Kosthold og sosiale settinger

007 skrev:

Kanskje du rett og slett må begynne med å bry deg mindre om hva andre måtte mene, tenke og føle når det gjelder ditt kosthold? Ja vel, så synes de synd på deg, la dem gjøre det. Og la dem snurte, dette er ditt valg.

Jeg gjør jo stort sett det. Og som regel er det ikke noe problem heller. Jeg bare registrerer at jeg kvier meg for problemstillingen når det gjelder nær familie (som selvfølgelig burde skjønne at kostholdet mitt ikke er en personlig fornærmelse eller avvisning, men så er det ikke sånn likevel.) Og akkurat dette burde jeg helt sikkert brydd meg mindre om.

Ellers er jeg ikke videre begeistret for å bli puttet i "alle-skal-spise-glutenfritt-og-supermat-når-for-tiden"-boksen, det må jeg bare innrømme. Men jeg burde sikkert ikke bry meg om det heller. Så da er jo problemet fikset?

Jeg synes mat kan være vanskelig, for det handler ikke bare om mat og "spis hva du vil" - det er både følelser og høflighet involvert, og jeg prøver å være så pragmatisk som mulig, og som oftest er det både mulig og lett. Men av og til er det ikke kjempegreit, og jeg synes det er fint å høre hvordan andre både opplever og løser slikt.

rine skrev:

Jeg foretrekker ett kakestykke, ikke tre, siden vekten min har best av det, og jeg opplever ikke det som særlig problematisk.

Nei, det kan da overhodet ikke være problematisk - da er du både a)høflig som forsyner deg av noe noen har laget til deg/dere og b) en som utøver selvkontroll på beundringsverdig vis. En kremgjest!

Jeg skjønner godt at du vil høre andres erfaringer, jeg. Neida, en burde sikkert ikke bry seg om hva andre mener, men de fleste av oss gjør nå engang det på et eller flere områder i livet, og da er det jo greit å høre hvordan andre løser det samme.

Jeg syns,for det det er verdt, er en ærlig og fornuftig sak å si at "kroppen min har det bedre uten..." Og syns slett ikke man trenger å puttes i noen dillekategori av den grunn. Så lenge man ikke kaller det allergi.

Jeg var svært restriktiv med kaffe, løk, kål og noen andre ting i de årene jeg slet med magen. Jeg hadde sikkert hatt nytte av FODMAP- tankegangen den gangen. Heldigvis var det før folk var lei av slikt, så jeg ble trodd på det jeg sa, stort sett.

Ellers kommer du kanskje lettere fra det om du sier, med høyt ettertrykk at "JEG FÅR SÅ SKREKKELIG DIARÉ AV DET, SKJØNNER DU!!!" Det stopper kanskje munnen på de fleste? 😛

Jeg er helt enig med deg, Polyanna.

Polyanna skrev:

Hvis det er bare et par eldre slektninger, kan det være bryet verdt å ta dem for deg på enmannshånd og ta den kjedelige jobben det er å forklare dem det ordentlig?

Snakke til veggen, da?

Nå er vel den generasjonen som avgjør om besøket har vært hyggelig eller ei gjennom å se hvor mye kake som ble spist i ferd med å dø ut, så da får vi jo ett problem mindre.

Jeg synes det kan være svært sosialt utfordrende å være den med begrensninger i kostholdet. Det hjelper forsåvidt at jeg ikke bare kan "ta meg sammen" og spise det jeg ikke tåler, da blir jeg veldig syk. Dette har nokså mange forståelse for. (bortsett fra de som absolutt skal vite hvordan syk jeg blir. ). Det er forbausende mange som tar det personlig at jeg ikke spiser det de serverer og jeg hater forklaringsrunden som følger. Jeg har hatt påvist cøliaki i to år nå, så det er færre situasjoner hvor ingen vet. Det hjelper litt.

-ea- skrev:

Snakke til veggen, da?

Det er vel oppsummeringen av å skulle snakke med eldre slektninger, er det ikke?

