Å se sine barn under tilsyn

nikki skrev:

Enig.Dette kan umulig ha noen hensikt.Bare fælt og opprivende for mor og barn

Ja, det er det!
Har selv fosterbror, han får se foreldrene litt oftere, men det er virkelig opprivende for ham. Når barn blir tatt fra fødsel, eller relativt tidlig, så vil nok det beste være total løsrivelse.

zol skrev:

Jeg vet av egen erfaring at jeg skulle ønske jeg hadde sluppet å selv ta kontakt da jeg ble gammel nok. Jeg skulle ønske noen hadde tatt ansvaret for å holde den kontakten jevnt eller ujevnt i oppveksten min. Jeg er for ordninger som dette, hvis alternativet er ingen kontakt med forelder i det hele tatt.

Så da tror du seks timer i året hadde vært bedre?

Sitron skrev:

Så da tror du seks timer i året hadde vært bedre?

Definitivt og absolutt.

zol skrev:

Definitivt og absolutt.

Personlig har jeg en annen erfaring med det å se foreldre ytterst sjelden. Jeg syns det er bedre å la vær.

Sitron skrev:

Selvsagt, men innebærer ikke nettopp det å SELV velge å ta kontakt, det å ha forståelse for hva som skjer? Har en 2-3-4 åring en slik forståelse?

Nei, et lite barn har ikke en slik forståelse. Men det har heller ikke et ønske om ikke å ha kontakt. Jeg tror at en slik kontakt i oppveksten kan føre til et mer realistisk bilde av både seg selv og sin biologiske familie. Jeg tror at grunnen til at folk som er adoptert (og andre som ikke fullt ut kjenner sitt biologiske opphav) er nysgjerrige skyldes akkurat det at de har ubesvarte spørsmål, de har gjort seg tanker, fantasier - ja, kanskje dagdrømmer om sin biologiske famile. Kontakten med familien - selv en så liten - vil kunne svare på slike spørsmål. Det vil kanskje ikke en gang være nødvendig å stille dem.

him skrev:

Nei, et lite barn har ikke en slik forståelse. Men det har heller ikke et ønske om ikke å ha kontakt. Jeg tror at en slik kontakt i oppveksten kan føre til et mer realistisk bilde av både seg selv og sin biologiske familie. Jeg tror at grunnen til at folk som er adoptert (og andre som ikke fullt ut kjenner sitt biologiske opphav) er nysgjerrige skyldes akkurat det at de har ubesvarte spørsmål, de har gjort seg tanker, fantasier - ja, kanskje dagdrømmer om sin biologiske famile. Kontakten med familien - selv en så liten - vil kunne svare på slike spørsmål. Det vil kanskje ikke en gang være nødvendig å stille dem.

Jeg har egentlig bare lyst å signere, understreke og utheve alt him sier her.

Også har jeg lyst å legge til at der nok finnes ganske mange tilleggsopplysninger som kunne gitt oss et bedre bilde på ordningen som skisseres i hovedinnlegget. Enten det er hvilke vurderinger som ligger til grunn, eller andre ordninger som barnevernet også har anbefalt, men som VG har funnet "mindre viktige" og dermed utelatt.

him skrev:

Nei, et lite barn har ikke en slik forståelse. Men det har heller ikke et ønske om ikke å ha kontakt. Jeg tror at en slik kontakt i oppveksten kan føre til et mer realistisk bilde av både seg selv og sin biologiske familie. Jeg tror at grunnen til at folk som er adoptert (og andre som ikke fullt ut kjenner sitt biologiske opphav) er nysgjerrige skyldes akkurat det at de har ubesvarte spørsmål, de har gjort seg tanker, fantasier - ja, kanskje dagdrømmer om sin biologiske famile. Kontakten med familien - selv en så liten - vil kunne svare på slike spørsmål. Det vil kanskje ikke en gang være nødvendig å stille dem.

Så da skal man altså sende et barn inn i et rom med en fremmed tilsynsperson og en biologisk mor, for å være der i tre timer. Jeg lurer på hvor mange små barn som vil godta dette.

Sitron skrev:

Så da skal man altså sende et barn inn i et rom med en fremmed tilsynsperson og en biologisk mor, for å være der i tre timer. Jeg lurer på hvor mange små barn som vil godta dette.

Er du sikker på at tilsynspersonen må være fremmed?

him skrev:

Nei, et lite barn har ikke en slik forståelse. Men det har heller ikke et ønske om ikke å ha kontakt. Jeg tror at en slik kontakt i oppveksten kan føre til et mer realistisk bilde av både seg selv og sin biologiske familie. Jeg tror at grunnen til at folk som er adoptert (og andre som ikke fullt ut kjenner sitt biologiske opphav) er nysgjerrige skyldes akkurat det at de har ubesvarte spørsmål, de har gjort seg tanker, fantasier - ja, kanskje dagdrømmer om sin biologiske famile. Kontakten med familien - selv en så liten - vil kunne svare på slike spørsmål. Det vil kanskje ikke en gang være nødvendig å stille dem.

Bare en liten kommentar. Det er faktisk forsvinnende få adopterte -i alle fall utenlandsadopterte - som er opptatt av å finne sitt biologiske opphav i føle adopsjonsforeningene, som bistår adopterte som ønsker dette.

Men Tore på sporet har dessverre skapt et litt annet inntrykk 🙁 .

