Blir våre barn uselvstendige og tafatte individer?

Noen fordeler er det med å være lat. Jeg gidder ikke å gjøre ting som ungene greier selv, og det er praktisk i hverdagen.

Bokormen skrev:

Noen fordeler er det med å være lat. Jeg gidder ikke å gjøre ting som ungene greier selv, og det er praktisk i hverdagen.

Men det krever at man er BÅDE lat og litt forutseende. For i fasen mellom "få hjelp" til "greie selv" er det ganske pesete...

Men de klarer det utrolige om man legger til rette for det. Jeg mener, 1,5-åringen min greier å ta av seg skoene og sette dem pent på plass i hylla i garderoben!

Etter å ha undervist en periode på en videregående skole, synes jeg vel at en litt for stor andel av ungdommene allerede har blitt tafatte og uselvstendige.

Vi har en meget bevisst holdning til at de skal greie så mye som mulig selv og dermed må de både gå til og fra skolen selv, til og fra venner (mens vennene alltid blir kjørt når de kommer ut til oss - det er jo hele 900 m å gå!), til og fra en god del aktiviteter.

De har klare plikter og må også hjelpe til på generelt vis - f. eks. når vi vasker huset så skal alle hjelpe til. Storesøster lager skikkelig middag og støvsuger hele huset en gang i uke. Det er ikke mange 10-åringer som gjør det.

Vi har bevisst latt de leke ute - og klatre mange rare steder. Når det ikke har vært livsfarlig, har de fått lov til å holde på selv om det har vært stor fare for å falle å slå seg. Vår tanke er at det er bedre å erfare at man faller og slår seg enn at vi står ved siden av og passer på. De kunne nok ha risikert å ha brukket en arm eller et ben - men ikke livsviktige skader.

Vi har vært noen ganger i Frognerborgen i Oslo - og det er nesten ekkelt å se på hvordan alle foreldrene følger ungene gjennom lekeapparatet - ved den minste lille ustøhet hos barnet iler foreldrene til og støtter opp/hjelper de over det vanskelige stedet. Dette er jo virkelig feil! Ingen barn lærer balanse av det?

Jeg tror ikke mine barn blir uselvstendige og tafatte - men det hadde vært fint om flertallet av foreldrene var bevisst dette. I dag synes jeg vel at flertallet er "høneforeldre" - og stolte av det attpåtil.

Her går storebror til skola stort sett kvar dag. Heim går han kvar dag. Det har han gjort fra etter jul i 1.klasse. Det er litt over 1 km til skola. Dei får lov å leike rundt i nabolaget. Me er ingen høneforeldre, men strenge på enkelte ting når det gjeldt sikkertheit. Me merkar at storebror har blitt mykje tryggare på seg sjølv no som han har fått meir ansvar. Dei lærer utruleg. Han gjer leksene sjølv og, spør om hjelp hvis han treng og me sjekkar når han er ferdig. Dei to største pakkar sekk til skole og barnehage sjølv, me ser over på kvelden. 😉
Mannen er fantastisk til å lære ungane alt fra minste detalj, han er ekstremt tålmodig. Eg er ikkje fullt så tålmodig men me har ofte god tid så ungane kan prøve og feile som dei vil.

Jeg er egentlig veldig lite hønemorete av meg. Eldstemann har vært "stor gutt" siden han ble født nærmest, og jeg himlet litt med øynene over foreldre som jeg syntes var veldig dillete med ungene sine. Faren hans var en skikkelig hønefar, mens jeg var skikkelig hardcore "nei, dette får han greie seg. Ingen kjære mor".

Men så fikk jeg en gutt til, og da måtte jeg jaggu innse at barn er forskjellige. Så nå følger jeg førsteklassingen min inn i garderoben hver dag. Han går til og med og holder meg i hånden over skolegården. Nå har han litt spesielle behov, så han trenger å gå "fra hånd til hånd" som fagfolka kaller det. Og det tror jeg kanskje mange barn i den alderen har behov for, ikke bare barn med ekstra behov. Men vi ønsker selvsagt at sønnen vår skal bli mer selvstendig, så vi skal intensivere treningen i kle av og på seg selv, og så etter hvert prøve å si ha det i skolegården i stedet for å være med inn.

Men når det gjelder Frognerborgen? Hah – ingen sperrer. Vi må dog be han komme ned når han klatrer oppe på den, på utsiden. Ikke fordi VI er redde, men det er ikke meningen at det skal klatres der, så jeg vil ikke at han skal påvirke de andre barna til å gjøre det samme.

Polyanna skrev:

Men det krever at man er BÅDE lat og litt forutseende. For i fasen mellom "få hjelp" til "greie selv" er det ganske pesete...

Det er sant, men den tiden sparer man fort inn igjen. Det må jo være helt håpløst om man har 2-3 barn som alle står og venter på hjelp da man skal ut?

