Hvordan være mor i Norge

I en eller annen diskusjon jeg leste i går, var det linket inn en bloggartikkel om hvordan hun oppsummerte oppdragelse i Norge. Ikke kumlokket jeg finner den igjen.
Jeg skulle så gjerne funnet den igjen, noen som kan hjelpe?

amo skrev:

Ikke kumlokket jeg finner den igjen.

Jeg aner ikke, men dette uttrykket skal jeg vurdere å adoptere.

Det var i tråden om fordommer om nordmenn.

Det var denne. Jeg følger bloggen og synes serien om det å være (amerikansk) mor i andre land er veldig fin. Anbefales!

Ru skrev:

Jeg aner ikke, men dette uttrykket skal jeg vurdere å adoptere.

Kumlokket
Tusen takk for hjelpen.

Ja, den var fin!

Interessant set hun sier om hvor LIKT alt er, med bare EN måte å være mor på. Jeg har i grunnen ikke tenkt sånn på det, det er da både folk som triller i vogn og bærer i sjal og folk deler da eprimisjonen både 90-10 og 50-50.

Det minner meg om en dame fra et nabolag ikke langt unna meg, oppi markagrensa, et sånt typisk borettslag med rekkehus der folk flytter fordi de vil bruke marka, og der det klokken 20 hver kveld om vinteren, når barna er i seng, smeller i boddører over det hele, og fedre og mødre i skitøy fyker av gårde på tur. Damen ble spurt om det ikke var veldig homogent der oppe, mye like folk? "Neeeida, her bor det ALLE slags folk! Både folk som går langrenn og folk som sykler og folk som løper orientering! "

Så herlig! Jeg følte meg truffet og litt stolt over å være en av de norske, konforme mødrene.

På tunet der vi bor er det noe som legger barna kl. 19.30 og noen som legger de kl. 19.45. Vi er VELDIG individuelle altså...

Alle nabodamene her ser klin like ut, samme hårfarge, klin like kropper, like brune, samme klesstil. Pluss at de løper. Alle sammen. Jeg har store problemer med å se på dem som individuelle enheter, må jeg innrømme.

Jeg likte spesielt denne: When we lived here for the first time, eight years ago, I baked a lemon poppy-seed cake for my neighbors after they had a baby. When I brought it over, you would have thought I had handed them a severed head.

tink skrev:

Så herlig! Jeg følte meg truffet og litt stolt over å være en av de norske, konforme mødrene.

På tunet der vi bor er det noe som legger barna kl. 19.30 og noen som legger de kl. 19.45. Vi er VELDIG individuelle altså...

ALLE slags folk!

Nordmenn ER nok temmelig like, men det handler kanskje like mye om at vi ikke definerer oss så veldig. Når vi ammer så er det bare noe vi gjør, det er ikke et stort politisk statement. Når vi strikker så er det bare noe vi har gjort i årtider, det er ikke et kulturelt hipsterstatement hvor alt må lages for hånd. Vi er ikke bæremødre, bærefedre, samsovere og alt annet amerikanere har så behov for å sette inn i en innmari definert sammenheng. Sånn sett så sklir nok de norske foreldrestilene over i hverandre i større grad, og virker dermed likere siden vi bare plukker litt herfra og derfra. Også slår vi ikke ungene våre da, i motsetning til mange amerikanere.

Norge er blant de landene i verden som har strengest sosiale normer, så at det også gjelder småbarnsmødre er ikke så overraskende: https://forskning.no/sosiale-relasjoner/2011/06/strenge-nordmenn

Forundrer meg ikke. Jeg har slektninger som forarget forteller at folk har hilst på dem! At det går an! Makan til frekkhet!

Jeg må innrømme at jeg syns refleksjonene hennes var gjennomsyret av at hun lengtet "hjem" til et helt annet sted enn Norge. Det var noe sårt, og litt ensomt, over hennes refleksjoner rundt den norske foreldrerollen.

Syns du? Jeg syns det var varmt skrevet og med fine refleksjoner, men med den fremmedheten det er naturlig å kjenne litt på.

Jeg kikket litt i kommentarfeltet, og det var interessant å se hvor mange som tydeligvis oppfattet innlegget hennes som veldig negativt, gikk rett i forsvarsposisjon og var utrolig opptatt av å si at det slett ikke var sånn som hun sa.

Samtidig tror jeg kanskje man må vite litt om amerikansk kultur for å forstå hvordan hun tenker om noen av de tingene hun trekker fram. Jeg bet meg særlig merke i at hun snakket om hvor vanskelig det var å finne ting å gjøre med ungene på dagtid de første månedene, før de begynte i barnehage, fordi det ikke finnes tilbud på dagtid siden alle er i barnehage. I kommentarfeltet ramset folk indignert opp diverse babyaktiviteter (babysang, babysvømming o.l.), og hadde tydeligvis ikke fått med seg at hun snakket om større barn. Jeg vet at i USA, der det er mange hjemmeværende mødre, er det veldig mye å finne på for denne gruppa, i hvert fall i større byer, så det var nok en overgang for henne, ja.

Polyanna skrev:

Syns du? Jeg syns det var varmt skrevet og med fine refleksjoner, men med den fremmedheten det er naturlig å kjenne litt på.

Enig! Jeg likte det veldig godt, og har null problem å se det fra hennes ståsted.

Polyanna skrev:

Syns du? Jeg syns det var varmt skrevet og med fine refleksjoner, men med den fremmedheten det er naturlig å kjenne litt på.

Ja, det syns jeg. Men det er muligens fordi jeg leste det med kulturelle briller på. Hun var veldig uamerikansk i sin beskrivelse av Norge og hvordan det er å være mor her. Hadde det vært en av mine amerikanske venninner hadde jeg vært dypt bekymret og lurt på om hun burde snakket med noen om en mulig depresjon. På den andre siden kan det hende hun er "smittet" av mannen sin. Hadde hun vært norsk, hadde jeg tenkt at det var en fin og "nedpå" beskrivelse.

Jeg synes det var en relativt korrekt beskrivelse av hvordan vi i Norge håndterer barn.

Men jeg tenker at Tallulah har rett i at vi i Norge gjør mye av det samme, men at vi ikke definerer oss inn i roller selv om vi gjør noe annerledes. Knerten ville ikke spise vanlig mat da han var liten. Så fant vi ut at hvis han bare fikk hele kjøttstykker, hele brødskiver og generelt spise mat i hele biter, så spiste han faktisk helt greit (fungerte dog aldri med grønnsaker ). Først i ettertid fant vi ut at dette faktisk er en slags "bevegelse" - det å la selv helt små unger spise mat i hele stykker. Det hadde til og med et navn. Vi gjorde det jo ikke på grunn av noen overbevisning, men fordi det var det som fungerte for vårt barn.

Og så diskuterer jeg rammer og grenser i barneoppdragelse litt for mye til at jeg tenker at vi gjør alt likt. Men nokså likt er det kanskje allikevel?