Jeg kom så til kassen, strålende fornøyd med dagens fangst. Jeg er en trofast Prix-handler i hverdagen, derfor har jeg en unik evne til å glede meg over hjertesalat, ruccolasalat og andre eksotiske matvarer.
Da slo det meg at det var snus jeg skulle ha og jeg myste forsiktig på kodekortene som sto oppstilt ved kassen. (bare dette er eksotisk for meg, i min vanlige nærbutikk har de fremdeles tobakksskap) Jeg fikk da tilslutt bestemt meg for riktig type og ga kassadamen kortet glad og fornøyd. 🙂Da sier neket i kassen: "Har du legitimasjon?" Jeg brøt selvsagt ut i krampelatter mens jeg lette etter VISA-kortet i lommen. Jeg fyller tretti år om en måned og bærer så absolutt preg av at jeg har bært frem fire barn.
Damen surnet når jeg lo og det ble da selvsagt ikke bedre av at jeg viste frem falskt leg. 
Hun bet ikke på at jeg var en mann født i 1969. (et godt tegn forsåvidt )Da gikk det jo opp for meg. Jeg hadde såvisst ikke leg. Lommeboka mi lå jo trygt forvart hjemme i vesken min, som jeg ikke gadd å ta med meg. Jeg fortsatte å småfnise og påpekte at jeg var godt over 18 år. "Vel", sa kassadamen "du ser virkelig ikke slik ut, jeg kan ikke selge snus til deg".
Jeg valgte å ta det til meg, fortsatte å le og var i usigelig godt humør da jeg ramlet inn over dørstokken vel hjemme. Mannen lo faktisk også (selv om han var snusløs) og har fått beskjed om å spre historien til flest mulig. Man må ta til seg de komplimentene man kan få, ikke sant?
For en kompliment. 🙂
