Holder du ut alt fra familien?

Man leser stadig om folk på nett som sliter med familiens oppførsel, det være ens egen eller inngiftet. Som plages med det ene og det andre og er sliten pga alt som foregår.

Jeg tar meg i å undres på hvorfor man lar seg selv gjennomgå slikt. Er jeg en kald fisk som ikke tar fem øre for å kutte ut mennesker som ikke er bra for meg, det inkludert familie?

Jeg vil ikke leve mitt liv med mennesker rundt meg som lager problemer som jeg ikke trenger. Jeg sier takk og adjø om folk er for teite for hva jeg foretrekker. Jeg har mang en gang tenkt tanken, når folk forteller om sine forferdelige familiemedlemmer; men hvorfor kutter de ikke kontakten? Er det så viktig å holde sammen, selv om deres oppførsel er med på å forringe livskvaliten?

Det er som regel ikke så enkelt. Hadde det vært bare meg, så hadde det ikke vært noen problem med å kutte ut min far. Men hva med min mor? Mine søsken? Mine barn? Min svigermor er det bare jeg som har problemer med, så det er litt vanskelig å kutte henne ut.

Jeg har et greit "reaksjonsmønster" for slike ting...;

FØrst sier jeg i fra på en vennlig, ok måte - forsøker å være litt diplomatisk, imøtekommende osv.

Så, hvis ting ikke blir bedre, sier man ifra litt skarpere, mer direkte og gir klar beskjed om følgene dersom det ikke blir endringer.

Og hvis ting da ikke skjer, er det over og ut.

Men, alt dette forutsetter at det er alvorlige ting jeg overhodet ikke kan akseptere. Det finnes mye som kan irritere meg (dersom jeg lar det) men som jeg aksepterer fordi kontakten med familien er viktigere enn bagatellene. Gjerne slike småting som ikke har noen direkte innvirkning på meg eller Ihne, men som jeg av en eller annen grunn misliker. (Holdninger feks...)

Jeg syns det er enkelt, jeg har gjort det. Klart, ting må omprioriteres, men jeg gidder ikke ha psyke mennesker i livet mitt.

safran skrev:

Min svigermor er det bare jeg som har problemer med, så det er litt vanskelig å kutte henne ut.

Godt sagt. 🙄

Sitron skrev:

Jeg syns det er enkelt, jeg har gjort det. Klart, ting må omprioriteres, men jeg gidder ikke ha psyke mennesker i livet mitt.

Håper det ikke blir deg en dag, da - som blir psyk. Og som enkelt kuttes ut fordi ikke andre gidder å ha psyke mennesker i livet sitt.

Svar på spørsmålet ditt: Nei, jeg holder ikke ut alt. Men jeg synes langt fra det er enkelt å kutte ut familiemedlemmer. En ting er mine egne relasjoner, fornuft og følelser, noe ganske annet er andres oppfatning av samme sak...

Liven skrev:

Håper det ikke blir deg en dag, da - som blir psyk. Og som enkelt kuttes ut fordi ikke andre gidder å ha psyke mennesker i livet sitt.

Svar på spørsmålet ditt: Nei, jeg holder ikke ut alt. Men jeg synes langt fra det er enkelt å kutte ut familiemedlemmer. En ting er mine egne relasjoner, fornuft og følelser, noe ganske annet er andres oppfatning av samme sak...

Herregud, ta nå faen meg og la vær å les alt så jævla bokstavlig!

Sitron skrev:

Herregud, ta nå faen meg og la vær å les alt så jævla bokstavlig!

Dersom du ikke vil at innlegg skal leses bostavlig, bør du omformulere deg en smule. Det skrevne ord leses bokstavlig, jeg finner ingenting i innlegget ditt som kan toles som spøk, ironi, tøys eller tull. Heller ingen smily som kan indikere at du mener noe annet enn det du skriver.

Svarer deg derfor: Herre Gud - skriv så man forstår deg da, menneske!

Ville ikkje tålt alt nei, men eg ville nok strekt meg litt lenger og prøvd ei ekstra runde i forhold til andre.

No har eg ikkje hatt noko slike problem med nokon i familie/svigerfamilie, så slik har eg vore heldig.

Jeg har ikke problemet i min egen familie, men det er jo noe med at slike valg gjerne påvirker noen man er glad i (eksempelvis kan jeg jo ikke kutte ut svogeren min om jeg ikke liker han - da vil jeg jo såre både søstra mi og tanteungene mine) - Jeg velger å holde en relativt "kald" linje, men kutter ikke ut noen så lenge det påvirker livet til andre i nær familie...

...Det sier jeg iallefall nå, uten noen i nær familie som bør kuttes ut.

På egne vegne tåler jeg alt for mye egentlig ,de fleste av dem burde hengt fra nærmeste egnede sted, men på barnas vegne er jeg beinhard( var det noen som" hostet" overføring) dvs. de av våre "kjære" som er funnet egnet til kontakt er få og de( les den) som er innvilget barnevakt privilegier har lite slingrings monn.

