fikk beskjed av giftsentralen om å ringe dit.

Jeg ble forresten reddet av brannvesenet ut av en heis engang. Det var litt flaut og veldig gøy. Det var en glassheis, og jeg ble stående fast med haka i høyde med gulvet i første etasje. Så sto jeg der da, til tre kjekke brannmenn kom og bente opp dørene og løftet meg ut.

Nå kom jeg på den ene gangen mamma har ringt nødnummer. Nå, 16 år senere, ler vi oss skakke av hele greia.

Mamma skulle for første gang sitte barnevakt for sin nye niese på seks måneder. Hun hadde vært litt snørrete, men ikke noe å ta på vei for. Vesla sovner fint i reisesenga, og mamma slapper av og klapper seg selv på skulderen. (Mamma har litt angst for å ha ansvar for små babyer helt alene, nemlig. ) Så hører vi plutselig hosting fra rommet. Jeg går inn for å høre, og det går opp for meg at ungen sliter med å puste. DramadronningFibi (som i tillegg er midt i fjortissalderen) hyler "HUN FÅR IKKE PUSTE!" og fibimamma kommer løpende. Mamma har da aldri hørt om falsk krupp, så hun tenker ikke tanken på at det kan være noe i den retningen. Hun er overbevist om at nå dør ungen. Nødnummer ringes, ambulanse sendes, og jeg står på terassen og hulker med en gispende baby i armene. Mamma hikster og hulker inn i telefonrøret og blånekter å legge på før ambulansen har kommet. Plutselig kommer det ambulansefolk opp trappene, og intet mindre enn to ambulanser står utenfor. De tar med seg mamma og lille gispebaby, og drar avgårde. På vei til sykehuset kvikner vesla til, og fjoller og ler noe voldsomt med ambulansemannen. Når de kommer frem bæsjer hun seg ut, og mamma må slukøret spørre om det er mulig å få låne bleie og rene klær til henne. Jenta smiler som en sol hele tiden, og ler bare noen titter på henne. Strålende fornøyd med all oppmerksomheten, antar jeg. Når folkene på sykehuset spør hva ungen heter klarer ikke mamma å svare. De hadde litt problemer med å finne navn til henne og akkurat der og da klarer hun ikke å huske hva de endte opp med, så hun må ringe hjem til meg for å få svar. Så spør de hva moren til barnet heter, men det klarer hun visst heller ikke å svare på. (Tante var samboer, men hadde vært gift tidligere, og mamma ante ikke hvilket etternavn hun hadde)

Enden på visa var at mamma måtte ta taxi hjem i pysjen, og på sokkelesten, midt på svarte natta, med en strålende fornøyd smårolling.

Jeg har aldri stått ovenfor dilemmaet hvor jeg har måtte avgjøre om jeg skulle ringe ambulanse eller ei, de gangene det har vært aktuelt har andre tatt valget. Minsten ble hentet i ambulanse når han brakk benet på skolen (pga. store smerter) og jeg ble hentet i ambulanse på legekontoret en gang (lungebetennelse, jeg var steindårlig). Da var det hhv rektor og min lege som bestilte ambulanse. Jeg selv ville neppe bestilt ambulanse til meg selv, men til minsten hadde jeg nok gjort det siden han hadde så store smerter at vi ikke hadde sjans til å flytte han selv.

For meg ville nok forsvarlighet og smerter være avgjørende, samt hvor alvorlig jeg evt. mistenkte det var.

