Om å være enig med dem man er grunnleggende uenig med ...

...å våge å stå for det.

http://orjas.blogg.no/1384078094_10112013.html

Elin Ørjasæter har blogget om en fyr som har bæsjet på leggen fordi han ikke våget det. Han postet først skryt og støtte til et innlegg en mann postet på Facebook. For så å snu på hælen og kalle det konspiratorisk når han får vite at det er ført i pennen av ei han tydeligvis ikke vil ha på seg at han er enig med. Og EØ blogger rundt dette. Jeg synes det er godt skrevet. Og viktig. For det er virkelig ødeleggende får debatt og muligheten til å finne løsninger når noen per def må være uenige.

Er dette vanlig? Å være så steil at man aldri kan være enig med noe som "de andre" sier, at man går etter mannen og ikke ballen? Har du svin på skogen der?

Veldig interessant. Og sinnsykt pinlig.

Ja det er så pinlig at det nesten må væte på grensen til selvmord mht å være en man kan ta på alvor i samfunnsdebatten i alle fall. Og trist mht til at jeg tror samfunnet hadde vært tjent med at folk midt på kan enes om at man må finne en løsning. Så kan folk på ytterkantene bare sitte der i hvert sitt la-la-land.

Det er klart det er vanlig. Man trenger ikke lete lenger enn til FP for å finne eksempler på dette. "Ja, her er jeg, tro det eller ei, enig med [insert navn på nick]", skrives det ikke så sjelden. Et klassisk eksempel på at hvis man nå først skal være enig med en person man vanligvis ikke er enig med/ikke liker, så må man for all del lage en disclaimer først. Jeg har gjort det samme selv. Flere ganger.

Og jeg har også lest tekster som jeg syns var fornuftige, innsett på slutten at forfatteren var FrP, for deretter å gå tilbake til starten av artikkelen for å finne ut "hvor var det egentlig jeg leste feil nå". Underforstått: det er helt utenkelig at jeg kan være enig med denne forfatteren.

Men ville du stått for enigheten i en diskusjon, eller ville du konstruert argumenter for å markere en uenighet som egentlig ikke var der? Jeg for min del av det siste hatt en god del heftige politiske diskusjoner, siden jeg har klart kunststykket å forelske meg heftig i en fyr som stemmer, og alltid har stemt, FrP. Problemet er jo langt på vei at han er oppegåande og ikke så ekstrem som man vil ha det til at frpere er. Det er ikke like lett å parkere ham som det er å parkere disse tullingene som uttaler seg i media. Men vi har gitt opp å omvende hverandre (men ikke å diskutere). Og så har vi lært å være enige med hverandre der vi faktisk er enige. Og akkurat det ble vesentlig lettere for ham etter at jeg sluttet å si til ham at man er idiot per def om man stemmer FrP.

For min del er jeg enig både med det ene og de andre, og for meg handler det mest om å bestemme meg for hva som er mer og mindre viktig. For det finnes virkelig ikke noe parti som jeg er enig med alt i (og akkurat nå er jeg gretten på
Høyre fordi de inngikk avtale med KrF og reservasjonsretten. ).

Ikke så uvanlig, ser det jo også på FP ganske ofte, som Teofelia skriver.

Jeg synes ikke det er så rart at man stopper opp og tenker seg om en ekstra gang om man plutselig er enig i en enkeltsak med noen man vanligvis har helt forskjellig verdisett fra. «Hvordan kan dette standpunktet passe inn i både hennes/hans og mitt verdisystem?» er jo et svært så fornuftig spørsmål, og jeg synes ikke det er noen dårlig idé å prøve å formulere hvorfor det er slik heller. (Eventuelt finne ut at en av dere er inkonsekvent.)

Men det fordrer jo at man greier å være ærlig mot seg selv, for all del.

Joda. Men man bør kanskje stoppe og tenke over det før man gir sin offentlige støtte.

Klart.

Jeg er ikke uenige med noen som helst BARE av prinsipp. Men, så lar jeg meg ikke farge så veldig av hverken politisk ståsted eller tilsvarende, heller. Jeg synes det er mer interessant hva folk faktisk sier og mener i ulike sammenhenger, enn hvilket parti de stemte på i sist kommunevalg.

Det hender da at jeg, beskjemmet må innrømme overfor meg sjøl og omverdnen, at her er jeg faktisk enig med Frp.

Jeg trøster meg med at det skjer så sjeldent, at de få gangene det inntreffer, får jeg stå for det.

Inagh skrev:

Det hender da at jeg, beskjemmet må innrømme overfor meg sjøl og omverdnen, at her er jeg faktisk enig med Frp.

Jeg trøster meg med at det skjer så sjeldent, at de få gangene det inntreffer, får jeg stå for det.

De gangene Frp er enig med meg, så viser det jo bare at de har noen små glimt av fornuft. Så det har jeg null problem med å stå for.

Esme skrev:

De gangene Frp er enig med meg, så viser det jo bare at de har noen små glimt av fornuft. Så det har jeg null problem med å stå for.

Oh, du fine, fine kvinne!

Esme har eit poeng.

Jeg opplever fra tid til annen å være enig med folk eller partier jeg ellers er dypt uenig med. Det viser seg gjerne at jeg er uenig i begrunnelsen, selv om jeg er enig i konklusjonen.

Det er igrunn dette som irriterer meg mest med politikk.

Det er gjennomgående i debatter o.l. at de er mest opptatt av mannen, ikke ballen, å vinne kampen, ikke spille hverandre gode. Det er så få som vil bygge på hverandres gode idéer, i stedet for å plukke dem fra hverandre fordi eget alternativ er BestTM.

Av og til hender det jo at andre folk får gode ideer, selv om de er grunnleggende uenige med meg. Utrolig nok.

Milfrid skrev:

Å være så steil at man aldri kan være enig med noe som "de andre" sier, at man går etter mannen og ikke ballen? Har du svin på skogen der?

Jeg har ingen problemer med å være enige med personer/grupper i enkeltsaker, selv om jeg er uenig i andre saker. Jeg anser meg selv som så komplisert, at det skulle egentlig bare mangle at mine meninger ikke skulle uttrykke nettopp det. Jeg tror også det er bra å erkjenne at man kan være enig med mange, at det overhode ikke er noe merkelig/spesielt med det, og at det faktisk skaper troverdighet nettopp å vise denne menneskeligheten. Svært lite i verden er helt sort/hvitt, og det burde spesielt politikere ta lærdom av. Gi hverandre litt cred, og de framstår straks mer overbevisende.