Organdonasjon - snudd opp ned (Vårt Land)

Madam Mim skrev:

Har du aldri hørt om de levende døde?

Som forøvrig også høster organer: "Braaaaains!"

Madam Mim skrev:

Har du aldri hørt om de levende døde?

Nå fikk jeg flashback til en skandinavisk "ungdomstv"-produksjon som gikk for 12, 13 år siden kanskje, "Den levende døde." Ikke akkurat Emmymateriale.

Men når jeg først er med i debatten:

Jeg synes dette er et kjempeforslag, og er absolutt for.
Det blir for dumt at folk skal dø i transplantasjonskø mens friske organer blir begravet, fordi man ikke klarer innhente samtykke fort nok.

Dessuten er det ikke noe ålreit for de pårørende å måtte ta denne avgjørelsen på kort varsel når de akkurat har mistet en av sine nærmeste.

Supert forslag. Jeg tror ikke pårørende nødvendigvis klarer å tenke klart når ulykken er ute og de har mistet noen de elsker. Det burde være lov å "stjele" litt da om det kan redde livet til andre.

Når det er sagt så burde man kunne velge at organet skal gå til en "frisk" person. Dvs at jeg har absolutt ingen lyst til å donere til alkoholikeren som står i kø for sin andre lever fordi han ikke passet på den første han fikk.

Fantastisk bra forslag! Jeg har alltid ment det burde være slik. Samtidig bør selvsagt de som reserverer seg mot dette, heller ikke få motta organer selv.

Jeg forstår godt at enkelte, kanskje mest de med samme kulturelle bakgrunn som jeg, kan ha reservasjoner mot organdonasjon.

http://www.mwscomp.com/movies/mol/m-10-v.htm

Kjempebra forslag!

Kif skrev:

Jeg forstår godt at enkelte, kanskje mest de med samme kulturelle bakgrunn som jeg, kan ha reservasjoner mot organdonasjon.

http://www.mwscomp.com/movies/mol/m-10-v.htm

Her er det vel snakk om en aktiv "ja".

Dette syns jeg var en lur ordning! Det er som dere sier her en SKAM at folk ikke vil gi bort sine (eller sine pårørendes) friske organer. Hva er meningen med at vi tar med oss livgivende organer i graven og la dem råtne bort nå de kunne reddet liv?
En kamerat av meg syns det var vanskelig å se for seg at morens organer skulle doneres fordi hun da ville begraves gjensydd og "ribbet". Det ville ikke være mamma liksom. Dette skjønner jeg ikke (denne mammaen var ingen giver-kandidat, men likevel).
Jeg har også møtt mange negative reaksjoner når jeg har sagt at jeg vil være organdonor dersom jeg dør med friske organer, men det handler vel mest om at folk syns det er fælt å snakke om det å skulle dø før man er gammel, grå og ubrukelig som donor. Ikke minst derfor er dette forslaget veldig bra - så slipper folk å snakke om dette hvis de syns det er så trist.

Dette er et fantastisk forslag som jeg håper går igjennom.

Sitron skrev:

Når det er sagt så burde man kunne velge at organet skal gå til en "frisk" person. Dvs at jeg har absolutt ingen lyst til å donere til alkoholikeren som står i kø for sin andre lever fordi han ikke passet på den første han fikk.

Men hvordan skulle dette organiseres? Skal sykehusene ha liste over "syke" og "selvforskyldt syke"? En som har misbrukt en lever allerede er jo et ytterpunkt (håper jeg...) men det er da mange andre i denne kategorien? Høres ut som en håpløs etisk problemstilling

Mammatuss skrev:

En kamerat av meg syns det var vanskelig å se for seg at morens organer skulle doneres fordi hun da ville begraves gjensydd og "ribbet". Det ville ikke være mamma liksom. Dette skjønner jeg ikke

Dette skjønner jeg ENORMT godt. Selv om jeg ville donert mine barns organer, så ville det ikke være med et lett hjerte. Jeg syns tanken på at noen driver og skjærer i de små, perfekte kroppene er helt hjerteskjærende. Selv om det ville gagnet noen med livet. Jeg tror jeg hadde vært knust av å donere organene deres, samtidig som jeg hadde vært lettet av å hjelpe noen foreldre til å ikke miste sitt barn slik at de slapp å gå gjennom det jeg gikk gjennom. Selvsagt et tenkt scenario, men uten å ha vært gjennom dette, så er det slik jeg tenker.

Sitron skrev:

Når det er sagt så burde man kunne velge at organet skal gå til en "frisk" person. Dvs at jeg har absolutt ingen lyst til å donere til alkoholikeren som står i kø for sin andre lever fordi han ikke passet på den første han fikk.