Når det gjelder brannvesenet har jeg ringt 110 en gang når jeg jobbet på bensinstasjon og det begynte å brenne i motoren til en bil som sto ved en pumpe ( ), mens politiet har jeg stort sett brukt vaktnummeret og ikke 112 til da ingen av tingene jeg har ringt for har hatt sånn veldig bråhast. (Har da ringt for bl.a. fyllekjører, bilist jeg mistenkte var påvirket av narkotika, tydelig dement bilist som ikke hadde noe i trafikken å gjøre etc. Alt fra bensinstasjon-perioden min. )

Må forøvrig legge til at jeg alltid har fått god hjelp og ordentlige svar når jeg har ringt. Siden jeg ikke har ringt 112 kan jeg ikke helt si hvordan nødnummeret virker, men de har i allefall alltid vært takknemlige og tatt henvendelsene mine seriøst når jeg har ringt. Fyllekjøreren ble tatt, han jeg mistenkte var ruset var kjenning av politiet (og definitivt påvirket), og jeg har satt i gang en storstilt politiaksjon etter en biltyv som politiet var på leting etter. Det skjedde på en nattevakt og jeg kunne lese om det på tekst-TV når jeg kom hjem etterpå. 'Etter tips fra en ansatt på Shell' - det var meg det.

Jeg har ringt 112 en gang, mamma og jeg kjørte da bak en bil hvor føreren åpenbart ikke hadde noe bak rattet å gjøre. Fikk da bryskt beskjed om å ringe 02800, greit nok. Vi mistet bilen ute av syne på en sidevei. Ble oppringt senere på dagen av politiet som hadde funnet vedkommende og bilen og det var en helt riktig vurdering å kontakte politi.

En annen gang ringte jeg 02800 og ga dem beskjed om en båt som lå "rart" i vannet (vanskelig å avgjøre om den hadde gått på grunn eller holdt på å synke men det så egentlig ikke så dramatisk ut); da fikk jeg tlf senere om at de hadde funnet en person i kjølen på båten og jeg hadde faktisk reddet livet hans ved å ta den tlf. Det ble et oppstyr uten like i lokalsamfunnet og jeg var mest av alt kjempeflau; 17 år og svært sjenert.

Sambo fikk beskjed om å "slutte å ringe" etter tlf nr 2 til 113 en gang han fant en overstadig beruset fyr liggende tynnkledd i en dam i minusgrader. Fyren blødde fra hodet og sambo fikk ikke kontakt med han. AMK hadde ikke kapasitet. Heldigvis kviknet fyren etterhvert til, blødningen så ut til å være overfladisk og han stablet seg på beina og låste seg inn i en blokk like ved.

Jeg har ringt en gang for å varsle om pipebrann.
Og en gang til amk, da ble jeg ikke tatt seriøst, de synes ikke det var alvorlig nok og at noen kunne dø av hjerteinfart imellomtiden, det var ikke mer jeg kunne gjøre for vedkommende så jeg gav beskjed om at jeg tok med meg barna og gikk, så fikk de ha ansvaret om noe skulle skje med vedkommende, men da kom de og vedkommende ble bragt på sykehus, noe som var rett avgjørelse.

Jeg ringer om det er nødvendig, altså hvis jeg ikke kan gjøre noe, men noe må gjøres.

02800 har jeg ringt flere ganger når jeg ser merkelig kjøring. Flere ganger har jeg sett at bilen blir stoppet.

Alarmnr ringer jeg "støtt og stadig" på jobb. Det blir sånn når man jobber hjemmetjensten. Jeg er egentligen veldig glad jeg har ringt til 113 så mange ganger. Det er ikke farlig og de er flinke til å veilede. Privat har vi bare ringt en gang. Det var når mellomstepropellen slå hull i panna. Propellmannen fikk litt sjokk og ringte dit i stedet for legevakten. Hun hadde et står på 7-8 cm i panna som sprikte veldig og alt man kunne se var blod og noe hvitt. Jeg holdt meg heldigvis kald og hadde lagt på press på såret. Han ble bedt om ringe legevakten. Vi kjørte henne inn og hun ble sydd.

De eneste gangene jeg har snakket med AMK har vært når jeg sitter på jobb. Da har jeg ringt dem opp for mye rart. Men da ringer jeg ikke 113 heller, jeg har dog ropt "ring 113" et par ganger når jeg står der med en dårlig unge og trenger folk. (Vi bruker det nummeret internt også).

