Dåp, navnefest eller bare fest?

Hvordan skal minsten feires? For oss, eller rettere sagt meg, er ikke dette en enkel sak

De to største er døpt, også da måtte jeg gå noen runder med meg selv siden jeg ikke egentlig ikke er stor fan av den protestantiske kirke, men jeg trodde på Gud. Men valgte den "enkle" veien, mye pga tradisjon og familie. Idag så kaller jeg meg ikke personlig kristen, men er agnostiker - så ting har skjedd

Men hva gjør man da? Skal vi skille på barna? Skal nr. 3 få en annen type fest enn de to eldste? Ingen markering er egentlig ikke et alternativ. De to eldste synes selvsagt minsten også fortjener en fest, og det føler jo vi også oss mest komfortable med. Er jo ikke så enkelt å forklare det når han blir større: "her er bildene fra dåpen til storebror og storesøster, men du fikk ikke noe fest fordi vi hadde ikke lyst til å døpe deg...".

Et alternativ er navnefest, men vi er ikke HEF'ere heller. Så er det mange som sier at det er så mange som døper som ikke står for noe av det de egentlig sier ja til, men gjør det av tradisjon. Er det bare noe jeg burde leve med å være ukomfortabel med? Burde jeg bare suck it up å la barna få ha det samme "velkomstritualet"?

Er det noen som har rett og slett holdt en slags fødselsfest uten noen form for bestemt seremoni?

Noen som har vært utfor samme dilemma?

Grunnen til at jeg skriver mye jeg her er at mannen er agnostiker og hadde ikke behov for å døpe barna, men det var helt uproblematisk at jeg ville det. Vi har alltid vært opptatt av at barna skal få kunnskap i religion fra oss, ikke primært kristen tro, også da jeg var kristen. Valget om tro er sterkt personlig, og skal tas helt og holdent av barnet selv når det føler seg gammelt nok utifra et opplyst ståsted og ikke fordi man er opplært i kun en tro.

Jeg ser jo utifra det jeg skriver her at valget bør være å velge bort dåp Jeg hadde nok anbefalt det hvis andre hade spurt meg og vært i samme situasjon, men igjen - ikke så enkelt når man står oppi det og når de to andre er døpt. Det er jo endel tradisjoner inne i bildet. Min far kommer jo til å gå i dørken, men han er nede for telling ang. navnevalget allerede så det er vel eventuelt bare å kjøre på 😛

Innspill tas imot med takk!

Jeg vet ikke. Vi har gjort.....ingenting.

For oss var det også et stort dilemma, eks-mannen min er periodevis "aktiv religionsutøver" i statskirken, mens jeg er udøpt og sterk tilhenger av troende dåp/voksendåp. Det var i bunn og grunn mitt valg, og pga. min tro skulle man vel anta at det var lett, men det var det ikke. Det var vanskelig å vite at så mange kom til å bli skuffet om det ikke ble dåp. Likevel kom jeg frem til at jeg ikke kunne være med på noe som gikk så sterkt i mot det jeg tror/mener.

Vi samlet familie og venner til "Velkommen til verden"-fest ca 3 mnd. etter fødsel. Serverte mat og kaker, eks-mannen sa noen ord, farmoren sa noen ord og det var veldig fint. Jeg kjøpte en fin bok med blanke sider i, og alle gjestene skrev og tegnet hilsner til sønnen vår i den. På de sidene som er igjen skal jeg lime inn bilder fra dagen, når jeg bare kommer så langt.

For meg var dette 100% rett måte å gjøre det på, men jeg tror likevel at om jeg var i din situasjon, hadde jeg nok døpt. Uten at jeg kan forklare hvorfor.

Vi gjorde ingenting. Etterpå kan jeg tenke at det var den første bursdagen deres og burde vært feiret. Men huset var fullt av besøkende lenge etter at barna kom. De fikk masse oppmerksomhet.

Vi har døpt begge de eldste og skal døpe minstemor i desember. Ingen av oss er personlig kristen. Mannen tror ikke på noe og jeg, vel jeg er oppvokst i jehovas vitner og har en slags barnetro, men det er ikke noe som er fremtredende i hverdagen. For meg er det viktig at barna skal ha tilhørighet til et sted. Jeg har ikke det selv, på en måte, og kirka er fin sånn. De krever veldig lite og det er en fin tradisjon. Jeg liker ritualet både til dåp og konfirmasjon. Barna må ta et valg selv om de ønsker å konfirmere seg slik at det ikke er dåpen som er det avgjørende. Jeg føler i hvert fall ikke at jeg tar valget for mine barn. Jeg ønsker at kirka skal være et sted ungene kan gå til og oppleve at de "hører" til om de ønsker det. Kirka brukes ofte til giftemål og begravelser og presten er en god sjelesørger.

Ja, jeg liker egentlig tanken på en felles kirke der alle kan føle seg velkommen for undring, refleksjon og ikke minst stemning. Det finnes ingen annen institusjon som kan bidra til det på samme måten som kirka. Derfor velger vi det for våre barn på tross av at ingen av oss er drevet av en indre religiøs overbevisning.

Vi hadde tenkt å ha vår egen "velkommen til verden"-fest, men på grunn av litt mye styr i starten og prolaps hos meg noen måneder droppet vi det helt og lagde heller en stor bursdagsfeiring da hun fylte ett år - inviterte flere enn vi ville gjort i en vanlig bursdag og gjorde litt mer ut av det. Dåp er ikke et alternativ for oss, og vi var usikre på om vi ville ha HEF-varianten av navnefest.