Jeg syns,for det det er verdt, er en ærlig og fornuftig sak å si at "kroppen min har det bedre uten..." Og syns slett ikke man trenger å puttes i noen dillekategori av den grunn. Så lenge man ikke kaller det allergi.

Enig. Og så uthevet jeg litt her, for jeg synes det er en uting å kalle ting for allergier når det ikke er det.

-ea- skrev:

Snakke til veggen, da?

Polyanna skrev:

Jeg syns,for det det er verdt, er en ærlig og fornuftig sak å si at "kroppen min har det bedre uten..." Og syns slett ikke man trenger å puttes i noen dillekategori av den grunn. Så lenge man ikke kaller det allergi.

Noen ganger hevdes det at det er så "in" å ha intoleranser, og kanskje er det det. Men samtidig hevdes det fra faglig hold at kansje er det så mange som opp mot 100 000 personer i Norge som går rundt med udiagnostisert cøliaki. Jeg vil tro at en god del av de som "diller" med glutenfritt kosthold faktisk har en høyst reell og meget viktig grunn til å gjøre nettopp det. I tillegg har man de som har ikke-cøliakisk glutenintoleranse, deres plages er veldig lik plagene til de med cøliaki når de går på en smell, bortsett fra at tarmen ikke skades. Lite "dill" det også.

Jeg syns det er en ærlig sak å bli syk av mat, og dermed ønske å beskytte seg mot det. Noen ganger er folkeopplysning på sin plass også, men jeg skjønner at man kan bli lei av å til stadighet måtte forklare seg. Da opplever jeg at det er grådig greit å bare si at man har cøliaki, jeg har foreløpig ikke opplevd at noen skal kommentere noe på det, men nå har vi jo ikke all verdens erfaring med det enda.

Polyanna skrev:

Ellers kommer du kanskje lettere fra det om du sier, med høyt ettertrykk at "JEG FÅR SÅ SKREKKELIG DIARÉ AV DET, SKJØNNER DU!!!" Det stopper kanskje munnen på de fleste? 😛

Jeg hadde et par kolleger som gjerne kom med den i lunsjen, helt uoppfordret og uten at noen hadde forsøkt å pushe på dem gluten. Gjerne med mer detaljer. Mulig det var et forsøk på å forklare hvorfor de grabbet til seg 3/4 av pakken med spekeskinke alene.

Ja, det vil jo de fleste syns er, eh, ubehagelig. Og det er gjerne derfor de fleste (vanlig folk!) som sliter med magen av enkelte mattyper helst IKKE ønsker å svare på inngående "Men hva SKJER, da, hvis du spiser det?? Er det SÅÅ ille? Hvor ille DA???"-spørsmål. 😛

Hva er Kaninas standardsvar igjen? "Tro meg, det har du ikke lyst til å forklart mens vi spiser!"?

ElinM skrev:

Noen ganger hevdes det at det er så "in" å ha intoleranser, og kanskje er det det. Men samtidig hevdes det fra faglig hold at kansje er det så mange som opp mot 100 000 personer i Norge som går rundt med udiagnostisert cøliaki. Jeg vil tro at en god del av de som "diller" med glutenfritt kosthold faktisk har en høyst reell og meget viktig grunn til å gjøre nettopp det. I tillegg har man de som har ikke-cøliakisk glutenintoleranse, deres plages er veldig lik plagene til de med cøliaki når de går på en smell, bortsett fra at tarmen ikke skades. Lite "dill" det også.

Jeg syns det er en ærlig sak å bli syk av mat, og dermed ønske å beskytte seg mot det. Noen ganger er folkeopplysning på sin plass også, men jeg skjønner at man kan bli lei av å til stadighet måtte forklare seg. Da opplever jeg at det er grådig greit å bare si at man har cøliaki, jeg har foreløpig ikke opplevd at noen skal kommentere noe på det, men nå har vi jo ikke all verdens erfaring med det enda.