Jeg burde ringt AMK da mannen min ble dårlig før jul i forfjor. Jeg burde hatt vett til å få tak i en ambulanse. Men det er noe med at når man jobber på intensivavdelinger, måler man folk etter litt feil standard. Jeg vil mene at en mann som må sette seg for hver andre meter ikke er noe å sitte i kø på legevakta med sånn egentlig.

Jo, og så har jeg ringt 112 en gang, det var villmannskjøring deluxe. Da fikk jeg HVOR ER DU? som svar, det var en de jaktet på og hadde mistet i biljakt. Litt action i hverdagen.

Har ringt to ganger ved bilulykke, en gang da guttungen var 2-3 år gammel, og fikk kokende vann over brystet. Da var de rimelig kjappe med ambulansen, for å si det slik. Jeg hadde allerede stappet guttungen i kjøkkenvasken, noe som hjalp, og vi ble kjørt til sykehuset i nabobyen med ambulansen.

Jeg hadde synts at det var bra om det var samme nummer til både politi, ambulanse og brannstasjon i Norge, slik som det er i mange land. Jeg tror at jeg fortsatt har dem i telefonen og jeg husker 113, men de andre kan jeg ikke. Det hadde vært mye enklere og man måtte ikke ta vurderingen hvor man skal ringe om det er en situasjon der flere trengs (ja, jeg vet at de ordner opp om man bare ringer et sted).

Ellers så har jeg følt at jeg har tatt de riktige bedømningene når jeg har ringt nødnummer, også når andre har gjort det for meg (heldigvis bare behov en gang).

Jeg tenker at det er riktig å ringe nødnummer når situasjonen man er i oppleves alvorlig og å kunne komme ut av kontroll relativt raskt.

Jeg har ringt nødnummeret 3 ganger. Første gangen når Junior fikk spysyken som baby, jeg var helt sikker på at han holdt på å kveles og vi fikk ikke kontakt med han. Veldig snill og rolig mann på telefonen som lyttet helt til vi hadde kontrollen. Andre gang midt på vinteren og jeg traff en veldig gammel mann på min vei til trikken, han hadde på seg pysj og kunne ikke gjøre rede for seg. Politiet ble irritert og skulle kanskje sende noen. Og jeg fikk ikke stoppet mannen, som bare fortsatt å gå. Tredje gangen var når jeg hørte naboen rope på hjelp gjennom veggen. Han hadde ramlet fra sengen sin og jeg fikk ikke tak i vaktmesteren. Full utrykkning med politi, sykebil og brannbil.

Den første telefonen hadde jeg ikke tatt i dag (erfaren), men de 2 andre syns jeg var helt kurante.

Jeg har ringt nødnummer i privat sammenheng bare en gang,- da eldstedattra fikk en alvorlig allergisk reaksjon av egg og hovnet skikkelig opp,- ellers bare i jobbsammenheng.

Har ringt 113 en gang, i fjor sommer. Mannen drev med et "helikopter" (pussemaskin på eksos) i kjelleren og drev på litt for lenge. Ute på trappa rett utenfor ble han svimmel og plutselig helt borte. Grusomt ekkelt. Fikk lagt han i stabilt sideleie og ringt. Han kom litt til seg selv mens jeg snakket med de men ambulansen kom etter 10 min og tok han med seg. Var 2 timer på legevakten for å få oksygen. Forferdelige sekund/minutt der han var borte og jeg ringte men jeg var overraskende rolig. Ungene lekte heldigvis på trampolina et stykke unna og fikk ikke med seg at han var borte.

Skremmern skrev:

Hvorfor var du flau? Fordi de var så mange?