Når begge de to eldste er døpt ville jeg gjort noe, men jeg ville ikke døpt ham bare fordi. Da ville jeg nok heller lagd min egen "velkommen til verden"-fest og satt egne rammer rundt det. Vi har vært i flere slike fester, og de blir veldig fine og personlige.

Det vil også bli forskjellig for barna dine når de kommer i konfirmasjonsalder. Den yngste må døpe seg om han ønsker å konfirmere seg i kirken. Lillesøsteren min gjorde det. Hun valgte sine egne faddere, husker jeg. Det gikk greit altså, men jeg tror hun synes det var litt sårt at hun ikke var døpt. Jeg er døpt og valgte å ikke konfirmere meg.

Bare fest for alle tre. Veldig hyggelig for familien.

Vi har tenkt sånn at dersom barna vil gjøre det valget det er å konfirmere seg i kirken, får de ta det når de er gamle nok og da også velge å døpe seg. Vi vil ikke love å oppdra dem i den kristne tro når vi selv ikke er kristne, det blir helt feil for oss. Da datteren til niesen min, som ikke er døpt, konfirmerte seg i vår, var de flere som døpte seg noen uker før konfirmasjonen. Helt uproblematisk.

Jeg ville gjort det samme som med søsken hvis du ikke har endret standpunkt så til de grader at dette er vanskelig for deg. Nettopp fordi unger sammenligner hverandre. Plutselig får ungen høre en forklaring av enkleste søndagsskolemodell om hva som skjer i dåpen, og står der og lurer på hvorfor dere ville det med de to store, men ikke med den minste. Det er jo lett å svare på dersom barnet spør, men ikke så lett om han ikke spør.

Du kan jo prøve å finne faddere som har et forhold til kristen tro, så kan de være med å gi opplæring til barnet, hvis det er det du synes er problematisk. Da kan jo de kompensere for det som du et mener mangler av tro hos deg.

Jeg har valgt å døpe begge mine barn. Jeg tror på gud og jesus, og selv om jeg ikke er så aktiv i kirken som jeg en gang var så var det det rette valget for meg. Pappaen tror mer på voksendåp, og er nok mer kristen enn meg, men han gikk med på barnedåp selv om han egentlig mener voksendåp er det rette.

Jeg tror jeg ville valgt det samme for alle tre dersom det ikke blir fryktelig vanskelig for deg. Hadde du laget et lignende innlegg med den førstfødte ville jeg svart at jeg ikke ville døpt.

Vi hadde ingenting for våre to, men søsteren min hadde en navnefest uten seremoni. Hele familien deltok og det var veldig fint og hyggelig.

Vi gjorde heller ingenting. Dåp har vært helt utelukket, vi er ikke kristne og ønsker ikke å ha barna innmeldt i noe trossamfunn før de er gamle nok til å velge selv. Vi synes heller ikke noe om navnefest e.l., og så ikke noen grunn til å ha en generell fest for babyen heller.
Jeg ville nok slitt litt mellom å ikke velge det samme for alle barna, men samtidig blir det også litt feil å velge dåp hvis det nå føles helt feil for deg. Her er det nesten bare dere selv som må kjenne på hva som føles riktig. Jeg kan ikke si at jeg tror jeg ville hatt noe problem med å få høre at broren min var døpt men ikke jeg fordi foreldrene mine endret livssyn. Man har jo alltid selv valget om å bli døpt hvis det føles riktig for en senere i livet.

Jeg er udøpt, mens min 7 år eldre storesøster er døpt. For min del har det vært uproblematisk.

Alle mine fire er døpt i metodistkirken. Da vi fikk de to eldste var dette et naturlig valg, mens etter at vi flyttet hit har vi ikke hatt noe med metodistkirken å gjøre. Vi døpte likevel de to minste der for å gjøre det likt.

Jeg hadde døpt yngste siden de to eldste er døpt, ville ikke gjort forskjell der. Men nå er begge mine døpt, så det er kanskje lett for meg å si. Synes det er en fin tradisjon.

Jeg ser på dåp som mye mer enn en tradisjon, ergo er ingen døpt, og vi hadde ingen feiring ellers heller.

Men jeg tror samme hva du velger er greit, så lenge du opplever det riktig for deg.

Vi valgte å holde en "hurra for barnet-fest" for begge gutta, uten noen form for seremoni.

Vi er ikke kristne, så det å stå i kirken og love å oppdra barnet i den kristne tro, var fullstendig uaktuelt, uansett hvor tradisjonelt det måtte være. Hverken mannen eller jeg ville føle oss komfortable med å stå og regelrett lyve for tradisjonens skyld.

Ikke er vi i HeF heller, så vi følte det ble litt feil å "snylte" på deres opplegg, og dermed blei det bare party på oss.

Jeg synes det er særdeles merkelig å døpe barn kun fordi det er en tradisjon. Dermed var det helt uaktuelt for oss, ettersom hverken mannen eller jeg er kristen. At hans familie mente vi burde døpe fordi "det er jo det man gjør", kunne virkelig ikke brydd meg mindre. Så her ble det ingen fest av noe slag. Hadde vi bodd nærmere familie den gang (både mannens og min familie bodde den gang minst 150 mil unna), kan det godt hende at vi hadde hatt en navnefest eller Velkommen til verden-fest. Men slik ble det ikke, og da droppet vi det med andremann også, selv om vi da hadde flyttet til min hjemplass.