Har du et glamorøst syn på samlivet?

Har lest noen tråder (på andre forum) om at enkelte ikke er fornøyd i sitt ekteskap/samboerskap. Den andre parten er gjerne "slik eller slik" og så vurderes skilsmisse el.l.
Har "vi" et for glamorøst syn på hvordan det kan være å leve sammen? Det er jo snakk om 2 forskjellige personer fra forskjellig bakgrunn i et forhold. Kan jo bli litt "sliping" da.
Skal det være slik at om man ikke er 100% lykkelig hele tiden så er det grunn for brudd? Når man gifter seg lover man jo "i gode og onde dager". Hva legger du i onde dager?

Tja, hva jeg legger i onde dager. Vi har i hvertfall hatt nok av de. Når Nicholas døde f.eks. Da vokste jeg og mannen faktisk nærmere hverandre enn vi var før. Har hørt om andre som ikke klarer å fortsette sammen når man mister et barn.
Man skal jo både gi å ta ellers går det ikke.

Men utroskap vet jeg ikke om jeg hadde godtatt.

Jeg og mannen har det veldig godt sammen og sammen klarer vi alt.

Jeg har ikke det. Men jeg tror min eks hadde det.
Jeg er villig til det MESTE når jeg har bestemt meg for en person. Men ikke så lett når vedkomne jeg er sammen med ikke vil jobbe med problemene.
Tror jeg har et sunt syn på hva et forhold skal være.

Jeg er så uglamorøs som det går an å bli. Klart: jeg liker blomster og oppmerksomhet, men det som ligger til grunn for et godt samliv er respekt. Og et klyp i rumpa og litt klinings da

Jepp. Forventer frokost på sengen, stadige gavekort på massasje og spa, diamanter og silkeundertøy til hver minste anledning og sengeteppet overstrødd med roser hver kveld. Og stearinlys. MENGDER av stearinlys.

Jeg har DEFINITIVT ikke et glamorøst syn på ekteskapet etter alt vi har vært gjennom. Jeg krever utrolig lite egentlig.

jeg tror ikke jeg har et glamorøst syn på samlivet. Vi har vært sammen i 15 år nå i år, og det har vært opp og det har vært ned. Vi er begge bevisst på at livet er sjelden slik at man går nyforelsket hele tiden, og at man må jobbe med samlivet. Jeg tror man kommer langt med god kommunikasjon.

Vi har hatt noen vanskelige perioder i løpet av disse årene, og heldigvis har det vært slik at vi har kommet hverandre nærmere i slike stunder. Også er det slik at dersom den ene sliter en periode er den andre veldig flink til å stille opp. Det gjelder begge veger.

Viktig for oss er respekt, kjærlighet, omsorg, og noen gode perioder innimellom hvor vi er litt nyforelset:).

Nei det har jeg ikke, men jeg tror altfor mange har det i dag, desverre. Folk skiller seg for "ingenting" og jobber for lite med forholdet. Dessuten gifter man seg altfor fort, uten å virkelig kjenne hverandre.

Jeg tror at nettopp skyhøye forventninger til samlivet og partneren er en av grunnene til at såpass mange forhold avvikles.
Satt på spissen forventes det at forholdet til enhver tid skal gi en mye positivt tilbake, hvis ikke er det over og ut.
Det ønskes stort rom for individuell frihet, utvikling og selvrealisering. Dette er ting som også jeg mener er veldig viktige, men hvis ikke tanken på ”vi to som et par” i tilegg dyrkes, tror jeg forholdet lett går i stykker. Det må være en ”vi” og ”oss” tenkning og holdning hvis man skal orke å være i forholdet også når de vanskelige og tunge dagene kommer. De dagene som gjør at egoet ikke har det så godt, men at kanskje tanken på ”oss som par” kan være limet som gjør at man ikke bryter ut av forholdet.

Jeg tror man kommer et godt stykke i å holde ut sammen om man klarer å definere hvor man ønsker at fokuset skal være. Er fokuset på at ”vi to er et par samme hva som skjer” og løser konflikter ut fra det, tror jeg at sjansen mye større for at man klarer å løse problemene uten at det ender opp i brudd. Er derimot fokuset ”jeg og mine individuelle behov er viktigere en min partners og vårt forhold behov” tror jeg forholdet lett kan ryke.

Nå ble vel dette noe rotete og teorien min er veldig forenklet, men jeg har tro på at jeg er på sporet av noe.

alfaCharlie skrev:

Jepp. Forventer frokost på sengen, stadige gavekort på massasje og spa, diamanter og silkeundertøy til hver minste anledning og sengeteppet overstrødd med roser hver kveld. Og stearinlys. MENGDER av stearinlys.

Her var det så utrolig mye bra, at jeg kan bare signere. Samt tilføye: dampende het elskov ved en hver anlednig, koselige små "jeg elsker deg"-lapper i matpakken (som han lager til meg hver morgen), hyppige kjæresteturer til romantiske steder som Paris og Venezia og til slutt: blomster, gull og glitter hver fredag.

Jeg tror neppe noen vil svare at de har et glamorøst syn på ekteskap og liknende samliv. Flere vil vel heller si at det kanskje ikke ble helt som planlagt/forespeilet.