Nå er både jeg og gubben suvivers fra det norske hus rom som ommhandler barneværn og kansje noe mere paranoide en andre på akkurat det pkt., men laaaaaang trening i å godta varierende grad av bedriten oppførsel det har vi.

Jeg kutter ut de som ikke er verdt å bruke mere energi på men da er det snakk om store problemer over mange år.

Har kuttet ut min far, stemor og fire halvsøsken med familier.

Ingen lett avgjørelse men før eller siden med mye bråk så må noe skje og det gjorde det av seg selv for å si det sånn.

Signerer flere her i tråden. Jeg finner meg ikke i alt, men for barnets og mannens skyld holder jeg jo ut mer enn jeg feks. hadde gjort om det bare var meg selv. Men jeg er blitt flinkere til å si fra, og ting er blitt mye bedre. Kommunikasjon er utrolig viktig, mange har dårlige familieforhold rett og slett fordi kommunikasjonen svikter, man tør ikke å si fra og motparten aner ikke hva h*n har gjort. Slik var det hos oss, jeg var veik. Nå er jeg mer direkte og ting har bedret seg 95 %. 🙂

Jeg finner meg ikke i nedlatende ord, og det å bli såret av mine egne. Jeg går mine egne veier, og har selv valgt hvor nært innpå meg jeg vel ha familie og venner. Noen står meg veldig nær. Det er mennesker jeg vet aldri vil såre meg, overkjøre meg eller å ta meg og det jeg står for som en selvfølge.
Andre holder jeg bevisst litt på avstand. Det kan være mennesker som gir meg negativ energi og som er vanskelig å forholde seg til over tid.

Så nei. Jeg godtar ikke alt. Så langt i fra.

Nei, jeg godtar ikke alt. Har en svigersøster jeg har minimalt med kontakt med. Men fordi det er min manns søster så ønsker jeg å strekke meg til et besøk i ny og ne (hvert annet år eller noe...) fordi det betyr mye for han.

Nei, jeg godtar ikke alt og sier også i fra.

Men får ta med at noen av de problemene noen har med svigermoren synes jeg blir blåst opp i noen tilfeller. Lurer også på om de ville blitt like sure om samme kommentar/spørsmål hadde kommet fra deres egen mor. (og mistenker at de hadde ikke hatt noen problemer med det i det hele tatt)

Sitron skrev:

Jeg tar meg i å undres på hvorfor man lar seg selv gjennomgå slikt. Er jeg en kald fisk som ikke tar fem øre for å kutte ut mennesker som ikke er bra for meg, det inkludert familie?

Jeg vil ikke leve mitt liv med mennesker rundt meg som lager problemer som jeg ikke trenger. Jeg sier takk og adjø om folk er for teite for hva jeg foretrekker. Jeg har mang en gang tenkt tanken, når folk forteller om sine forferdelige familiemedlemmer; men hvorfor kutter de ikke kontakten? Er det så viktig å holde sammen, selv om deres oppførsel er med på å forringe livskvaliten?

Spennende diskusjon.

Spesielt spennende er det for meg ettersom det akkurat er noe som er tatt opp i min familie. 🙂 Jeg vil si at det er mange grunner til at man ikke kutter ut kontakten med mennesker som ikke er bra for en. En grunn er ofte at i familiesituasjoner er det ofte umulig å kutte ut kontakten med ett menneske - om ikke annet av praktiske hensyn. En annen grunn er at det lett fører til rene skyttegravskrigen. Det menneske du gjerne vil kutte ut er en eller annens sønn, datter, bror, søster, mor eller far. Kanskje flere av disse rollene. I tillegg kan det jo være grunner til at folk oppfører seg på bestemte måter, de kan være psykisk syke, de kan ha opplevd ting som preger de ekstremt sterkt osv

I min familie nå er det pussig nok det stikk motsatte som skjer. Det er en vi har kuttet kontakten med og så nå gjerne vil ta opp igjen kontakten. Merkelig synes jeg. Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor han vil ha kontakt med bla meg. Jeg har forandret meg litt siden jeg var 16. Men jeg synes den historien illusterer hvor lang tid slike familiekonflikter kan ta.

Nei, jeg godtar ikke alt, men mer fra familie enn venner.
Syns det er lettere å begrense kontakten enn å kutte den når det kommer til familie.

Nei, Sitron, jeg synes slett ikke du er en kald fisk.

Det er bare selvdestruktivt å "lulle"seg inn i alskens små og store problemer med familiemedlemmer. Jeg har en veldig "laid back" innstiling til dette.

Nei, men en god del.
Når nok er nok prøver jeg å holde meg unna, og jeg prøver å ikke bli lei meg fordi kontakten med noen av de øvrige familiemedlemmene også blir minimal.