Det er da det kan gå litt av seg selv, for da blir de lei av å vente. 😛

bina skrev:

Jeg tror faktisk at det er ganske mye i det. Barn beskyttes litt for mye, og de voksne kontrollerer og styrer litt for mye. Vi beskytter ikke lengre barn bare mot det som er farlig, men også mot alt vi syns er upedagogisk, irriterende, plagsomt, kjedelig, unødvendig, osv. Vi beskytter barn mot andre barn som ikke følger reglene (jfr. Lekeland-tråden). Alt i alt mener jeg at barn i dag får prøve seg for lite på egenhånd, og dermed mister verdifull læring. Jeg tror det er lurt å lære disse tingene i ung alder, fordi det er vanskeligere å lære det når man har blitt voksen.

Jeg hører også mange som vil beskytte barna sine mot å vite ting. Vite at det finnes krig, for eksempel. Folk blir opprørte hvis det kommer en nyhetssending rett før barne-tv, for de stakkars små barna trenger vel ikke å vite at det skjer fæle ting.

Jeg tror det er lurt at man lar barna prøve seg samtidig som foreldrene er der når det er nødvendig. For å illustrere med et eksempel, når ungene lærer å sykle mener jeg at foreldrene bør sørge for at området er trygt i forhold til biltrafikk, at ungene har passe stor sykkel i forsvarlig stand, og at de bruker hjelm. Det er ikke nødvendig å løpe etter dem og holde i en stang i ukesvis for å hindre at de skal velte og slå seg. Det er ikke nødvendig å hindre skrubbsår. Man skal derimot forhindre alvorlige skader (ergo hjelm, bra sykkel og trafikksikkert område).

Er helt enig, Bina. Har vært sammen med ganske mange barn og unge gjennom de siste ti årene. Det er ikke til å stikke under en stol at mange foreldre gjør barna sine en bjørnetjeneste, langt fra alle heldigvis men når man ser hva en overbeskyttet barndom kan føre med seg i form av angst og andre plager er det nok til å få lyst til å filleriste et par foreldre.

Selv kastet jeg foreldre ut av garderobene da jeg var trener. Det er selvklart at et barn på 7-8 år klarer seg fint i garderoben så lenge det er en voksen der som har tilsyn.

Esme skrev:

Jeg er veldig bevisst på at sønnen min skal kunne klare seg godt når han blir større. Både når det gjelder ferdigheter, og ansvar. Jeg må si at de foreldrene som ikke lar ungene hjelpe til hjemme fordi "de skal ha en barndom" befinner seg på en annen planet enn meg.

Jeg blir faktisk irritert og avmektig når voksne folk ikke tør eller kan de aller enkleste ting, og får lyst å sende dem på bootcamp i jotunheimen.

En sånn bootcamp leder jeg gjerne.

Det er mange elementære ting jeg ikke kan. Ikke fordi jeg ikke TØR, men fordi jeg ikke har lært det. Jeg hjalp ikke til hjemme. Stefaren min ville helst ha meg ute av synet, så annet enn å skrelle poteter og ta oppvasken gjorde jeg ALDRI. Og det plager meg litt at jeg kan så få praktiske ting, ikke minst i forhold til at da kan jeg heller ikke lære disse ferdighetene videre til mine barn.

Divine skrev:

Det er mange elementære ting jeg ikke kan. Ikke fordi jeg ikke TØR, men fordi jeg ikke har lært det. Jeg hjalp ikke til hjemme. Stefaren min ville helst ha meg ute av synet, så annet enn å skrelle poteter og ta oppvasken gjorde jeg ALDRI. Og det plager meg litt at jeg kan så få praktiske ting, ikke minst i forhold til at da kan jeg heller ikke lære disse ferdighetene videre til mine barn.

Det er mange ting jeg heller ikke kan, og jeg er enig med deg at det er tyngre å lære dette når man er voksen. Blant annet for man kanskje må prioritere andre ting og det å lære seg noe nytt tar tid. Også kan det være vanskelig å være voksen og ikke kunne noe. Men det er alikevel mulig å lære seg dette som voksen. 🙂

Og noen ting kan man kanskje lære seg SAMMEN med barna? (Baking, for eksempel, i mitt tilfelle...)

Polyanna skrev:

Og noen ting kan man kanskje lære seg SAMMEN med barna? (Baking, for eksempel, i mitt tilfelle...)

Sant nok. Det meste av friluftsting (tenne bål, sette opp telt, osv.) må jeg nok lære meg sammen med minstegutten. Jeg hadde vel overlevd i villmarka i ca. to minutter, vil jeg tro ...

