Noen som har kunnskap om gamle trykksaker?

og hva jeg best gjør med dem?

Jeg rydder etter foreldrene mine. Ting som har stått usortert. Det er en del ting som jeg har lovet til et museum. Ting fra krigen, men så finner jeg plutselig noe som er langt før deres tid.

Nordisk mønster tidene. Ikke så mange men det eldste er fra 1900 (tror jeg det var) noe frem til 1938). Hva gjør man med sånt, rent bortsett fra at det kan puttes i en eske og sakte gå i oppløsning?

Kanskje Norsk folkemuseum, biblioteket, lokale husflidslaget?

Jeg fant en auksjon med slike blader.
Og jeg fant dette:

Visste du at? … KK er Norges eldste ukeblad? Det ble første gang utgitt i 1874 og het da Nordisk Mønster-Tidende. Bladet skiftet navn til Kvinner og klær i 1940.

Det var interessant kunnskap.

Nå har jeg kommet på at jeg kjenner noen som kanskje var interessert, og det var de til gangs. Hun er tekstilkunstner selv, men i pensjonsalder. Rett ved hennes verksed er det mange unge, og deriblandt noen som spesialiser seg i kostymedesign. Dette er slikt de higer etter og hun jublet. Svigermor blir nok sur, men kanskje kan de få tatt kopier og svigermor med samlemani resten.

Ser jo at det ikke akkurat er pengeverdi på de senere utgavene. Jeg har bare funnet 4 stykker

Fra 1900, 1906, 1930 og 1936. Samt en artikkel fra 20 tallet om nyvinninger inen billedvev og tekstilkunst. Det var vist enda mere interessant.

Et 10 talls aviser fra april 1940 derimot går til en museumsamling der de blir tatt vare på. Likeledes ting som fars arrestajonsbevis fra april 1940, og tjenestebeviset hans samt hans fotografier fra aprildagene. Dessverre er bildene lenger ikke i albummene med tekst, men man kunen kanskje klare å "gifte" bildene med tekst.

Trenger du å fortelle svigermor om disse bladene i det hele tatt. Gi alt til kostymedesignerne heller. Det er jo din mors ting, ikke din svigermors.

Der har du rett -ea-, men det er så lett å forsnakke seg og hun blir lett sur. Mazungen kan også høre at jeg snakker om noe, også nevne det.

Svigermor prøver vel å beskytte Mazungens interesser, men som enste barnebarn hos henne med samlemani er det skremmende. Det er ikke som om ikke jeg har nok gamle ting selv.

Det er jo litt trist at vi må holde ting skjult. Krigsavisene vet hun om allerede, for jeg fant såpass mye spennende at vi snakket om det. Jeg tror ikke jeg orker å bevisst holde ting unna, men jeg kan jo forsøke å ikke bevisst si noe.