Selv har eldstemann her i huset et ønske om å en gang treffe sine biologiske foreldre (et behov hun plutselig fikk etter forrige runde med Tore på sporet, hvor venner spurte om hvem som var hennes "ordentlige foreldre" 😡 ), men jeg tviler sterkt på at savnet hadde blitt mindre om hun fikk en årlig dose på seks timer sammen med dem, snarere tvert i mot vil jeg anta.

Jeg vet ikke hvorfor noen adopterte blir opptatt av bakrunnen sin og andre ikke, det eneste jeg vet er at unger som har vokst opp i samme familie har helt ulikt syn på biologisk familie. Har vært på foredrag med Vegard Olsen (Migrapolis), som fortalte at mens han aldri har hatt et behov for å finne "røttene sine", hadde søsteren en periode hvor hun var veldig opptatt av det. Så da kan man vel anta at det er personligheten som spiller inn, og ikke hva man oppdras til?

Jeg tror ikke det finnes noen allmengyldig regel for hva som er bra for et barn mht kontakt med biologiske foreldre eller ei. Men jeg tror alle barn har behov for foreldre - biologiske eller adoptivforeldre - som er i stand til å elske dem betingelsesløst og ta vare på dem. Biologi er fryktelig viktig i det vestlige samfunn, men ikke like viktig andre steder.

Det jeg tenker om denne saken, er at om barnevernet først mener at de bør ha kontakt i det hele tatt, så burde det vært oftere.

Å se hverandre to ganger i året er så sjeldent at man vil bli fremmed for hverandre hver gang - og da kan det bli en ganske så vanskelig og følelsesmessig utmattende affære de få timene det gjelder.

Men det blir jo umulig å diskutere akkurat denne saken, fordi vi ikke har lest saksdokumentene og bare har fått med oss det VG mener er viktig. Altså, svært lite, og bare det mest sensasjonspregede.

Men zol; forstår du virkelig ikke at SAKEN her er irrelevant? Ser du det virkelig ikke? Det er TIDEN med samvær her som betyr noe, ikke hvem som har gjort hva og hvorfor. Tror du virkelig at tidsaspektet forandrer seg for barnet etter hva forelderen har gjort eller ikke gjort?

Sitron skrev:

Men zol; forstår du virkelig ikke at SAKEN her er irrelevant?

Jo det er det jeg påpeker.

Men det er jo ingen som diskuterer saken, så jeg fatter ikke hvorfor du trekker det inn hele tiden!

Zoë skrev:

Det jeg tenker om denne saken, er at om barnevernet først mener at de bør ha kontakt i det hele tatt, så burde det vært oftere.

Sitron skrev:

Men det er jo ingen som diskuterer saken, så jeg fatter ikke hvorfor du trekker det inn hele tiden!

Jo det er det.

Herregud, det er som å snakke til veggen.

zol skrev:

Jo det er det.

Jeg snakker faktisk om tidsaspektet og ikke saken ... ; )

Zoë skrev:

Jeg snakker faktisk om tidsaspektet og ikke saken ... ; )

Da misforsto jeg deg 🙂. Jeg synes også at akkurat dette utdraget fra barnevernets forslag virker søkt. Jeg kan se at det har noe for seg, i ekstreme tilfeller. Men det aner meg at der står mye annet i barnevernets forslag som ville gitt oss mer forståelse av hvorfor de velger å gjøre som de gjør. I tillegg til at andre tiltak kan settes inn i tillegg. Kanskje får gutten se andre i sin biologiske familie oftere?

For meg blir det underlig og meningsløst å diskutere deler av en sak som vi ikke vet mer enn bruddstykker av. Mange har det med å svelge medias bilde av barnevernet så rått at jeg ikke alltid klarer la være å kommentere.

Polyanna skrev:

Jeg vil tro det ligger faglige vurderinger bak at "litt er bedre enn ingenting". Mor er mor, uegnet eller ei, og jeg antar at det å møte henne i blant, se hvordan hun har det og fortelle hvordan en selv har det, gir en slags kontinuitet, selv om det selvsagt er vondt der og da.

Det må være verre å gå og lure?

Jeg er i grunnen enig med Polyanna. Barnet vil på denne måten i hvert fall vite hvem den biologiske moren er og kan stille spørsmål om faren og om mors og fars familier. Det virker som om veldig mange som er adopterte har et veldig sterkt ønske om å vite hvem de biologiske foreldrene er selv om de har hatt det aldri så godt hos adoptivforeldrene. Dette blir jo nesten det samme.

Nenne skrev:

Det virker som om veldig mange som er adopterte har et veldig sterkt ønske om å vite hvem de biologiske foreldrene er selv om de har hatt det aldri så godt hos adoptivforeldrene. Dette blir jo nesten det samme.

Da må jeg få rette opp det inntrykket, som Tore på sporet-programmene uriktig har skapt: Det er ikke mange adopterte som har et sterkt ønske om å treffe igjen sine biologiske foreldre, i alle fall ikke utenlandsadopterte. Det er en ørliten prosent som tar kontakt med adopsjonsforeningene for å få hjelp til å finne "røttene" sine. Det store flertallet ønsker ikke å vite mer enn det som står i de papirene som fulgte dem da de ble adoptert.

Tore Strømøy har med sin programserie skapt et ganske falskt bilde av viktigheten av å finne sitt biologiske opphav for adopterte. Det er viktig for noen, helt klart, men det er ikke slik du skriver, "veldig mange adopterte" som har et slikt ønske.

Min eldstemann har forøvrig et ønske om å en gang få treffe sine biologiske foreldre, men blant adopterte jeg vet om er hun unntaket, ikke regelen.