Jeg tror dette vil avhenge MYE mer av individer - hvilke gale/normale trenere man treffer på, og hvilke gale/normale foreldre som står på sidelinjen - enn av hvilken idrett vi snakker om. Sånn sett ser jeg Mims argument om foreldrenærvær - det gir jo litt økt kontroll.
Jenta mi går på ballett - på Oslo Vest - og det er ikke noe utstyrspress som vi har merket. Jeg observerer at det mest populære antrekket er det lilla Hello Kitty-utstyret fra H&M. Instruktøren er en fabelaktig pedagog. Hun er mild og snill og mye som smør, og har stålkontroll på hele hurven uten noen sinne å heve stemmen eller være morsk. Mystisk.
Og så syns jeg Olympias (eller hvem det var) poeng om å drive med noe man faktisk kan bli litt god i. Eldstemann her er veldig, veldig glad i ballsport, men har dessverre arvet sin mors kroppskontroll... Han får selvsagt drive med så mye fotball han bare orker, og trener iherdig, men jeg er samtidig veldig glad for at han har oppdaget at han er god i bandy. Ikke noe stortalent, men litt over middels, i hvert fall. Han får oppleve skikkelig mestring, er en av de beste i klassen når de har skøytegym, og jeg ser at han vokser på det. Så selv om jeg
virkelig ikke hadde sett for meg å bli bandymamma, oppmuntrer og støtter og tilrettelegger vi. Og kjøper utstyr vi ikke engang visste fantest.
Og jeg er, som flere her, opptatt av at de skal drive med fysiske aktiviteter. Jeg vil heller at de skal drive med noe de virkelig liker og syns er gøy (ballett eller bandy eller taek-won-do), og oppleve den kroppsgleden det kan gi, enn å ikke gjøre det. Så får vi være obs på kroppsfokus der de er.