Ja, jeg syntes vel det var i overkant mye oppstyr, særlig når det viste seg å ikke være noe. Jeg spurte jo om de kunne sende en for å sjekke.
Kanskje de tenkte at nå passet det bra med litt utrykningsøvelse, så derfor stilte hele gjengen?

Var glad for at naboene sov i allefall.

Privat har jeg ringt 113 flere ganger. En gang da gutten min var liten og fikk feberkramper for første gang. Han aspirerte oppkast i lungene og fikk ikke puste. Ambulanse kom med en gang og han ble innlagt på lokalsykehuset til observasjon 1 døgn, også ca 1 uke for behandling av infeksjon.
En annen gang jeg ringte var gutten min ca 4 år tror jeg. Han satt og lekte med lego da han hadde bitt av en del som satt så godt fast, og satte den i halsen. Han ble blå og fikk ikke puste, og falt bort. Jeg var overbevist om at han døde fra meg da. Ambulanse kom med en gang, han ble innlagt på lokalsykehuset og etterhvert fløyet videre til Sentralsykehuset.
Jeg har ringt 2-3 ganger da han har gått helt tett og ikke fått puste. Alle gangene har han fått kjapt hjelp.
På jobb har jeg ringt mange ganger. Blant annet ved mistanke om slag, hjerteinfarkt, uventet død osv osv.

mamaria skrev:

Ja, jeg syntes vel det var i overkant mye oppstyr, særlig når det viste seg å ikke være noe. Jeg spurte jo om de kunne sende en for å sjekke.
Kanskje de tenkte at nå passet det bra med litt utrykningsøvelse, så derfor stilte hele gjengen?

Var glad for at naboene sov i allefall.

Brannvesenet må alltid rykke ut med fullt vaktlag og alt materiell i tilfelle det er en reell hendelse eller de må direkte videre til andre oppdrag, spesielt på natt.

mamaria skrev:

Ovnen ble slukket, mennene dro, og jeg var flau i uker etterpå.
Jeg ser jo nå i ettertid at jeg gjorde det eneste riktige.

Den følelsen satt jeg også med, etter å ha fylt gata her med brannbiler, ambulanser og politi, men vet jo med meg selv at jeg gjorde det eneste riktige.

Det er vel et par år siden nå. Jeg og mannen oppdaget et merkelig orange og dansende lys i snøen bak et større boligkompleks her. Vi ante uråd, og mannen løp ut, mens jeg sto med telefonen klar og ventet på bekreftelse. Og jo da; mannen roper til meg at det brenner i huset.

I forfjamselsen så ringer jeg 113, men blir satt i kontakt med brannvakta. Jeg må si som sant er til mannen på brannvakta at jeg ikke aner hvor omfattende det er, men at jeg har fått bekreftet åpen flamme på huset. Mannen spør så om hvilket hus det er snakk om, og jeg svarer at det er et boligkompleks med 10-12 enheter.

Da blir det fart i sakene...

Det viser seg også at damen på 113 fortsatt er med oss, og da hun hører størrelsen på huset, så bryter hun inn med at da sender jeg et par ambulanser også...

Jeg kjenner at alvoret begynner å gå opp for meg da.

Vi avslutter samtalen, og jeg løper ut og hjelper mannen min. Det viser seg at brannen er utvendig, og det ser ut til at det kun er bordkledningen rundt røret til en pelletsovn som brenner. Mannen min tømmer to pulverapparat og holder resten i sjakk med snø til brannvesenet kommer.

Jeg følte meg ikke videre høy i hatten da jeg innså hvilket apparat jeg hadde satt i sving, men som sagt så ante jeg ikke hvor stort omfanget var da jeg ringte. Og i følge brannvesenet så kunne dette fort fått langt verre følger, om ikke vi hadde oppdaget dette i tide, og at mannen min reagerte med iskald ro. Flammene hadde vært opp under taket på huset, og hadde de fått tak der, så hadde vi stått overfor en storbrann.

Skremmende opplevelse.