Det er allerede veldig strenge kriterier for hvem som i det hele tatt får lov til å utredes for om de eventuelt kan være kandidat for transplantasjoner. Men det er ikke automatisk sånn at "selvforskyldt=avslag", men om man røyker blir man ikke vurdert for lunger, om man er alkoholiker får man ikke lever. Det er ikke egentlig av moralske grunner, men fordi det er så dårlige prognoser for at det skal gå bra da. Derfor vil disse menneskene kunne få en ny sjangs til å bli vurdert hvis de klarer å endre atferden.

Jeg ville synes det var helt forkastelig å nekte noen behandling fordi lidelsen er selvforskyldt. Men dersom det enten er stor sjanse for at vedkommende ikke vil overleve behandlingen, eller stor sjanse for at vedkommende får tilbakefall (eller dør av andre grunner) etter kort tid, kan det være en rimelig grunn til å ikke gi dem ressurskrevende behandling eller risikable operasjoner. Og det er vel det søster sier at gjelder f.eks. for transplantasjoner.

Sitron skrev:

Dette skjønner jeg ENORMT godt. Selv om jeg ville donert mine barns organer, så ville det ikke være med et lett hjerte. Jeg syns tanken på at noen driver og skjærer i de små, perfekte kroppene er helt hjerteskjærende. Selv om det ville gagnet noen med livet. Jeg tror jeg hadde vært knust av å donere organene deres, samtidig som jeg hadde vært lettet av å hjelpe noen foreldre til å ikke miste sitt barn slik at de slapp å gå gjennom det jeg gikk gjennom. Selvsagt et tenkt scenario, men uten å ha vært gjennom dette, så er det slik jeg tenker.

Helt enig i at tanken er vanskelig, men det er en forskjell på å la være å gi samtykke fordi det er vanskelig, og å synes det er vanskelig, men allikevel innse at det ikke er lever, hjerte, nyrer eller lunger som gjør våre kjære til de de er.

Gjelder det også om man er villig til å endre atferd? Jeg mener at en alkoholiker som trenger en lever for første gang må få lov til å stille i køen om denne personen har vilje til å endre livet sitt. Men ikke mer enn en gang.

alfaCharlie skrev:

Helt enig i at tanken er vanskelig, men det er en forskjell på å la være å gi samtykke fordi det er vanskelig, og å synes det er vanskelig, men allikevel innse at det ikke er lever, hjerte, nyrer eller lunger som gjør våre kjære til de de er.

Ja, det er jo derfor jeg er villig til å donere. Ville bare si at jeg forstår tankegangen enormt godt og at jeg faktisk skjønner at den kan vippe folk over til å ikke donere når de står midt oppi en tragedie.

søster skrev:

Derfor vil disse menneskene kunne få en ny sjangs til å bli vurdert hvis de klarer å endre atferden.

Sitron skrev:

Gjelder det også om man er villig til å endre atferd?

Hun sier vel nettopp at dersom man endrer adferd, kan man komme i betraktning selv om man tidligere har røkt eller drukket.

Sitron skrev:

Jeg mener at en alkoholiker som trenger en lever for første gang må få lov til å stille i køen om denne personen har vilje til å endre livet sitt. Men ikke mer enn en gang.

Skulle tro det er evnen (og ikke bare uttalt vilje) til å endre adferden som spiller rolle her. Altså at vedkommende må slutte å drikke (for eksempel) for å komme på tale som organmottaker - uten at jeg vet noe om hva som er kravene i enkelttilfeller. (Men det kan jo tenkes at en mangeårig alkoholiker, narkoman eller annet uansett har så svekket fysikk at h*n ikke vil ha helse til å gå gjennom en slik operasjon selv etter å ha sluttet å drikke.)

Det er sant. Dessuten så er det temmelig farlig for en alkoholikerkropp å gå gjennom avvenning. Ikke sikkert at en ganske syk kropp ville tålt det heller.

Sitron skrev:

Ja, det er jo derfor jeg er villig til å donere. Ville bare si at jeg forstår tankegangen enormt godt og at jeg faktisk skjønner at den kan vippe folk over til å ikke donere når de står midt oppi en tragedie.

Altså et veldig godt argument for å ha ordningen som her foreslås. Jeg skjønner såklart at man kan bli ytterligere knekjørt av å måtte svare på dette med organdonasjon hos sin kjære som akkurat har dødd. Grunnen til at jeg syns det var vanskelig å forstå kameraten min er nok at jeg har tenkt så grundig gjennom dette på forhånd og tatt et klart valg ift til det. Det er det ikke alle som har, det hadde ikke han heller. Når man da står i bunnløs sorg er det vel en naturlig reaksjon å klamre seg fast til at vedkommende ikke skal bli enda mer "borte".