Jeg ville aldri ha fulgt ungene inn i garderoben på skolen selv om jeg hadde hatt tid til det, det må de jaggu klare å ta ansvar for selv. Begge de store (1. og 4. klasse) går til og fra skolen/SFO på egenhånd (det er riktignok ikke så langt). 4. klassingen er 9 år nå, og har siden hun var 7 flydd alene innenlands for å besøke besteforeldre og søskenbarn. Første uka etter nyttår fløy hun alene til Tyskland og var en uke hos en tidligere skolevenninne, og var med på skolen der nede to av dagene. Helt problemfritt. Men jeg hadde neppe sendt dem avgårde med tog eller buss alene.

Jeg er også bevisst på at ungene skal få teste grenser på egenhånd. Mine unger er jo små enda, men snuppa får leke litt ute alene nå. Knerten får klatre på tripptrappen og falle når han gjør tafatte forsøk på å gå ned igjen. Det hender at ungene mine slår seg, og jeg utsetter dem for nok farer til at de kunne brekke en arm eller et ben. Men jeg mener at det er sånn man lærer.

Mange synes at jeg er uforsiktig, men det må de gjerne mene.

Når det gjelder påkledning så terpes det på dette i barnehagen. Alle ungene på den store avdelingen klarer å kle av og på seg selv. Dette presiseres alltid på foreldremøte. Men når jeg henter hjelper jeg som regel snuppa ettersom jeg har lyst til å komme meg hjem og hun har lyst til å være der mer.

Selv tok jeg toget alene fra jeg var 8 år (et par timers tur). Besteforeldrene mine synes mamma og pappa var helt gale, men jeg husker det som tid for meg selv (og så fikk jeg masse godteri). Jeg håper at snuppa ikke trenger å så veldig mange årene før hun kan ta båten over fjorden (Oslo - Nesodden) uten tilsyn. Muligens er jeg helt på bærtur.

Så moralen er at hvis man følger 1.klassingene inn i garderoben blir de utrygge og tafatte? Jeg tror ikke sånne ting påvirker barna i negativ retning, jeg tror heller som Safran at det skaper trygge og selvstendige unger på sikt.

Polyanna skrev:

Min nevø og niese fikk ikke ta buss alene til besteforeldrene (ca. en halvtime, på landet) før de var oppi tenårene, og det syns jeg er og var idiotisk. Og ungene, særlig den eldste, har også blitt veldig uselvstendige og engstelige.

Det skal noe til å vite sånne ting sikkert, jeg tør hvert fall ikke trekke slike konklusjoner helt uten videre. Jeg behandler mine unger forskjellig nettopp fordi de er forskjellige, og jeg gjøre mange ting annerledes med den største pga den hun er, jeg tror ikke det er jeg som har gjort henne slik.

Skremmern skrev:

Så moralen er at hvis man følger 1.klassingene inn i garderoben blir de utrygge og tafatte? Jeg tror ikke sånne ting påvirker barna i negativ retning, jeg tror heller som Safran at det skaper trygge og selvstendige unger på sikt.

Men da er det jo godt at de andre barna her blir så selvstendige at de kan ta seg av dine, mine og Safrans barn. 🙄

Jeg vil forøvrig ikke sette Storebror på fly alene for å besøke besteforeldre. Ikke fordi jeg tror det er så skummelt, men han har overhodet ikke lyst.

Eller burde jeg ha tvunget ham for ellers er jeg overbeskyttende hønemor?

Å, som jeg hadde ønsket å bli fulgt inn i garderoben av foreldrene mine, bare noen ganger i første klasse! Det er så mye jeg skulle ønske de visste mer om, så mer av, forstod mer av, så mye jeg ikke var i stand til å forklare dem, eller be dem om å gjøre. Så mye som kunne gjort meg så mye tryggere, og jeg kan ikke forstå annet enn at det hadde gjort meg virkelig selvstendig. Ikke bare påtatt selvstendig, fordi det virket forventet av meg.

(Mine foreldre hadde en noe vekslende taktikk; jeg ble godt overlatt til å takle skolehverdagen alene, men aldri betrodd å stryke så mye som et tak med et strykejern f eks.)

Vedr. 1.klassinger, så er det stor forskjell på en som er født i januar kontra desember. 11 mnd utgjør ganske mye i modenhet hos såpass små barn.

Niobe skrev:

Å, som jeg hadde ønsket å bli fulgt inn i garderoben av foreldrene mine, bare noen ganger i første klasse! Det er så mye jeg skulle ønske de visste mer om, så mer av, forstod mer av, så mye jeg ikke var i stand til å forklare dem, eller be dem om å gjøre. Så mye som kunne gjort meg så mye tryggere, og jeg kan ikke forstå annet enn at det hadde gjort meg virkelig selvstendig. Ikke bare påtatt selvstendig, fordi det virket forventet av meg.

Kjenner meg veldig igjen i dine innlegg, Niobe. Det var ikke "så farlig" med meg, jeg hadde kjeftamentet i orden og var jo så moden for alderen. 🙄