Jeg synes derimot at de som "diller" med glutenfritt kosthold kan ta en test for å finne ut om de har cøliaki. Har de det blir de fulgt opp, samt for tilskudd for å kjøpe glutenfrie matvarer.

Det er slett ikke greit å bare si at man har cøliaki hvis man ikke har det. Så sier du at du har cøliaki, men spiser i etterkant noe som inneholder gluten og det går brillefint. Da ødelegger du for den som virkelig har cøliaki som blir ordentlig dårlig av å få i seg gluten. Det er mange nok som ikke tar cøliaki ordentlig på alvor, og da synes jeg det er tullete at noen som velger å ikke spise gluten av andre årsaker hevder at de har cøliaki.

Når det gjelder problemstillingen til HI er jeg enig med Polyanna. Snakk med de velmenende slektningene dine og forklar hvorfor du velger å ikke spise kaken. En gang for alle. I andre settinger sier man bare "nei takk". Det er ingen grunn til å forklare hvorfor man takker nei. Jeg liker Skilpaddas løsning, "men kan jeg få litt mer kaffe/vin/te (eller det som måtte passe)".

Java skrev:

Jeg synes derimot at de som "diller" med glutenfritt kosthold kan ta en test for å finne ut om de har cøliaki. Har de det blir de fulgt opp, samt for tilskudd for å kjøpe glutenfrie matvarer.

Det er slett ikke greit å bare si at man har cøliaki hvis man ikke har det.

Nemlig, det er mitt poeng også. Merker man at man blir dårlig av gluten, få det sjekket ut før man begynner å spise glutenfritt. Og får man det påvist, er det jo en enkel sak å forklare kostholdet med at man har cøliaki.

Selvfølgelig skal man ikke si at man har cøliaki hvis man ikke har det. Men det er faktisk ødeleggende nok for de med cøliaki at mange nå spiser "glutenfritt" av diverse mer eller mindre gode grunner. Nettopp fordi mange av dem ikke spiser så strikt glutenfritt som de med cøliaki må, og menigmann forstår ikke forskjellen.

Og ellers mener jeg at man en gang for alle kan gi en god forklaring til slektningene sine at man ikke tåler gluten eller hva det måtte være, og ferdig med det. Og kanskje avslutte med å si at man forventer respekt/forståelse for det. Ellers trenger man da ikke å gi noen forklaring på hvorfor man takker nei.

Jeg har i alle fall kommet dithen i livet at jeg ikke føler behov for å gi en forklaring på alt mulig. Slik er det bare, aksepter det.

Men hva med de som føler seg bedre uten :insert matvare:, uten at det slår ut på tester? En del kaster seg på trender, helt klart, men det er jo veldig sterke meninger om akkurat dette. Og langt mer godtatt å kritisere enn om en sier at en føler seg best om en får trent regelmessig, sovet nok, får nok alenetid osv. Jeg blir fortsatt sint da jeg tenker tilbake på tiden med en smårolling hvis eksem blusset opp voldsomt av en del matvarer og såper, kremer osv, og hvor lite hensyn mange tok til det.

Det er selvfølgelig helt uaktuelt for meg å snakke usant om helsen min.

Vi har alvorlig matallergi i familien og jeg blander ikke cøliaki med hveteintoleranse, like lite som jeg blander migrene med hodepine eller en liten forkjølelse med influensa.

Men her er vi litt ved poenget likevel - for jeg gjør vel nærmest det motsatte. All den tid jeg vet hvor alvorlig cøliaki er, så tar jeg ikke egen helseproblematikk i forhold til kosthold på alvor og jeg vil helst ikke snakke høyt om det, i frykt for å være en sånn selvsentrert en som gjør mye ut av lite.

Denne tråden er kanskje en måte å prøve å rydde litt i dette også. Det er nødvendig for meg å samle litt mot på egne vegne i forhold til å gjøre viktige endringer i eget kosthold for å ta vare på egen helse og livskvalitet med litt rak rygg, selv om jeg ikke har en alvorlig allergi eller autoimmun sykdom.