Sambo og jeg har aldri hatt høy glamourfaktor. Noe av det mest romantiske vi gjør er å løse helgekryssord sammen, og dele en bolle popcorn til tv-kos. Etter at vi fikk barn og ble "voksne" har vi ikke så mange anledninger til å gå ut, men jeg liker fortsatt veldig godt å gå ut å danse med sambo. Det er han kjempeflink til nemlig, så da får jeg liksom vist han litt fram.

Dersom jeg plutselig får blomster i hus, blir jeg overrasket og glad. Det skjer ikke så ofte, men jeg kan da også kjøpe blomster selv. Stemninga er heller ikke sånn at jeg blir mistenksom dersom blomstene plutselig dukker opp.

Jeg forventet i grunn ikke mer enn at mannen skulle bidra med sin del av jobb og hus og å ikke gå bak ryggen på meg gjentatte ganger.

Han greide ikke å oppfylle noen av tingene 😡

Jeg har så mye og si, men får ikke ut ordene.

Kommer tilbake til denne tråden om en stund. Kanskje.

Dette er et interessant tema.

Nei, jeg vil ikke påstå at jeg har et glamorøst forhold til samlivet. Jeg har krav, til både meg selv, mannen min og måten vi behandler hverandre på, men jeg forventer meg ikke gull, grønne skoger og superromantikk hver eneste dag. Men en blomsterkvast i ny og ne gjør mye for humøret, gitt.

Jeg er anti-romantikken i egen person. Jeg er generelt sett veldig lite romantisk.

Glamorøst vil jeg absolutt ikke si. De fleste tingene som typisk nevnes opp i mer eller mindre alvorlig mente "krav"-lister er ting jeg klarer meg fint uten. Samtidig stiller jeg temmelig høye personlige krav på andre områder, og det er fint få mennesker jeg kunne tenke meg å dele livet mitt med. Men dette er mer "krav" til hva slags menneske jeg vil leve sammen med, ikke krav til hva han skal gjøre i det daglige. Jeg ville ikke orke å leve sammen med noen som ikke var romslig og unnet meg å ha det bra og gjøre som jeg ville, men jeg klarer meg helt fint uten blomster og komplimenter, liksom.

Jeg er ganske laid-back, og det er han også, og har man en litt kjedelig periode eller ingen gidder å gjøre husarbeid, så finner man på noe annet å gjøre og så går det seg til etter hvert. I hvert fall har det gjort det så langt (16 år). Og det er fremdeles ingen andre jeg heller vil fortelle det først til når jeg har hørt en ny vits. 🙂

Heiko hadde ellers et veldig fint innlegg, synes jeg.

Jeg tror i hvert fall ikke min kjære har det. Jeg ble gravid omtrent rett etter at vi traff hverandre, så mens vi ble kjent var jeg en hormonbombe med uforutsigbare humørsvingninger. Men han har nå holdt ut da.

Jeg tror det er mye i det Heiko sier over her, at man må bestemme seg for å være et del av et par. I hvert fall tror jeg det er det som har fungert for oss, og som gjør at vi fortsatt er sammen. Det å ha ni og en halv måned på å være et par alene før vi ble tre har satt oss på en stor prøve, men samtidig var det bare å ta seg sammen og få det til å fungere, siden det var det vi ville (ikke til enhver pris altså).

"Glamour" for meg er at mannen står opp og lar meg sove, at han lager favorittretten min til middag (den eneste han kan!), at han gir meg massasje, at han sender hyggelige SMSer osv. Ikke så veldig kravstor. Min kjære er forresten ikke særlig glamorøs av seg. Da han fridde hadde vi kjøpt ringer fordi det var så billig i utlandet. "Syns du det passer å gifte seg i august?"

Skilpadda skrev:

Og det er fremdeles ingen andre jeg heller vil fortelle det først til når jeg har hørt en ny vits. 🙂

Det er et symptom på kjærlighet og ekte vennskap. Det er rørende.

IOA skrev:

"Glamour" for meg er at mannen står opp og lar meg sove, at han lager favorittretten min til middag (den eneste han kan!), at han gir meg massasje, at han sender hyggelige SMSer osv. Ikke så veldig kravstor. Min kjære er forresten ikke særlig glamorøs av seg. Da han fridde hadde vi kjøpt ringer fordi det var så billig i utlandet. "Syns du det passer å gifte seg i august?"

Jeg tror at det ofte er i denne typen "hverdagsglamour" at vi finner styrke til å til å fortsette forholdet. Det kan ligge enormt mye omsorg i det å tilberede et måltid til den man er glad i, eller å la partneren få mulighet til et par ekstra timers søvn. Det er disse små, men viktige tingene som for meg kan gjøre forskjell på en vanlig og en ekstra fin dag.

Nei det tror jeg ikke. Men en md unna bryllupet er vi som nyforelska igjen. Har en tro på de små tingene i hverdagen f.eks lage favorittmiddagen hans, sende ei litt uventa mld i løpet av dagen o.l......Ellers koser vi masse. Det er redningen i en ellers stressa hverdag.

For å være litt mer seriøs:

Nei, det har jeg ikke. Men noen ganger kunne jeg ØNSKE at det var hakket mer glamorøst og rosenrødt enn det hverdagen ofte er.